Omsorgssvikt, angst og en stat med slappe argumenter.

 

I samme periode som En mikrofon, et enveisspeil, noen psykologer og et overgrep. foregikk, erfarte jeg mitt første anfall av panikk som følge av høyt stressnivå og hyperventilering.

Jeg hadde vært sliten i lang tid.

Jeg var som regel kvikk og glad fra morgenen av. Følte livet smilte og verden lå klar.
Men innen klokka var tolv -ett på dagen så var det som om all kraft forsvant.
Jeg ble umotivert og følte meg generelt dårlig med kvalme og svimmelhet. Jeg gikk over på autopilot.
Holdt meg helst for meg selv, men drømte om å være aktiv blant folk. Hvis jeg var blant folk, var jeg som regel veldig stille. Holdt meg i bakgrunnen.
Men det skal sies at jeg likte å være sammen med mennesker. Det var alltid noe å få med seg.

Jeg forsto ikke hvorfor jeg var slik.
Jeg visste ikke hvordan jeg skulle løse det heller. Satset på at det ville gå over.

En kveld etter mørket hadde senket seg, begynte det bli tungt å puste. Tyngre enn det hadde vært når jeg bare følte meg sliten og dårlig.
Jeg dro pusten inn i store drag for å få luft.
Det prikket i fingrene og beina.
Hjerte begynte slå fort og hardt.
Jeg fikk kjæresten min til å ringe legevakten.
Jeg var skikkelig redd for hva som skjedde med meg.

Legen regnet med det ikke var noe alvorlig siden jeg var så ung, men ba meg komme til kontoret.
Vi kjørte de kilometerne det krevde over til nabokommunen for å komme til legen.
Underveis ble jeg dårligere. Hjertet dundret i harde pumpeslag. Det var til slutt det eneste jeg kjente.
Jeg ble stiv i armene. Beina. Ansiktet. Hele kroppen.
Jeg kunne kjenne hvordan musklene strammet seg som en iling gjennom magen og rundt organene.
Jeg kjente øynene stivnet.
Jeg prøvde strekke fingrene mine, og de stivnet i en fasong slik at de så deformerte ut.
Jeg var livredd og ropte «Kjør, kjør! Jeg kommer til å dø!»
Han kjørte allerede langt fortere enn hva som var lov, og turte ikke trø på hardere.
Fornuftig i ettertanke.

«Jeg kommer til å dø!» gjentok jeg skrekkslagen.

Bilen svingte inn ved legekontoret.
Jeg måtte bæres ut av bilen.
Jeg forble i sittende stilling hele veien inn. Kroppen var stivnet slik.
Jeg ble plassert i en stol, hvor jeg ble sittende helt krøkkete i stiv stilling.
Armene var stivnet litt kryssende over hverandre, med fingre sprikende. Noen fingerledd var kroket, og andre rette.

Jeg ble noe frustrert og sint når legen begynte spør meg om navn og adresse, og navn på mine foreldre.
Jeg trodde jeg skulle dø før han rakk å forsøke redde meg.
«Men jeg bor ikke hos foreldrene mine, selv om jeg har adressen der» husker jeg at jeg sa.
Det var blitt pinlig og forvirrende over årene og skulle prøve forklare situasjonen.
Han rynket pannen litt og spurte meg om noe, slik at jeg fikk forklart at de bodde i en helt annen kommune, flere mil unna, og jeg bodde hos kjæresten min sin familie. Eller jeg oppholdt meg der iallfall.
Jeg husker ikke hva mer jeg sa om situasjonen.

«Dette er nok ikke noe farlig», sa han så. «Du får legge deg på benken, så skal jeg undersøke deg litt».
Jeg måtte bæres bort på benken.
Beina var fremdeles stive. De lå opp i lufta med nitti-graders vinkel på knærne.
Det hadde løsnet i magen og brystet, og pusten gikk lettere.
Legen pratet mer og jeg ble roligere.
Jeg kunne legge ned beina.
Armene ble slappere.
Legen prøvde bøye ut fingrene mine. Det var vondt, og fingrene sto like krokete.
Han undersøkte meg uten at jeg helt husker hva han gjorde.

Fingrene var fremdeles ikke rettet ut da jeg skulle ta en urinprøve. Ingen enkel oppgave.

Da jeg satte meg i stolen igjen, sa han: «Det er ikke noe farlig som skjer. Men jeg må si det er synd å se at du som er så ung har disse symptomene på stress. Du har hyperventilert, – det er derfor kroppen din har reagert slik»
Jeg følte jeg ble sett. Jeg var ikke vant til det. Jeg ble roligere.
«Har du noe spesielt du tenker på, eller gjør, som stresser deg?»
Jeg nølte litt mens tankene fløy gjennom hodet. Jeg gjorde jo egentlig ingenting. Jobbet ikke, brydde meg ikke om skole, hadde ingen høytstående oppgaver som kunne kalles stress.
Jeg var vel egentlig en ingenting som ikke hadde noe å verken skryte av eller klage over. Jeg kjente jeg ble litt svimmel igjen.
«Jeg driver ikke med noe spesielt. Jobber ikke, eller noe sånt. Jeg tenker en del, og er mye aleine. Det kan føles litt stress.»

Ingen virket til å bli noe klokere av svaret, og han svarte lett:
«Du får prøve finne ut hva som stresser deg, og gjøre noe med det.»
Han ga meg råd om å puste rolig, og i en pose hvis et anfall meldte sin ankomst.

Det tok meg femten år, med utallige episoder med angst, både av prikking i ansikt og kort pust, og andre varianter hvor jeg nærmest plutselig føler hjernen tipper over, og jeg blir fysiske dårlig med følelsen av å gå i oppløsning og forsvinne bort fra meg selv, med overbevisning om at jeg er i ferd med å dø.
I tillegg var jeg angstfylt og redd for å gå i butikken, møter og lignende. Jeg var sjelden, og til slutt, ikke i kontakt med meg selv. Livet var i en kronisk tykk tåke og jeg måtte bare komme gjennom.

Femten år.
Frøken Skoglund.
Hun satte meg på sporet ved å stille meg noen spørsmål som var interessante for min egen del.
Hun ga meg tillatelse til å kikke på mitt eget liv. Hun ga meg tillatelse til å se på mine bragder.
Se på min styrke, mine egenskaper og evner.
Hun ga meg tillatelse til å tro på meg selv og det jeg hadde klart.

Jeg visste ikke jeg søkte tillatelse til å være et verdifullt menneske, -men det visste hun.

Jeg skjønte at jeg selvfølgelig var stresset under de forholdene jeg levde.
Jeg hadde allerede båret bagasje i flere år da jeg ankom legen den seine kvelden.
Og i den bagasjen lå det blant annet en tro om at jeg ikke var noe.
Jeg skjønte blant annet, og enkelt forklart, at jeg skapte min egen angst ved å tro på alt det gale om meg. Både det andre sa til meg og det jeg observerte andre sa om andre.
Det begynte en gang med frø av frykt som ble sådd ved hjelp av andres ord og handlinger.
Det vokste og ble næret i en verden full av frykt, skam og prestasjon.
Anfallene kom når det ble fullt, eller ble utløst av noe som trigget gammel hendelse fylt med frykt.

Jeg levde uten kapasitet til å planlegge en fremtid eller rydde bort fortid. Jeg var altfor redd. Stresset.

Jeg levde i angst.

Anfallene og frykten avtok da jeg skjønte det.
Jeg ble sett, -ikke bare av Frøken Skoglund, men av meg selv.

Resten er hard jobbing med bearbeidelse og bygge opp om det gode.

I forbindelse med søknad om Rettferdsvederlag fra Staten tok jeg opp hendelsen, da jeg mener det var en svikt fra legens side og ikke hjelpe meg videre i den situasjonen jeg var i.
Staten avslo på det punktet, med begrunnelse i at det var på en tid (1989/90) da leger sikkert ikke visste bedre, og at det heller ikke var mulig å finne journalen på det som skjedde da jeg selv ikke vet hvilken lege journalen ble sendt til.

(Jeg gikk sjeldent eller ikke til lege til vanlig, og aner ikke hvem jeg skulle henvendt meg til for å finne ut av det. Jeg hadde brukt legevakt hyppig pga tilbakevendende halsinfeksjoner, ellers var det lite renning hos legen.)
Jeg har vært i kontakt med den aktuelle legevakten. De beklaget vennlig at de ikke hadde journal da den var oversendt legen jeg brukte i kommunen jeg hadde fast adresse i, og hadde medfølelse for meg i det som har skjedd.

Jeg traff legen ved en festlig tilstelning i distriktet jeg vokste opp i for et par år siden.
Jeg spurte ham om han var blitt kontaktet av Staten i forbindelse med min søknad om Rettferdsvederlag (oppreisning).
Det var han ikke, sa han, og virket redd for hvor dette ville bære hen.
Han beklaget litt engstelig og forvirret at han ikke kunne huske episoden og at jeg hadde gått gjennom det jeg hadde.

Jeg synes Staten har noen slappe argumenter.

En kommentar til «Omsorgssvikt, angst og en stat med slappe argumenter.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *