Fintfølende nervesystem. Fra belastning til ressurs.

Jeg har et fintfølende nervesystem, noe som gjør at jeg er særlig sensitiv.
Jeg tar inn mye informasjon og trenger tid på å bearbeide det.
Jeg har lett for å oppfatte detaljer og nyanser.
Selv om andre menneskers sinnsstemning ikke er åpenlys og tydelig, kan jeg likevel ofte fange den opp.
Det å være særlig sensitiv har særs gode fordeler , men kan også føles utfordrende.

Jeg kan fort bli satt ut. Som små sjokk.
Jeg kan føle sterkt og mye, og blir lett forvirret.
Alt under ett kan det være energikrevende å være særlig sensitiv i dagens samfunn.
Inntrykk surrer og går og vil prøve danne logikk og forståelse, akkurat som for dem som ikke er så sensitive, men mye informasjon krever tid.
Jeg rekker ikke bearbeide det ene før det neste kommer.

Jeg føler kraftig når bitene faller på plass.
Jeg husker jeg kunne føle en ny verden åpnet seg når jeg f.eks forsto enkelte prinsipper i matematikken eller andre fag på skolen.
Det var også en sterk følelse av mestring så klart, med tanke på at jeg trodde jeg var dum, men det var mer enn som så.

Som sensitiv har jeg tidvis et stort lager av informasjon som jeg ikke har bearbeidet ferdig.
Det er rett og slett mye som jeg ikke klarer ta i bruk, fordi det hele tiden kommer ny informasjon som må prioriteres, og jeg blir overveldet.
Når det endelig faller to eller flere brikker på plass, åpner et helt nytt univers seg, og jeg kan fort begynne dagdrømme og se for meg muligheter.
Jeg blir lett engasjert og tar nesten helt av.
Bearbeidingen går i dype lag, det er mye info som ramler på plass. Forståelse og visjoner kan gå dypt og strekke seg langt.
Det skjer ofte at jeg etter få mottatte fortellende setninger fra en annen person, begynner koble ord og bilder opp til flere andre ord og bilder og prosessen gjennom de sensitive nervene er i gang. Linker og biter av tidligere og ny informasjon fyker i ‘øst og vest’ og lager litt rot for meg i situasjonen. Jeg blir ganske enkelt ukonsentrert.
Siden jeg også har forsterket inntrykk av å føle, kan jeg bli litt fjern, eller også veldig ivrig.

Noe av det beste jeg har fått ut av det å være sensitiv er en godt utviklet empatievne.
Det er et pluss at jeg har opplevd forskjellige familier, utfordringer og situasjoner gjennom livet som har latt meg føle på langt mer enn bare det som er trygt og godt.
Bearbeidingen har gått dypt og det har vist seg at jeg kan være et godt verktøy i f.eks møte og støtte for barn, ungdom og voksne som trenger bli sett og forstått uten for mange spørsmål.

La meg også nevne at det dessverre kan skje at barn feilaktig får diagnose add/ADHD i tilfeller der det er personlighetskarakteren særlig sensitiv som egentlig er gjeldende.
Barn blir gjerne ikke forstått for den den er, og barnet begynner ubevisst, og gjennom naturlig mekanismer og oppføre seg på måter som kan øke frekvensen av ‘unormal oppførsel’ (for å si det enkelt).
Man kan lese mer om dette i f.eks boken ‘Særlig sensitiv – la sårbarheten bli en styrke’ skrevet av Elaine N Aron, eller sjekke opp med ‘Foreningen for høysensitive’.

Det er blitt enklere for meg å håndtere det å være særlig sensitiv i voksen alder.
Før jeg gikk inn i en prosess av traumebearbeidelse og vekst visste jeg ikke alt dette om meg selv.
Det var midt i denne veksten, når brikkene falt på plass, jeg skjønte at jeg på en eller annen måte måtte være spesielt følsom.
Noen år seinere kom jeg tilfeldig over artikler angående det å være særlig sensitiv.
Da fikk jeg bekreftelsene på det jeg hadde oppfattet om meg selv.

Skoletiden var vanskelig for meg som barn og ungdom. Det var på åttitallet, og det var ikke opplyst om slike ting den gangen.
Det er fremdeles mangelfullt med slike opplysninger eller kunnskap i skolen.

Å være fylt opp av informasjon til over randen og ikke tørre, eller forstå hvordan jeg skulle bearbeide det, eller bruke det, var forferdelig vondt. En følelse av å være fanget og jeg var alltid på søken etter en utvei for å få alt til å stoppe.
Jeg prøvde ustanselig å bli noe som kunne være mer ønskelig for omgivelsene.
En umulig oppgave samme hvordan jeg snudde og vrengte på det.
Jeg hatet meg.

Når sant skal sies, blir jeg helt matt med tanken på hvor mye energi jeg har brukt på å rømme fra den følsomme og høyst levedyktige personen jeg er.

Jeg ønsker dere alle en vidunderlig god dag! 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *