En samtale om rus, ettervern, barndom og vennskap.

Jeg kan ikke se det på ham.
Han ser ut som en vanlig kjekk ung mann.
Høflig, smiler, drikker kaffe, prater og reflekterer.
Frank er 27 år og ruset seg i flere år.

Vi prater litt løst og fast, men underveis i samtalen merker jeg at noe har satt spor.
Det er som om det skjuler seg en annen verden bak det smilende blikket.

Han forteller at han knapt rakk og bli tenåring før han begynte ruse seg.
Han gikk inn i et miljø hvor han hadde kamerater, men beskriver et kynisk og kaldt miljø.

Han gir meg bilder av en hverdag som ikke er lett fordøyelig for en sart sjel som min.
Det gir inntrykk.
Han virker så sterk. Så oppegående.
Bakgrunnen ligger på en måte skjult bak dette.

Det er ikke det at Frank har noe spesielt behov for å holde det skjult, -han ser den bare ikke som spesiell.
Underveis i hans beretning fra ungdomsårene reagerer jeg et par ganger med lettere sjokk mens han selv bekrefter med et lett trekk på skuldrene.
Det som kan være sjokkerende for noen, kan være normalen for andre.

For ham ble rammene for livsstil lagt i oppveksten.
Han vokste opp med rus i hjemmet, og veien inn til rusmiljøet ble kort.

Frank er rolig og tålmodig.
Jeg undrer om ikke det medfødte rolige sinnet glir over i et rom med følelser som har lokk på seg.
Han kan bli ordknapp. Virker ikke til å ville kjenne for lenge på en del ting. Kanskje ikke i det hele tatt.

Hva var det som fikk deg til å slutte med rus?
-Jeg fikk nok. Jeg så og opplevde ting som gjorde at jeg bare fikk nok og ville slutte med det.

Oppsøkte du noen for å få hjelp til å slutte?
-Nei, jeg bare bestemte meg , også sluttet jeg.
Han ler lett.
-Jeg avruset meg selv og trodde det skulle gå bra, men det gjorde det jo ikke.
Han forteller at han var i kontakt med Nav og fikk et år på folkehøyskole. Han ble også henvist til en rusterapeut.
Han klarte ikke holde seg borte fra rus, og ble utvist fra skolen mot slutten av året.

Han smiler varmt når han forteller at det var der han møtte sin nåværende kjæreste, og at det var i forbindelse med at han reiste til Sørlandet for å treffe henne at han klarte slutte og ruse seg, og holde seg rusfri.
Det er over fem år siden nå.

Vi snakker om å jobbe, møte samfunnet og om hvor lista ligger for hva man skal takle og på hvilken måte.

-Jeg har møtt og møter mennesker både privat, i det offentlige og på arbeidsplasser som tror at det bare er å ‘ta seg sammen’ for å komme seg ut av rus og skulle fungere i en normal hverdag.
Ettervern er vel det temaet som blir minst diskutert og gjort noe med. Blant annet at samfunnet på en måte forventer at så fort man er rusfri så kan man i full jobb og leve et helt normalt liv.

Han ser på meg og håper jeg forstår hva han mener.
-Jeg trenger å lære og takle motgang og følelser i hverdagen.

Jeg forstår hva han mener.
Mennesker som har vokst opp i krevende miljø, lærer seg å takle en del utrygghet som kan være ukjent for andre.
Man danner seg tankemønstre og taktikker for å holde opplevelser og følelser nede.
Det er krevende å opprettholde.
Utenforstående ser gjerne rusen og den svakheten det er å ty til den, og ikke den psykiske beredskapen som har ligget og ligger høyt.
Overgangen for hva som kan regnes som normalt nivå av følelser, til det som blir ‘over the top’, er ofte hvisket ut.
Følelsene har vært dempet av rus, og man trenger å lære og takle dem på en hverdagslig måte.

-Legen min prøvde ordne med en psykolog da jeg mente jeg trengte det, men jeg fikk avslag.

Vi snakker om mangler ved ettervern.
Han ønsker at samfunnet skal forstå at det er en vei å gå etter man er rusfri.
-Det er ikke så vanskelig å bli rusfri, det er vanskeligere å holde seg rusfri.

Jeg ser med bekymring på at han skal dra lasset videre.
Jeg kan ikke se at han får rom eller hjelp til å bearbeide det han trenger.

Heldigvis trives han i jobben han har. Han har fått lærlingplass som vaktmester på SKAP folkehøyskole.
Han snakker positivt og smiler når han snakker om elevene og hyggelig miljø.
Men han snakker også om å ha følt seg veldig sliten og manglet motivasjon.
Jeg forstår at det har vært mye, og er mye, å forholde seg til på veien, ikke minst bekymringer for det økonomiske.

Jeg har møtt Frank flere ganger for å bli kjent med ham.
Det er i slike tilfeller at jeg prissetter de tyngre epokene i livet mitt.
Det er da jeg får lønn for å ha holdt ut med meg selv og ryddet opp i mitt indre kaos.
Historiene er forskjellige, likevel er prinsippene om verdi, respekt, krenkelser og fortrengning de samme.
Det er kompliserte prosesser som går i hverandre. Tid og sted er unike og sammensatte.
Det dannes vennskap for livet.

Vi avslutter med å ta noen bilder, og på vei tilbake stopper han opp. Han bøyer seg ned og plukker opp noe fra bakken.
Han viser meg en sneip i hånden sin. Til og med jeg synes den ser mistenkelig ut, og han mumler noe om ‘joint’.
-Som barn pleide jeg å plukke sneiper fra bakken og røyke dem.
Hvis et barn plukker opp denne, og røyker den, er det ikke akkurat bra.

Han kaster den i nærmeste søppelkasse.

Jeg ser han gå videre, og jeg står igjen noen sekunder og tenker at det har jeg ikke tenkt på før.
At det også kan ligge strødd.

Jeg har ikke truffet min far. Noen ord om relasjon, utfordringer og gode oppdagelser.

Den nære relasjonen er viktig.
Barn og foreldre.
Det usynlige båndet som allerede er der fra før fødselen skal næres og styrkes.
Fra svangerskapet og fremover skal det få utvikle seg. Bli en styrke av tilhørighet og beskyttelse.

Jeg har erfart at båndet er der mellom meg, min mor, og min far.
Det er der, det ble bare ikke jobbet med for å få den nødvendige styrken som skulle hjelpe meg frem til, og inn i voksenlivet.

Jeg har aldri truffet min far.

I de siste månedene har livet vært fylt med utfordringer.
Min mann har vært og er fremdeles arbeidsledig.
Over sommeren har det gått to år.
Han søker jobber over hele landet , ja til og med i Danmark. Han har startet eget firma. JB Tech Support.
Han prøver ut forskjellige ideer og reiser rundt for å gjøre seg kjent.
Han har til og med kontaktet ordføreren i kommunen her for å stille seg til disposisjon i forhold til et lokalt prosjekt.
Det handler om å være frempå og få ting til å skje.
Han bruker altså stort sett hele sin tid på å skaffe seg arbeid.
MEN, han er også bevisst på å bruke tid sammen med sin minste sønn og meg, og barna vi har fra tidligere ekteskap.
Ingenting av dette kommer av seg selv. Man må gjøre det.
Man må forstå dynamikken. Sammenhengene. Handlinger og konsekvenser.
Man må gjøre det. Man må handle.

Selv om vi velger å se det hele som et stort eventyr, så var det ikke akkurat slik jeg eller vi hadde sett for oss at hverdagen skulle bli etter allerede å ha flere år med andre store utfordringer bak oss.
Men slik er det nå engang blitt.
Livet har lært meg at utfordringene vil komme, og det er lettest å komme gjennom når man har akseptert akkurat det.

Jeg får brynet meg skikkelig på å måtte håndtere en viljesterk og aktiv 2 1/2 åring. Han er karatemester og kickbokser, han knuser, kaster, og slenger i hard lek, og elsker å prate om det han opplever. Det er inderlig godt han er sterk og frisk selv om det er krevende på sin måte.
Vi tar ikke dette for gitt.

Jeg hadde bestemt meg for å ha ham hjemme iallfall de to første årene før han skal i barnehage.
Han skal begynne i barnehagen i midten av august, få måneder før han blir tre år.
Jeg føler jeg har brukt tiden godt. Jeg ville lære ham å kjenne og slippe unødig stress.
Det holder akkurat så vidt med tanke på hva jeg makter, for jeg er ikke helt i form selv, men det gir meg så mye, så jeg og vi får det i havn.

Jeg har opplevd fattigdom og trange økonomiske kår i livet, og vet hva det er.
Situasjonen vi er i nå er langt fra slik, og jeg har ikke lyst til å bruke energi på å bekymre meg for det.
Får ikke mannen min en fast inntekt innen ledighetstrygden går ut, så får vi selge huset og leie noe om det skulle bli nødvendig.
Før i tiden hadde jeg ikke en slik trygghet, så dette er himmelen i forhold.

For meg har disse månedene og årene handlet mer om energi og nær relasjon.
Oppdragelse av både oss voksne og barn.
Nærhet.
Nærhet som kan føles som både noe trygt og fint, men også noe man vil rømme fra.

Når man kommer i situasjoner som føles nye, utfordrende eller krevende, så kan nye verktøy tas i bruk eller utvikles.
Det er altså krevende men lærerikt.

Meg og min mann ser forskjellig på enkelte ting eller situasjoner. Det kan bli utfordrende.
Jeg føler hjernen blir tåkelagt. Det kan bli mørkt og ensomt.
Spenningene vil presse oss fra hverandre.
Skurringer og sure miner står klar til å eskalere til vedvarende konflikter.
Jeg har til tider villet gi opp hele ekteskapet når det føles fastlåst og håpløst.
Men slik blir det ikke.
Vi finner ut av det. Gang på gang.
Barnas behov for trygge voksne med god relasjon er veldig viktig for oss.
Vi bestreber oss på å kommunisere, utvikle forståelse og respekt, og ivareta hverandres følelser.

Bagasje fra barndommen medfører litt ekstra hard jobbing i utfordrende tider. På sett og vis er det der utfordringen ligger.
Jeg kjenner urettferdigheten, sorgen og sinnet.
Tapet forsterkes når jeg føler ting går meg i mot.
Spørsmål som ‘hvorfor meg?’ og ‘hva har jeg gjort for å fortjene dette?’ kommer nærmest automatisk.
Det kan ta tid å rydde opp i tankene og finne tilbake til den gode sterke selvfølelsen og selvtilliten, men det går.

Nær relasjon finnes selv om den ikke dyrkes.
Det kan være brudd på den nære relasjonen, som i mitt tilfelle, men det er like fullt en nær relasjon.
Båndet er der, det kjenner jeg. Savnet.
Det min far gjorde er en bombe av en omsorgssvikt.
Selv om det ligger ganske klart i kortene at han ikke ser det slik.
Han har nok ikke forstått hvilke konsekvenser det har vært for meg å ta meg frem uten en sterk trygg far å komme til eller fått drahjelp og støtte fra.

For en del år tilbake kontaktet jeg den norske ambassaden i Spania for å finne ham.
De var til stor hjelp, selv om min far ikke ville vedkjenne seg å ha noen datter da de fant ham.
Det var vondt, men ikke uventet.
Det var også et stolt øyeblikk. I alle år fra jeg var liten tok jeg på meg ansvaret for ikke å lage bråk noe sted.
Jeg så det som mitt ansvar å ikke blande meg inn med min far. Jeg ønsket ikke å lage uro hvis han hadde kone og barn.
Så galt kan det bli i et barns sinn.
Barnet tar på seg skyld og ansvar.
Jeg var veldig stolt over å være halvt spansk, men jeg lærte også fort å føle skam og unnskylde eller bortforklare hvis noen stilte kritiske spørsmål.
Horebarn har jeg også blitt kalt, uten at det egentlig gikk så veldig inn på meg, da jeg alltid har følt at kommentarer som treffer så dårlig sier mer om den det kommer fra.
«Fattiglusa» var også litt sårere, men det satte seg ikke hardt det heller. Jeg hadde en mor og stefar som var kreative og flinke til å klare seg på lite.
Jeg syntes de var mye flinkere enn mange andre til mye.

Men blikk, kommentarer og spørsmål som har kommet fra mennesker, både vokse og barn, som oppfører seg som om de er bedre enn meg, krympet jeg meg alltid for.
Jeg trodde at dem faktisk var bedre enn meg og hadde rett til å oppføre seg slik.

Jeg gråt og gråt mange ganger. Fryktelig ensomt og skummelt gjennom årene.

Det var da jeg skulle hatt en trygg pappa der.

Mobbing og bedrevitere finnes det alltid i alle tider. Det er viktig å ha en god, nær, trygg relasjon, for å stå sterkest mulig.
Ser man stort på det, vil mobbing forsvinne den dagen alle har en trygg god relasjon.

Midt inni det store bildet av omsorgssvikt (les gjerne mine tidligere innlegg for å bli kjent med meg), kunne jeg finne biter og fragmenter av noe trygt, godt og håpefullt.
Både i det som fantes, men også lengselen etter det som manglet.

Når jeg først så hva jeg manglet, og jobbet med det som ble lagt igjen, både godt og vondt, så har jeg løsrevet meg fra mye.
Jeg er selv blitt voksen, og søker støtte, trøst og veiledning hos mennesker som universet passer på å vise meg veien til.
Og ellers støtter jeg meg til universet når frykten for ikke å klare livet, blir for stor.
Med letthet og latter kan jeg si at det funker alltid.
For beskjeden er den samme:
Livet er ikke så vanskelig, du må bare gjøre alt litt enklere. Slipp frykten.

I voksen alder har jeg innsett at den beste og viktigste relasjonen er den jeg har til meg selv.
Det er meg selv jeg først og fremst skal holde ut.
Det er en herlig følelse å ha.

Jeg ønsker dere alt godt!

-Maria

Når sant skal sies på facebook.

(Jeg har ikke anledning til å legge inn bilder på siden i dag, og håper teksten kan gi farger og bilder.)

Ansvar for dråpen som får det til å renne over.

Blått i blått.

Det freser og koker.
Så frustrerende!

Sensitivitet, Ehlers-Danlos, traumer, arbeidsledighet og arbeidsufør, forkjølelse og en verden med mye dritt.
Så mye å tenke på, føle på, leve med, takle og utholde.

Også kommer en toåring og krever det ene og det andre. Haler og drar i armen. Griper tak i fingeren min og sier med bestemt blikk ‘kooom’.

Det vil renne over.

Hva gjør jeg?

Jeg vil unngå at barnet blir dråpen som får begeret til å flyte over.
Det er ikke barnets ansvar eller skyld.
En toåring er ikke skyld i å være dråpen.

Som voksen må man prioritere hva man gjør, tenker og tar til seg slik at barnet ikke lider under å være den siste dråpen.

Jeg har ikke blogget på en stund, og det er ganske enkelt fordi jeg takler situasjonen ved å la pc og blogg være når jeg kjenner jeg må prioritere energi, tanker og følelser om en liten gutt som skal vokse seg stor og sterk til en verden som trenger harmoni.

Jeg er ikke blant dem som takler å komme meg gjennom dagen på en grei måte hvis det blir for mye å holde styr på.
Jeg kan komme gjennom hva det skulle være med livet i behold, men livet skal ikke bare beholdes, det skal føles harmonisk og greit.

Noen ting løser seg best ved å la det være.

Jeg har lovet dere et samtaleintervju om rus og ettervern. Det er satt litt på vent pga andre uforutsette hendelser, men kommer etter hvert 🙂

Om kort tid er jeg vant til å vise meg i flere kanaler.

Hvordan komme seg frem når mye tilsier at det ikke går?
Helsa holder ikke.
Pengene strekker ikke til.
Nettverket er for lite.
Ingen kjenner meg.
Jeg kjenner ingen.
Ingen hjelper meg.
Jeg er alene.
…eller alle bare maser og jeg får aldri tid til noe.

Tror jeg på dette, så blir det også slik.

I mange år var jeg et offer for den store troen på ingenting.

En vakker dag våknet jeg fra tåkehavet.
Over halvt dau og klar for et bedre liv.
Veien hadde vært lang.
Kropp, sinn og sjel lå i grus, og det var mye å ta tak i.

Jeg var våken, og kunne endelig oppfylle livets krav. Jeg skjønte hva jeg skulle gripe tak i.
Livets krav og menneskers krav viste seg å være to forskjellige ting.
Livet krever at du gir deg selv nødvendig respekt for å beskytte deg mot både ditt eget og andres ego, mens menneskers krav styres av egoet.
Egoet viser seg i frykten for alt mulig og trangen til å holde kontroll, mens respekten er ærlig, fryktløs og tidløs.

Livet krever altså egentlig ikke, men gir mulighet.
For min del har det hjulpet meg ut av angst, ensomhet og tunge tanker.
Det har hjulpet meg til å våge leve som meg, med viten om at det er nødvendig for både meg selv og andre.

Livet trenger noen ganger at man får mot til å ta ett steg om gangen.
Forskjellen på å se fremover i store jafs for å prestere eller holde mål, og å være her og nå, var for min del forskjellen på liv og død.
Små enkle steg hvor målet var at stegene skulle være stødige, ble livet.

Jeg kjente kraften ved å ta valg basert på egenrespekt.
Respekt for mine egne opplevelser.
Jeg ble fortrolig med følelsen av å ha verdi og ha livets rett.
Jeg lærte å bygge livet mitt stein på stein og aksepterte at mye av livet blir til mens man går.
Jeg lærte å løfte blikket for å se et mål, men ellers holde meg til livet her og nå.
Målet var å bli friskest mulig i form av å bearbeide traumer og legge til rette det som trengtes for at jeg skulle kunne leve et så harmonisk liv som mulig.
Tiden var på min side. Jeg brukte den vel.
Jeg lot meg ikke stresse eller dytte.
Deretter kunne jeg gripe tak i nye ting som kom på min vei, og jeg kunne løfte blikket for flere mål.

På veien har det blitt noen feillagte steiner i livets byggverk, men det er greit. Det hører med.
Jeg bruker muligheten til å ta dem bort igjen.
Det kan kreve ydmykhet gjennom å si unnskyld eller det kan kreve ydmykhet gjennom å tape ansikt.
Det kan kreve at jeg rydder opp etter meg på forskjellige måter.
Det krever at jeg viser meg som menneske med feil og mangler.

Jeg bygger på nytt.
Igjen og igjen til det står støtt og trygt.
Jeg ruver muligens ikke høyt.
Jeg er ikke stort større enn en grunnmur, men til gjengjeld er den bygget grundig.
Når man bygger noe man kjenner er sant, så står man trygt.
Andre kan prøve knuffe, dytte, skubbe og sku, men man står som om nesten ingenting skulle skjedd.

For en god tid tilbake gikk jeg inn i en situasjon som førte meg ut i et hav av knuffing, dytting og skubbing for å velte eller holde meg nede.
Jeg begynte tenke som et offer igjen.
Nå, spesielt etter å ha begynt bloggen, føler jeg mer og mer at jeg ikke lot meg velte.
Jeg er ikke noe offer.
Tvert imot.

Fremover vil jeg dele det jeg kan fra ferden min for å styrke andres tro på seg selv og andre.

Lek og glede

Jeg kommer til å prate om å bygge opp.
Jeg kommer til å prate om å være tålmodig.
Jeg kommer til å prate om å ha respekt.

Jeg kommer til å prate til deg som føler du har noe her å gjøre, men snakker som om du ikke har det.
Jeg kommer til å prate til deg som venter på å bli tatt i bruk.
Jeg kommer til å prate til deg som vet du kan, men som ikke tør.
Jeg kommer til å prate til deg som lever i håp.
Jeg kommer til å prate til deg som ikke helt vet hvorfor det jeg sier er interessant.

Om kort tid er jeg vant til å vise meg i flere kanaler.
Tanken gleder meg, og jeg håper det kan glede deg også.

Se flere av bildene mine på Instagram
Jeg har nyopprettet kanal på Youtube som det vil bli lagt ned mye arbeid i fremover.

Du er ikke feil.

Voldtekt. Et samtaleintervju om tabu og respekt for grenser.

Jeg har vært så heldig å få lytte til, og snakket med, ei ung jente som ønsker å ta frem et tabubelagt tema.
Temaet er omfattende og emnene mange, så alt kan ikke bli sagt på en gang.
Det er få som kommer gjennom i media med sine historier, og jeg ser det som et gode at man kan bruke en blogg til å komme frem med det man har på hjertet.
Formen på innlegget blir kanskje enkelt fra min side da jeg ikke er journalist eller annen fagperson, -men på den annen side er det ofte de små setningene som bærer langt.

Jeg kikker på klokken. Vi har en avtale klokken halv ett. Det er et par minutter til.
Jeg vurderer henne til å være den pliktoppfyllende typen.
Enkelte erfaringer pleier komme tidlig i livet når man er høysensitiv.
En av erfaringene er at man ikke ønsker alt det ekstra tanke og følelses-styret ved det å komme for seint.
Hun er nok rett rundt hjørnet.

Jeg har valgt en del av kafeen som har få gjester akkurat nå. Et moderne lokale i et nytt kjøpesenter.
Jeg oppdager henne ved disken.
Hun er rolig og stille.
Introvert, tenker jeg.

Å leve med sporene av voldtekt når man er av den type karakter som hun er må ha bydd på utfordringer.
Jeg kjenner fort at dette er kompliserte saker å kartlegge, og lar tankene ligge. Vi får holde oss til det jordnære.

Hun virker litt tilbakeholden når hun kommer bort til bordet med kaffen sin hvor jeg sitter.
Jeg ser i øynene hennes at hun er sterk. Et skarpt blikk ligger sammen med et varmt og lett smil.
En vennlig sjel som har noe viktig å fortelle.

Hun er ordsterk og har fullgode evner til å formulere seg både muntlig og skriftlig, men hun sier hun foreløpig stokker setningene når det skal ned på papiret.
Det er vanskelig for henne å gripe tak og sortere ut det man vil si når materien er så fullpakket av alle ingredienser.

I tillegg til at hun har møtt meg et par ganger for noen år siden, har hun også lest bloggen min, og nå ønsker hun litt hjelp til å ta det neste steget.

Vi utveksler noen gjensidige kommentarer om behovet for kaffe, før hun begynner.
«Jeg visste ikke godt nok hva som var rett og galt av meg å gjøre. Jeg har ofte blitt fortalt at jeg føler eller tenker feil.»
Hun forteller om konsekvensene av til stadighet bli fortalt av mennesker i samfunnet rundt seg at hun ikke skal ‘tenke og føle slik’.
Det var med å føre frem til at hun ble tvilende til seg selv og hva som var rett av henne å gjøre eller kreve i situasjonene hvor voldtektene fant sted.
Som et følsomt og omtenksomt menneske, var hun også redd for å såre hans følelser.

Jeg forstår det slik at du kjente ham, eller var sammen med ham?»
«Ja, det stemmer.» Hun kikker ned. Jeg ser et glimt av skyldfølelse, og forstår at hun har båret tungt.
«Jeg er egentlig ikke redd for å si ifra og sette grenser». Hun ser på meg igjen.
«Jeg har bein i nesa og er ikke redd, men da har det vært i tilfeller hvor jeg har blitt lært at jeg skal, og kan, si ifra.»
Som for eksempel har jeg ikke hatt problemer i ungdommen med å si nei hvis det har handlet om stoff eller uansvarlig bilkjøring. Jeg har ikke vært redd da, for da vet jeg hva jeg kan kreve.»

Stemmen får mer kraft. Hun ønsker inderlig at andre skal bli lært å sette grenser. Kreve sin rett.
«Vi lærte mye på skolen om slike ting. Det ble undervist og holdt foredrag.
Men å bli fortalt at man kan sette grenser i forhold til å unngå voldtekter av denne typen, det var det aldri snakk om.»

Hun tar en slurk av kaffen sin, og lar ordene legge seg.

«Jeg tror det er store mørketall, for vi snakker ikke om det.
Tre ganger ble jeg voldtatt, og det er ni år siden nå. Jeg gikk i niende klasse.»
Hun ser bekymret ut i det hun fortsetter, «men det føltes som det ble unødvendig store skader i årene etterpå fordi jeg ikke ble hørt eller forstått. Jeg ble ikke fanget opp. Fikk ikke hjelp.»
Voldtekt er tabubelagt. Jeg kunne ikke snakke om det. Ingen snakket om det.
Når jeg prøvde fortelle det til noen venner ble jeg møtt med spørsmål om det ikke bare hadde med alkohol og fest å gjøre.»
Hun ser bestemt på meg: «Når man gir uttrykk for at man ikke vil, sier nei, og til og med stritter imot, så er det voldtekt.»
Jeg ser hun søker blikket mitt og prøver et øyeblikk finne ut om jeg har en annen oppfatning.
Jeg er enig, og ser hun er sterk, for hun hadde ikke veket bort om jeg hadde vært uenig.

Hun virker litt oppgitt.
«Voldtekt er ikke bare når det er slag, mye maktbruk, våpen og blod. Det virker som om det er en del som tror at det bare er det som kan kalles voldtekt.»

Jeg sier meg enig, og funderer litt på ordet voldtekt.

«Når jeg ikke fikk hjelp tok det ene det andre i tankene mine. Det ballet på seg. Alt jeg følte og tenkte trodde jeg var feil.
Jeg klarte ikke forholde meg til meg selv eller til skolen, og begynte skulke.
Skolen var bekymret, men klarte ikke finne ut hva som var årsaken, – eller de stilte ikke de rette spørsmålene, eller visste vel ikke hva de skulle spør eller se etter.»

Følte du deg fanget?
«Ja. Jeg forsto ikke helt selv hvorfor det ble slik. Jeg trodde jo det var meg som følte feil.»

Hun har alltid vært glad i naturen. Det har vært til hjelp når hun har hatt det vondt.

Hun har hatt det vondt. Hun snakker om selvskading og ønsket om å dø.
Hun snakker om tilfeldigheter som gjorde at hun ikke tok livet sitt.
Hun snakker om hvordan hun kompenserte for manglende kontroll ved voldtektene, med blant annet å spise for lite og trene for mye. «Da følte jeg at jeg hadde kontroll på livet mitt.»
Hun snakker om morens gode og uvurderlige støtte i en tid som var vanskelig for dem.
«Jeg hadde ikke klart det uten mammas hjelp. Hun har kjempet for meg.»

Hun er positiv og optimistisk. Veien blir til mens man går.

Vi snakker også om hvordan mennesker tror at ting som skjer i nær krets ikke er det samme som det man ser på tv eller leser om.
Man tror rett og slett det er noe annet.
Det er vel innpakningen som gjør det.

Vi snakker lenge. Selv om vi har forskjellige hendelser som har gjort skade, så er det likevel mange av de samme utfordringene.
Usikkerheten over egne grenser i forhold til hva man tillater andre å gjøre er gjeldende.
Det er nok mange som vil kjenne seg igjen på stående fot, og andre vil kjenne seg igjen når de blir gjort oppmerksom på det og får reflektert over det.

Jeg kom til å tenke på en mail jeg skrev til barneskolen for få år siden hvor en av mine døtre gikk.
Hun kom hjem og fortalte meg at hun hadde fått beskjed om å spise opp maten sin på skolekjøkkenet, selv om hun hadde smakt på det og ikke likte det.
Jeg brukte muligheten til å fortelle læreren og rektor at et barns grenser må respekteres i slike tilfeller for at det ikke skal bli i tvil om det tør si ifra ved seinere, og til og med kan hende, helt andre anledninger.
Menneskets grunnlag for egenrespekt blir lagt i årene det vokser opp.
Ikke bare styrker det barnets evne til å styre unna mennesker som ikke forstår respekt når det skal ut i voksenlivet, men det vil også ha større evne til å be om hjelp hvis skaden skjer.

Samtalen i kafeen er et felles ønske om å styrke bevisstheten rundt det å lære barn og ungdom respekt for egne og andres grenser.
Vi er begge meget følsomme og vet at det også har betydning for hvordan man blir påvirket når grenser krenkes.
Ifølge Elaine N. Aron som er spesialist i klinisk psykologi, og som regnes som pioneren innen forskning på høysensitivitet, så er 15-20 prosent av befolkningen født med et følsomt nervesystem. Det er altså aktuelt å
forstå barn og ungdoms måte å håndtere informasjon og inntrykk på.

Hun lever ikke som et offer lenger, selv om hun må leve med det som skjedde. Konsekvensene av hendelsene jobber hun med underveis.

«Det var den tidligere saksbehandleren min på NAV som nevnte høysensitiv for meg. Jeg hadde ikke hørt om det før.
Hun var veldig grei og hjalp meg mye.»
Atmosfæren blir lettere når vi snakker om mennesker som har vært og er til hjelp. Det lyser i øynene hennes og hun stråler.
Med smil og lett latter fortsetter hun: «Det var hun som sa til meg at jeg kanskje skulle roe ned litt. Jeg ville jo gjøre alt mulig. Ta høyere utdannelse og klare både det ene og det andre.» Hun rister lattermildt på hodet, «men det gikk jo ikke med de problemene jeg hadde etter voldtektene, og det så hun.»

Jeg ler sammen med henne for jeg skjønner hva hun mener. Det mangler ikke på ideer, visjoner, ønsker, drømmer og vilje, men man må lære seg å gå sakte slik at man henger sammen i en bit i det man gjør.

«Jeg forsto litt mer av min egen sensitivitet når jeg leste bloggen din.»

Hun forteller litt sjokkert og lattermildt at en psykolog satte en diagnose på henne.
«Siden jeg på grunn av mitt sensitive karaktertrekk kan veksle en del i humøret, så mente hun jeg hadde Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. ‘Symptomene’ ble vel sett i sammenheng med at jeg var deprimert, men det ble feil, for dette handler om andre ting, og en slik diagnose er alvorlig.»

Det er altså ikke bare en ting å takle for denne jenta, og mange vil nok kjenne seg igjen.

Hun forteller at hun ganske tilfeldig ble fanget opp av en gynekolog noen år etter voldtektene.

Selv om hun fikk hjelp etter en tid, så bør ikke slike ting være noe som hviler på tilfeldigheter.
Jeg skjønner godt at hun etterlyser både foredrag som kan bidra til at man er bedre rustet i møte med mennesker som mangler respekt for andres grenser, og etterlyser kunnskap i skolen.
Hun ønsker at voldtekt skal være noe man prater om. Gjøre det mer kjent slik at denne type overgripere får færre muligheter.

Offeret har uansett ikke skyld, og det handler om å være litt bedre rustet i møte med mennesker som misbruker sårbarhet.
«Min historie kan jeg ikke forandre, men jeg kan gjøre noe for at andre ikke skal bli utsatt for det samme.»
Det er en flott holdning.
«Ja, den tviholder jeg på.»

Kjære bloggleser, hvis du har spørsmål eller ønsker flere innlegg som kan belyse temaet, så kom gjerne med tilbakemeldinger på mailen min eller i kommentarfeltet her på bloggen, eller på Når sant skal sies på Facebook..

Jenta i samtalen ønsker foreløpig å være anonym.

Hun er på vei tilbake til et liv hvor hun ikke trenger kompensere for å holde kontroll. Hun ser fremover.

Spennende prosjekter. Noen med tabuinnhold.

Dette youtube-innlegget er et sådd frø å regne i forhold til at jeg ønsker å bruke forskjellige medier for å nå frem. En liten test kan man si. Det er som sagt mye å sette seg inn i 🙂

Hei alle sammen.

Det har vært stille på bloggen min et par uker.
Alt står bra til.
Jeg har et par prosjekter jeg holder på med.
Det ene vil vise seg som et blogginnlegg om noen dager.

Jeg ble kontaktet av ei ung jente i begynnelsen av tjueårene som fant tillit til meg gjennom å følge det jeg har skrevet på bloggen.
Hun vil gjerne at jeg skriver om tiltak man bør gjøre i skolen og samfunnet for å forebygge mot voldtekt.

Hun opplevde selv å bli voldtatt da hun var i ungdomsskolealder,(ikke PÅ skolen som det kan tolkes i videoen. Beklager det) og ville ha det som utgangspunkt for vår samtale som skal føre frem til et blogginnlegg.

Jeg prøver bearbeide møte til å bli en tekst som blir en form for samtaleintervju.

Jeg må si jeg føler jeg har nådd et viktig punkt når jeg er blitt gitt denne tilliten.

Ellers holder jeg på med et bokprosjekt.
Det er den spede begynnelse, og en lang vei å gå.
Men det er bare spennende, og jeg liker å føle jeg fyller tiden der jeg makter til slike ting.

Romanen skal bygge på en sann historie om en mann som møter en kvinne, og veien de går sammen gjennom et samfunn som ikke har åpnet øynene for at menn kan være utsatt for vold i ekteskap.

Jeg håper og tror ganske sikkert at boken vil gjøre god nytte når den tid kommer.

Dette er et stort prosjekt.
Jeg vil gjøre jobben grundig, og vil derfor gå et forfatterkurs slik at jeg får mest mulig hjelp og mulighet til å utgi et solid produkt.

Foreløpig har jeg en toårig sønn hjemme, og jeg bruker tiden sammen med ham før han skal i barnehage til høsten.

Vi er også i en situasjon hvor min mann søker jobber over hele landet, samtidig som han nylig startet eget firma.
JB Tech Support
Det kan altså være vi må flytte på oss, eller det kan være vi kan bli og han kan få bygget opp det han ønsker.

Over sommeren er det slutt på ledighetstrygden så her kan jeg love at det har vært jobbing i lang tid for å få ting til å fungere for fremtiden 🙂

Det kan være det blir litt rom mellom innleggene mine. Men som kjent så venter man ikke forgjeves når man venter på noe godt 😉

Snakkes
-Maria

Motgang blir medgang.

Her om dagen brukte jeg selvutløser på kameraet for å ta noen bilder til bloggen min.
Jeg får vondt med tanken på strevet som oppsto.
Lerret falt ned gang på gang.
Samtidig tippet kameraet på stativet til stadighet fremover, bakover eller til siden på grunn av noen slitte gjenger.
Jeg ble sliten i de såre skuldrene og hoftene av all aktiviteten for å få det hele til å fungere.
Frustrasjonen steg og jeg følte for ørtende gang i livet mitt at Gud hater meg. Minnene om en evig lang rekke av ting som har gått meg imot reiv og sleit.
Men, det er selvfølgelig ikke slik det henger sammen.
Det er bare meg som ser motgangen, istedenfor å slappe av og bruke situasjonen til medgang.

Når jeg kikket litt nærmere på det som føltes som motgang, oppdaget jeg noe som kunne ses som vakkert.
En inspirasjon jeg kunne dele.

Lerret på gulvet bak den hvite krakken, et kamerastativet med apparatet på snei, og en fototapet som fører tankene til barnelek og drømmer.
Det føles ikke lenger som motgang.


Og det er en viss komikk og noe fint i bildene som ble tatt mens kameraet tippet sakte over til siden.




Jeg levde mange år i troen på at livet mitt var en eneste stor motgang.
Det var aldri noe som gikk min vei.
Alt var et slit.

Det føltes slik, men ved nærmere ettersyn var motgangen et rikt liv som kunne brukes positivt.

Jeg vil benytte anledningen til å gratulerer med Samefolkets dag!
Jeg er selv en åttendedels same.
Min morfar snakket ikke om at hans far var same. Ikke fordi han skammet seg, men kanskje mer for å skåne sine barn mot motgangen som fantes den gangen.

Jeg føler meg rik, og jeg ønsker det samme for deg 🙂 Ha en riktig god dag <3 🙂

Mye i det lille. Yogainspirert morgentrim.

Yogainspirert morgentrim.
Jeg har gått noen timer i Yogaklasse, men det jeg driver med her er mer en inspirasjon fra Yoga, enn at det er Yoga.
Jeg trenger flere timer for å mestre det, og liker best å forstå i dybden hva jeg holder på med og hvorfor.
Uansett, her er det frisk luft, dyp pust og litt strekk og tøy som fungerer som medisin, og det er herlig.
Jeg har EDS syndrom, som innebærer overstrekkbare ledd og skjørt bindevev, så jeg er forsiktig med å ikke tøye mer enn hva sunt er.

I gledesboblene etter et frisk pust i bakken med bøy og tøy, blomstrer det opp motivasjon og inspirasjon.
Dører åpner seg og ting kommer frem i nytt lys.
Ting som kan ha ligget i tåka har en tendens til å tre klarere frem.

Jeg har ikke gjort dette ofte nok i den seinere tid.
Umotivert og likegyldig etter mange års kamp mot negative holdninger.

Det er det som er så synd, -det er så lett å gli inn i andres sannhet om hva livet og mennesket er. Og hvis sannheten er at det er forskjell på menneskers verdi, og en selv blir regnet for å stå lavere, så kan det bli tungt.

Men det er ikke min sannhet.
Jeg vet at situasjoner, menneskeliv, hendelser og valg rommer mer enn hva mennesket kan holde regnskap over.

Nå har jeg jobbet meg frem til et bedre sted igjen, hvor jeg i større grad klarer la energien, altså andres ideer og oppfatning av mitt liv og hvem jeg er, passere.
Det er godt, og jeg ønsker deg det samme <3

Handlekraft og Gjennomføringsevne. Meg og Petter Stordalen, når jeg ser litt stort på det.

Jeg har blogget noen små glimt av hvordan det kan ende i et norsk rettssystem.
Mennesker som føler de har rett til erstatning på grunn av svikt ved det offentlige hjelpeapparatet får ofte en tung kamp.
Det er ikke ukjent at de svake blir svakere i et slikt system. Det er sjeldent økonomiske midler til å gå til sak. Det kan være som i denne saken, at det må brukes store ressurser av tid, krefter og penger for å skaffe fri rettshjelp.
Til slutt endte det her med at ofrene for barnevernets manglende kunnskap og dårlige dømmekraft måtte gi tapt pga stor motarbeidelse fra det samme barnevernet med kommunens ordfører og advokat i spissen.
Ressursene hos kommunen blir et hav å regne mot dråpene til dem som prøvde bli hørt.

Jeg vil helst se at mennesker blir behandlet som den verdien de er, og den er stor.
Jeg elsker livets potensiale.
Jeg fryder meg over muligheter og valg. Friheten i mennesket.

Jeg elsker tanken og følelsen av at mennesker kan forandre retning og utvikle seg til nye høyder.
Det er kjempespennende å se mennesker bli fri fra gamle tankemønstre, og lar den mørke frykten fordunste.

Frykt er noe man ofte holder fast ved i sin tilvendte måte å tenke på.
Man kan gå så langt at man føler seg fanget, mens det ofte i realiteten er en selv som holder seg fanget i tanker som nærer følelser av å ikke kunne gjøre eller si noe.
Frykten er ofte en illusjon. En tro på at andre har makten over ens eget liv.

En forandring av tankemønsteret kan dermed sette en fri.

I mitt innleggEt eksempel på hvordan det ikke skal gjøres., ser man en ordfører som av egen fri vilje holder fast ved tanken om ikke å se nærmere på disse barnas nød.
Jeg kjenner historien godt.
Veldig godt.
Det er et kunststykke å fjerne seg fra å bitterhet og la være stange i muren av et forsvar som til tider var et angrep.
Advokaten fikk betalt for å angripe barnas påstander.
De kaller det forsvar.
Å forsvare seg mot noen som kommer krypende med sine handikap ved å sparke dem når dem allerede ligger nede, er ikke å forsvare seg.

Noen mennesker i systemet må man la være som dem er, og heller finne en annen vei.

Jeg har tro på at mennesker er utstyrt med evner og talent som kan utvikles og brukes til å nå frem.

Noen ganger kan talentet være så stort at det kan favne mange når det endelig blomstrer.

Jeg holder på å utvikle mitt skrive og fortellertalent, så får vi se om jeg ikke kan klare å anvende det til å løfte der jeg kan.

Det tar tid, men har man kunnskap, ideer, handlekraft og gjennomføringsevne, er det nesten utrolig hva man kan få til, selv om det så aldri så håpløst ut.

Jeg har forresten ganske nylig fått en god støtte i Petter Stordalen hva inspirasjon og motivasjon angår.
Jeg fant mye nyttig i boken hans hvor han forteller om sine hemmeligheter.
I begeistring skrev jeg en mail til ham og takket for at han hadde delt. Jeg kjente meg igjen i mye av det han sa.
Jeg bygger ikke hoteller, men prinsippene om hvordan man kommer seg frem er like.
Kunnskap, idè, handlekraft og gjennomføringsevne.
Handlekraft og gjennomføringsevne er avgjørende.
Petter har en strålende energi og fortalte meg med utropstegn at jeg hadde inspirert ham ved min historie.
Jeg leste mailen mange ganger. Jeg trengte det.
Jeg hadde fått meg en real knekk i selvtilliten etter noen års kamp i kulissene.

Nå har jeg reist meg igjen, og går for nye høyder!

Kjære bloggleser. Du er på en fantastisk reise.
Livet!

Følg meg gjerne på facebook-siden Når sant skal sies. for å få varsler ved nye blogginnlegg.