En mikrofon, et enveisspeil, noen psykologer og et overgrep.

Samtaleterapeuten.
Jeg har noen verdifulle tanker om han.

Han gjorde en liten ting som forandret mye.

I flere timer satt jeg og pratet.
Og han noterte.
Han satt der i stolen med sin noe stereotype måte å håndtere en samtaletime på.
Det ene beinet i kryss over kneet på det andre.
Blokka hvilte på kneet, og pennen lå mellom fingrene mens han kikket på meg. Av og til flyttet han blikket ned på blokka og noterte.
Mhm…sa han. Noterte, for deretter rette blikket tilbake på meg.
Hver gang han rettet oppmerksomheten mot blokka ønsket jeg å ta en verbal finte.
Si noe som kunne gi et annet uttrykk enn det jeg akkurat hadde gitt.
Pynte på noe. Ta skylden for noe. Legge noe flatt eller kanskje helt dødt.
Han merket det ikke.
Det var mine indre kamp.
Jeg stolte ikke på mannen med blokka.
Presset var høyere enn man kunne se.
Jeg jobbet hardt.
Jeg jobbet hardt mot fristelsen til å forme meg til noe ‘vanlig, snilt og lydig.’

Blokka.

I store deler av tiden fanget jeg ikke det han sa.
Jeg fikk det ikke med meg.

Blokka.

Den minnet om et rom med mikrofon i taket og et enveisspeil.
Flere stoler i en ring.
Familiemedlemmer på stolene.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg var der.
Mer enn en tror jeg, men er ikke sikker lenger.

Jeg var der uten helt å forstå hvorfor. Jeg trodde det var for å få hjelp til å stoppe bråket.
Familieterapi. Men jeg vet ikke.
Jeg var bare med.

Jeg var femten år gammel.
Begynte å bli opprørsk hjemme for noen år siden.
Slang tilbake hvis det kom noe.
Jeg bodde ikke hjemme lenger.
Jeg lagde bråk, og det ble roligere når jeg var borte.

Jeg hadde stor tro og tillit til at disse menneskene med mikrofon i taket og skjulte ansikter bak speilet skulle hjelpe.

Et slags sykehus med store mennesker. Større enn meg og min familie.
De hadde enveisspeil og mikrofon.
Det måtte bety store ting.

Jeg assosierte til scener jeg hadde sett på film.
Politi.
Avhør.
Det var skummelt.
Var ikke trygg.
Men likevel. Jeg hadde lært meg og tenke positive tanker.
Dette kom til å bli bra.
De vet hva de gjør.
De er snille.

«Vi kommer til å prate med dere, og stille litt spørsmål», sa den ene mannen. Han satt med en blokk i fanget.
Han presenterte seg helt sikkert, men jeg husker det ikke.
«Vi spiller det inn, slik at vi kan høre det etterpå mens dere venter. Vi skal gå litt igjennom det dere sier, for å komme tilbake til dere.»
Jeg syntes det hørtes greit nok ut. Like greit, eller ugreit, som så mye annet i livet mitt.
Jeg måtte bare tenke positivt, og håpet det ville gå bra.
De visste vel hva de gjorde, disse store menneskene.

«Det sitter noen bak det speilet som også følger med», sa han og pekte forklarende på enveisspeilet.

Han sa noe mer som jeg ikke husker. Han sa ting som skulle være beroligende. Forklare og vise.
Jeg husker jeg håpet det snart var over.
Som å gå til tannlegen.
Det er snart over.

Jeg pratet når det var min tur. Svarte på spørsmål og berettet.
Jeg var modig, for jeg skulle få hjelp.
Endelig skulle jeg føle rettferdighet. Noen skulle høre meg og si jeg hadde rett.

Vi ventet mens de konfererte etter spørsmålsrunden.

Tilbake i ringen var jeg spent.
Jeg følte jeg hadde gjort det bra.
Fortalt om vonde krangler og diskusjoner.
Fortalt hva jeg hadde sagt og hva andre hadde sagt.

Han stilte meg et spørsmål. Et oppfølgingsspørsmål.
«Vi har hørt på opptaket, og lurer litt på hva du mente med…» Han forandret kroppsspråk.
Lukket seg litt. Ble litt stivere. Mistet utstråling.
Jeg husker ikke detaljene av hva det gjaldt, men det var noe jeg hadde sagt som hadde ført til bråk.
Jeg rynket panna, ble mistenksom og irritert. Jeg likte ikke tonen.
Jeg svarte. Snublet litt i setningen. Skjønte underveis at jeg kom til å få skyld.
Panikken satte rot. Jeg skjønte hvor han ville gå.
Jeg var på vei inn i sjokk samtidig som jeg hørte han si: «Men slik det høres ut, så er det jo du som provoserer.»
Det oste av skyld i tonen.

Jeg kokte. Ble rasende innvendig.
Jeg holdt kjeft og sa ikke mer. Det ville bare bli bråk. Jeg ville falle i gråt, og de ville si noen idiotiske ting om at det ikke er noe å grine for.

Jeg så bort på døren ut til gangen. Jeg så rødt og sort. Jeg følte for i raseri å gå rett gjennom døra uten å åpne den.
RASENDE med enorme krefter klar til å eksplodere.
Men jeg sa og gjorde ingenting.
Bare kjente jeg ble tåkete og nummen med en gryende hodepine.

Der og da bestemte jeg meg for aldri få hjelp til dette.
Og der og da har jeg begynt tro på at jeg hadde skyld i at det var bråk hjemme.
Der og da begynte jeg ta på meg ansvaret for alt som gikk galt og alle som ble sinte.
Der og da begynte jeg å innta min form som den som bare skulle være snill og grei.

Alt som var blitt meg fortalt i barndommen, som jeg bare hadde trodd delvis på, eller kun fundert på, hva skyld angikk, tok jeg deretter til meg som en sannhet.
Jeg hadde skyld, og sammen med skyld kom skammen.

Jeg kunne villig prate om det vonde i årene som kom. Men jeg beveget meg bare på overflaten, og sørget for å verne om mitt hjem og familie ved å snakke godt om det og ta på meg skyld.
Det var blitt min sannhet.

Han satt der med blokka.
Jeg hadde passert tretti år.
Den reelle samtalepartneren hadde jeg i Frøken Skoglund, -men NAV godkjenner ikke medmennesker med høy karakter uten diplom, så da fikk det bli en med diplom, selv om han ikke var like innsiktsrik som Frøken.

Han skjønte ikke hvorfor jeg var der, for jeg var så oppegående.
Jeg måtte være tålmodig, til han skjønte jeg var veldig forvirret i forhold til hvem jeg var og hva jeg skulle videre, og kunne selvsagt ikke makte å jobbe i en tilstand av sjokk, jevnlige angstbølger og en kropp som ikke fungerte.
Prøv å våkne til en verden der illusjonene om livet og verden går fyken, dryss på litt kroniske bindevevsproblemer, ustabile mellommennesklige relasjoner, utbrenthet og et NAV-system som krever bevis, så kan man skjønne situasjonen.
Han skjønte det etter hvert.

Det viktigste er likevel det han gjorde som ingen andre kunne gjort bedre, og som var verdt hver time i samtale.
Han ble interessert i hvorfor jeg ikke likte blokka han satt med. Jeg ymtet bare forsiktig frempå for å se hvor han sto.

Jeg nølte. Gikk rundt grøten.
Tenkte for ente gang at han kom til å beskytte sine kolleger i bransjen hvis jeg sa noe om hva som hadde skjedd den gangen i 1989.
Men jeg våget. Jeg måtte.
Jeg har lært at jeg må ta det som det kommer. Hinder eller ei.

Jeg fortalte om mikrofonen og speilet. Jeg ble svimmel for hvert ord.
Forsvant fra tid og sted. Mistet følelsen med kroppen min.
Men fortsatte.
Han flyttet seg rolig, med et behagelig ansiktsuttrykk, bort til skrivepulten sin.
La blokka og pennen fra seg, og satte seg tilbake i stolen sin.
Han så alvorlig men rolig på meg.
«Det du fortalte der Maria, det kaller jeg et overgrep.»

Tillit slo rot og dørene åpnet seg!
I tiden etter brukte han aldri blokka. Han skreiv ned alt etter jeg hadde reist fra timen.

I forbindelse med en søknad om oppreisning (Rettferdsvederlag)fra staten for noen år siden, skrev jeg et avsnitt om hendelsen.
Jeg hadde selv bedt sykehuset om å få utlevert journalen for å finne ut hva som var hensikten med min rolle der, og hva som ble sagt og gjort.
Sykehuset var behjelpelige og vennlige, men beklaget oppriktig at det ikke var noe journal på meg i forbindelsen med de timene. Henvisningen til samtalene gjaldt ikke meg, men et annet familiemedlem, og derfor hadde jeg ikke rett på å få den ut.

Etter at samtaleterapeuten skapte tillit og jeg har lagt hoved-byrden bak meg, så har etterbyrden blitt rene underholdningen for meg.
Staten konkluderte at det ikke kunne ikke gis oppreisning på det punktet, da det ikke finnes journal på meg som sier noe om hvorfor jeg var der eller hva som skjedde.

Ps. Noen sinte ord fra en voksen femtenåring til dere bak speilet.
Når man blir utsatt for psykisk vold, rapp over øret, jag og spark i baken, og ellers krangling og rabalder fra tidlig barndom, så kan man forvente opprør og smell fra kjeften når tenårene kommer!
Selvfølgelig provoserte jeg når det satte i gang!
Jeg hadde fått nok! Selvfølgelig ble det krig og kamp om å vinne diskusjoner og å ha rett!
Selvfølgelig ble det innviklet å leve med for ei ung jente, og vanskelig komme seg ut av!
Det pisset dere kom med hører ikke hjemme noe sted!

Dere var ikke større enn meg likevel. Dere med mikrofon og enveisspeil.

7 kommentarer til «En mikrofon, et enveisspeil, noen psykologer og et overgrep.»

    1. Tuuusen takk for din oppmerksomhet Helene, og utrolig hyggelige oppfordring! Jeg setter stor pris på det! ❤

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *