Bearbeidelsesprosess. Vonde følelser blir til styrke.

 

Det kan være utfordrende å finne sammenhenger.
I forrige innlegg, Jula er reddet, viste jeg til noe av min bakgrunn for dårlige og gode juleminner.
Det var ikke bare et innlegg, det var også en del av en bearbeidelsesprosess.
Slike prosesser har mange stadier og runder.

Å se historien i perspektiv
Gjennom årene har jeg først og fremst fått erfaring med å se historien min i perspektiv.
I starten skjedde det gjennom en indre reise hvor jeg måtte stole på mine egne opplevelser og hva det hadde gjort med meg.
Det var Frøken Skoglund som sa jeg hadde rett og lov til å stole på meg selv.
Hun så meg rett i øynene og sa jeg skulle bruke alt jeg visste om livet.
Hun visste hva hun snakket om.
Jeg hadde ikke opplevd at noen snakket så genuint til meg før om det å stole på meg selv.
Jeg visste ikke jeg hadde lov å sette meg selv først og ta til eie mine opplevelser.
Tvert imot. Jeg var vant til å tenke at jeg trodde feil om mine opplevelser. At jeg hadde misforstått på en eller annen måte.
Jeg var vant til å tro at opplevelser skulle bevises, og alle parter og sider bli hørt før jeg kunne si sikkert hva jeg hadde opplevd.
Jeg hadde avskrevet meg selv fra å ha opplevd noe som helst for lenge siden.

En spennende prosess
Det å våge tro på meg selv og mine egne opplevelser, startet en spennende prosess.
Jeg våknet til liv. Mitt indre ble romslig og ryddig. Det ble trygt og sterkt.
Jeg måpte av det jeg oppdaget.
Jeg ble rett og slett sjokkert over å føle meg selv med substans. Jeg oppdaget til min store begeistring at jeg faktisk var noe.
Jeg var et menneske med verdier!
Jeg følte det!
Det var utrolig overraskende!

Sorg og lykke
Når kontrasten mellom tidligere følelse av verdiløs og den nye følelsen av verdi kom frem, begynte jeg å gråte.
Gråten kom sammen med følelsen av tap.
Jeg sørget rett og slett over barnet som hadde følt seg så ensomt og lidd i så mange år.
Det var hjerteskjærende men også forløsende.

Videre på veien ble jeg veldig lykkelig. Dette var banebrytende oppdagelser for meg. Alt sammen var verdt hele livet og mer til.
Jeg følte meg som en oppdager og begynte fortelle om min reise til venner og familie.
Det var ikke lett for andre å forstå hva jeg pratet om, men det gjorde ingenting. Tidligere ville det å ikke bli forstått ‘tatt livet av meg’.

Frøken Skoglund
Frøken Skoglund smilte varmt og visste godt hva jeg pratet om.
Jeg begynte å skjønne at hun hadde hatt sine oppdagelser gjennom sin egen reise flere år forut for meg.
En del ting hun hadde sagt som veiledning, og spørsmål hun hadde stilt, begynte å gi mening.
Jeg lo godt mange ganger av mine tanker om henne. Jeg som hadde trodd hun var litt smårar til tider. Ja, kanskje til og med litt gal som oppfattet situasjoner, livet og verden, så annerledes enn det jeg var vant med.
Jeg smiler ennå godt av minnene.

Minner ble trigget
Gjennom skriveprosessen og publiseringen av forrige innlegg trigget jeg minner om at mine ord kan være farlige.
Mine ord har vært min fiende.
Hver celle i kroppen fikk meg til å tro jeg gjorde noe galt. Tankene og følelsene haglet. Det ble tåke.
Det var forferdelig tungt å orientere seg.
Jeg tok lange pauser for å ta tak i frykten.
Tidligere, for en del år siden, hadde jeg fått angstanfall bare ved tanken på å si noe som helst her. Ikke engang et Hei ville kommet fra meg.
Og ettersom jeg har en fungerende tenkende hjerne, skal jeg love deg jeg har hatt mye angst.

Tilfeldigheter som utgjør sammenheng
I disse dager har jeg en toåring som fyker rundt og velter pynt og roter til det han kan rote til.
Jeg har derfor latt være å pynte så mye med julepynt. Jeg hadde ikke noe problem med det.
Trodde jeg.
Mine tilbakeblikk til minner om barndom og jul, og hvordan det kunne oppleves, vekket et kaos av minner om veltede gjenstander og rot etter bråk, (ikke nødvendigvis i juletid), og ønske om et trivelig varmt pyntet hjem. Eller i det minste noen som synes det var trivelig med jul.

Gjennom en skur av tanker og tro om at jeg hadde gjort noe som ble feil ved mine ord (blogginnlegg), sammen med synet av rot og ukoselige tilstander i gjeldende hverdag, ble altså ‘kroppen’ minnet om  opplevelser fra tidligere tider.
Når jeg oppdaget sammenhengen, benyttet jeg anledningen til å prate om det til min mann.
Underveis i den lille prosessen våget jeg å la frustrasjonen, sorgen og sinne komme til overflaten sammen med det jeg hadde å si.

Det viste seg altså at to forskjellige hendelser, pluss en del enkeltstående mindre ting som ikke har noe voldsomt over seg eller annen form for åpenlyse fare for trigging, utgjorde en helhet som trigget ganske konkrete opplevelser fra oppveksten.

Styrke
Slik har jeg jobbet i flere år for å få sortert bort det gamle.
På denne måten reduseres det, og det oppstår samtidig nye gode minner.
Minnene bygger på seg som tillit, mestringsfølelse, innsikt, noe rolig og fredfullt, og summen er styrke.

Og, når sant skal sies, så ser det ikke så ille ut med julepyntinga i år som jeg først trodde.
Freden og kosen er på plass der den skal være og toåringen får fortsette å være toåring uten at jeg skal være urolig.

Juledekorerte gardiner og løpere, pledd, puter og ryer, kan gjøre nytten.
Det har det også gjort tidligere år.
Jeg hadde bare glemt det en stund, – akkurat som jeg også hadde glemt at litt rot og søl er helt ufarlig.

Livet smiler.

2 kommentarer til «Bearbeidelsesprosess. Vonde følelser blir til styrke.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *