Mobbing. Tausheten blir brutt.

 

 

Det er alltid noen som må gå foran. Være ledestjerne. Fyrtårn.
Det er alltid noen som er et sted og speider.
Som ser etter tegn.

Som barn var jeg på ingen måte blitt godt regulert til å forstå hva som var mitt ansvar og hva som var andres.
Hva jeg skulle bære og ikke bære var helt forvrengt.
Med slike peilepinner og ledetråder , skal jeg si deg at jeg ble flink til å måle feil, nøste sammen til floker og styre på mange skjær.
Min eldste datter ble forvirret av mine signaler. Og veien jeg ledet ble vanskelig å gå for begge.

Fyrtårn.                                                            mor-og-datter-fyrlys2
Jeg liker ordet og tanken.

Barna mine sender solide signaler. Det er likevel ikke alltid jeg skjønner dem.
Det handler ofte om å skjønne hva de faktisk viser og ikke hva jeg tror de viser.
Det er forskjell på hva jeg er blitt lært å se, og det jeg gjennom erfaring vet å se.

Et av de kraftigste signalene jeg noen gang har fått, er når datteren min over tid ble mobbet på barneskolen.
Hun led til hun ble stille og var på vei bort fra meg.
Ikke bare skled hun fra meg som en båt som hadde mistet fortøyningen, men hun var på vei bort fra seg selv.

Flere ganger hadde hun sagt til meg at det skjedde ting på skolen.
Hun var engasjert. Klaget over andres oppførsel. Hun var sjokkert over lærere som ikke brydde seg.
Hun var levende og fortalte om merkelige handlinger og episoder.
Jeg lyttet og ble bekymret. Jeg skulle ordne dette.
Men jeg ordnet det ikke.
Jeg lå våken om nettene, og basert på fortid, var jeg i diskusjon med lærere, rektor, andre barn og ikke minst deres foreldre. Det ble kaotisk.
Jeg gjorde som med andre utfordringer jeg ikke var i stand til å møte på en konstruktiv måte, jeg fortrengte det.

Jeg begynte å irritere meg over problemene hun serverte meg.
Jeg begynte også å mene hun godt kunne oppføre seg bedre, så ble det ikke så mye krangel på skolen.
For ikke å snakke om hvor slitsomt hun gjorde det for meg.
Jeg hadde tross alt mye annet å tenke på og orket ikke mer.
Jeg rotet det til noe så jævlig for henne.
Unnskyld språket, men det er passende.
Lidelsen hun måtte gjennom fordi jeg selv ikke hadde peiling på hva genuin ansvarsfølelse var, var grusom, for oss begge.

Frøken Skoglund ledet meg i riktig retning.
Hun ledet meg til å se oppførselen min, uten å kritisere eller peke finger. Hun ledet meg til å se sammenhenger på en nesten magisk måte.

Gjennom prosess i prosess, over tid, ved hjelp av forskjellige verktøy, utviklet jeg ansvarsfølelse og handleevne.
Brikker falt på plass og det dannet seg klare bilder.
Gjennom de neste årene grep jeg tak i mye.
Jeg måtte gjøre ganske store omveltninger i livet, samtidig som jeg oppdaget nye ting å gripe tak i etter hvert som veien åpnet seg.
Jeg var flere ganger i møte med lærer og rektor. Jeg viste til at jenta sleit en del i forhold til at jeg på noen områder hadde forsømt henne i flere år.
Jeg var åpen om mine oppdagelser og hva jeg gjorde med det. Det ble godt mottatt.
Det var nå gått en stund siden jeg hadde hørt noe fra min datter om mobbing,
men når man blir vant til takten i en utviklingsdans, så kjenner man godt når noe skurrer.

«Hvordan var det på skolen i dag» hadde jeg spurt min datter mange ganger.
«Helt greit», pleide hun svare kjapt med et lett smil.
Hun begynte snakke om andre ting som opptok henne.
Jeg reflekterte over at hun ordnet seg på skolen, og begynte stille meg spørsmål ved en del ting.
«Helt greit. «Det ordner seg». «Det er ikke så farlig» eller «det er ikke noe problem», var ofte svarene jeg fikk hvis jeg bragte mobbing eller lærers oppførsel på banen.
Jeg skjønte det ikke var naturlig at ting hadde ordnet seg på denne måten. Hun bare virket til å ha kontroll og takle hverdagsutfordringene.

Hvem pleier slutte prate om det som skjer på skolen, og begynne svare slik hun gjør? spurte jeg meg selv.
«Den som blir mobbet, og ikke blir hørt», hørte jeg meg selv si med et gisp.
Det raste på med tanker som puslespillbrikker i en gåte.

Jeg jobbet med brikkene hele natten, og ventet til min datter våknet.
Jeg møtte min datter den morgenen med klart blikk, og målrettet plan.

«Jeg våknet i natt kjære deg. Jeg skjønner du blir mobbet på skolen, og jeg har ikke gjort en dritt med det.
Jeg skal gå bort dit nå når læreren kommer på skolen og snakke om det som skjer og gjøre hva jeg kan for å få en slutt på det.»
Jeg snakket med henne, brukte ord jeg visste hun trengte å høre.
Hun åpnet seg på relativt kort tid, og det på en måte jeg aldri hadde tillat henne å gjøre før.
Jeg så den indre verkebyllen. Jeg pirket borti den.
Det bristet. Revnet helt.
Hun vrei på seg i gråt.
I angst, som lyden av døden, skreik hun: «De hater meg!»
Musklene spente seg og ansiktet var nesten ugjenkjennelig. Hun pleide være energisk men Kontrollert. Smilende og vennlig.
«Jeg er et null! Jeg er et null!» skreik hun i sterk fortvilelse, og jeg kunne virkelig se, høre og kjenne den bunnløse fortvilelsen og maktesløsheten.
Hun sank sammen og jeg fanget henne i armene mine.
Jeg holdt godt rundt henne. Vugget og trøstet uten ord.
Bare holdt og holdt så hun skulle kjenne at jeg ville overta det hun ikke kunne bære lenger.
Etter en stund hvisket jeg at hun er høyt elsket og skal få det bedre.
Det er allerede i gang. Det har allerede snudd.

Hun satte seg litt opp i den store lenestolen.
Tørket litt tårer og snakket sårt men rolig.
Hun kikket litt ned, men valgte å søke blikket mitt.
Litt bebreidende, men likevel med gode tegn på fotfeste.

til-ungdommen

 

4 kommentarer til «Mobbing. Tausheten blir brutt.»

    1. Takk Unni ❤ Jeg kommer til å følge opp historien med innlegg hvor jeg forteller hvordan læreren tok det i mot.

  1. Jeg vet ikke nøyaktig hva jeg skal skrive til deg Maria…
    Det eneste jeg kjenner er at jeg må skrive noe.

    Det å være mamma har jeg naturligvis liten erfaring med…
    men jeg har, i det minste, vært barnet til en mor.
    en mor som for det meste ikke var der, mens jeg ble mobbet hver dag på skolen, av andre elever og lærere, og mishandlet etter jeg kom hjem.
    en mor som svek og så bort, når jeg åpenbart hadde det vondt.
    ingen spurte meg noen gang om hvordan dagen min på skolen var…ingen brydde seg om noe. trodde jeg.

    jeg følte meg ikke bare som «et null» på skolen, men også hjemme. jeg følte meg som et fremmed-legeme i den virkeligheten som liksom skulle være mitt hjem.
    Der jeg skulle føle meg trygg.

    Det er ikke alle som er like flinke til å sette ord på sin tvil vedrørende sin egen omsorg som deg, eller som eier mot til å dele det med andre.

    Om alle mødre var like villige til å arbeide emosjonelt og mentalt med seg selv som du åpenbart er…ja, jeg vet ikke riktig, men det er en overflod av omsorgssvikt og kjærlighets-tvil som ville stilnet og desintegrert.

    Du viser at du faktisk var til stede, med din beste vilje!
    Selv om det kanskje ikke alltid virket sånn…

    Moren min skriver ikke blogg og vi snakker aldri om hvordan ting var…men det er åpenbart at enhver mor arbeider med seg selv, så godt de kan.
    Noen er naturlig flinkere enn andre til å være, først og fremst, ærlige ovenfor seg selv.

    Det tror jeg på enda mer etter å ha lest dette Maria.

    Det får meg til å tenke at, ja, mammaen min er ikke like verbal eller villig til å snakke om fortiden eller hvordan hun jobbet med seg selv og hvordan hun led.
    Hun er ikke flink til å vise meg at hun faktisk så meg, til tross for alt, at hun observerte med hodet og hjerte at jeg hadde det vondt, og selv om hun ikke kunne gjøre noe, så betyr ikke det at hun ikke gjorde sitt beste…det er godt nok for meg, å vite det med hele mitt vesen.

    Takk for at du bekrefter at alle mammaer ser barna sine.

    Jeg får følelsen av at du er veldig god. Jeg tror du er en veldig trygg og sterk mor.
    Det handler ikke om å foreta de helt korrekte valgene eller stille de totalt riktige spørsmålene til enhver tid, det kan ingen gjøre, selv om jeg syntes du er døds-rå, så handler det om at det finnes en god vilje der, og det har du!

    Godt skrevet og godt jobbet. Vær så snill og fortsett.

    Og takk for sist 😀

    Hjertelig hilsen Bo Christian.

    1. Inderlig kjære Bo Christian, jeg er rørt til tårer av det du skriver. Det er så sterkt og klokt og jeg blir ydmyk. Det var ekstra gripende at jeg leste alt før jeg så hvem det var som skrev. Jeg ble helt satt ut av gaven du akkurat ga meg! Ja, takk for sist også ses vi nok snart 😊💕

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *