Sosialkontoret oppfordret meg til å lyve.

 

For å få et mest mulig ryddig og klart innlegg ville jeg sitere et par avsnitt fra min søknad om Rettferdsvederlag til Staten i 2012.
Jeg ville også sitere noen avsnitt fra avslaget.
Det omhandler flere punkter, et par av dem har jeg allerede skrevet om tidligere i
En mikrofon, et enveisspeil, noen psykologer og et overgrep.
og
Omsorgssvikt, angst og en stat med slappe argumenter.

Det er fire år siden jeg fikk avslaget, og har ikke maktet ta frem papirene igjen før nå.

Jeg har kikket litt på dem, og velger legge dem bort en stund til.

Jeg blir forvirret og tanketung når jeg går inn i materien, så det får bli i små porsjoner.

Ett sted skriver jeg om at jeg, i 1993 ba sosialkontoret om økonomisk hjelp, da jeg var 19 år og gravid.
Kjæresten min skulle avtjene verneplikt.
Jeg var, som kjent for den som har lest mine tidligere innlegg, redd, engstelig, og taklet omgivelsene heller dårlig.
I min naive og til dels umodne verden trodde jeg at jeg var et mindreverdig menneske som skulle spør:
‘hvor høyt’, hvis noen ba meg hoppe.

Sosialkontoret ville ikke hjelpe. «Du får gjøre som andre, -du får dra på Trygdekontoret og melde deg som enslig forsørger.»
«Bare pass på at dere ikke bor sammen, og at han ikke har noen private ting stående i leiligheten.»
Jeg ble altså oppfordret til å si jeg var enslig forsørger, selv om jeg hadde kjæreste, og vi helst ønsket å bo sammen.

Jeg likte svært dårlig oppfordringen, og kikket nok litt forundret og forskrekket på ham som sa ordene.
Likevel fulgte jeg bare det som ble sagt. Jeg visste ikke noen annen verden. -«Jeg liten, du stor».

Det falt meg ikke inn i den villeste fantasi og sjekke noe som helst rundt dette i forhold til verken lov eller klagemulighet. Slike ting var stort og uhåndterlig for meg.
Det var lite i min bagasje som sa noe om egenverdi.
Uten egenverdi er det vanskelig å orientere seg i hva som bør prioriteres og hva som kan være trygge og kloke valg.

Vi holdt delvis sammen i ett års tid inntil vi skilte lag.

I alle år seinere var jeg redd det offentlige skulle straffe meg hvis det kom frem at vi hadde vært sammen mens jeg fikk trygd som enslig forsørger.
Jeg trøstet meg med at sannheten var at vi heller ikke hadde vært særlig sammen i de månedene etter møtet på sosialkontoret.
Da jeg ble eldre og ryddet opp i frykten min, dukket historien opp, og den sto klart for meg som et eksempel på den komplette galskap som kan finnes i et offentlig system.

Hadde det vært i dag, skulle jeg jammen med ha parkert dem i det møtet! Ikke pokker om jeg hadde gått til noe trygdekontor på en slik oppfordring.
Jeg hadde vel heller tatt strake veien til avisen og berettet hva som ble sagt og gjort.
Og siden jeg er blitt en erfaren og sterk person i de seinere år, så tviler jeg på om de ville sagt noe slikt til meg i utgangspunktet.

Da jeg skrev søknaden om Rettferdsvederlag i 2012 var jeg mentalt sliten. Vi hadde stått, og sto i, en alvorlig, utfordrende, og langvarig situasjon i forbindelse med at min mann, og meg selv, ikke hadde blitt tatt alvorlig  i forbindelse med bekymringsmeldinger til barnevernet et annet sted i landet.

Jeg ville bare få sendt av sted søknaden, så hadde jeg iallfall gjort et forsøk.
Jeg trodde vel også at jeg kom til å få oppreisning, for det virket som enkle ting og oppfatte som svikt fra det offentlige.
Jeg er fremdeles noe naiv, -men det er frivillig, -ellers hadde jeg ikke hatt mot til å sende f.eks en slik søknad.
Jeg har, som dere skjønner, mer enn nok erfaring med at verden ikke nødvendigvis ser eller hører.
Holder jeg ikke på den litt naive innstillingen om at folk vil meg vel, så kan jeg heller ikke uttrykke meg.
Tidligere har jeg i meget stor grad tiet, fordi jeg visste det var stor sjans for nederlag og tunge følelser hvis jeg stakk hodet frem.
Erfaringen tilsier at skuffelser, sjokk, tunge følelser og tankespinn vil forekomme uansett i en utfordrende verden, så det er like greit og bare gå mer rett på og ta det som det kommer.

Aller helst ønsket jeg selvfølgelig å ha råd til en advokat som kunne hjulpet meg med en søknad.
En søknad til Sivilrettsforvaltningen av denne slag er ment å kunne være en åpning til erstatning uten å måtte bruke advokat, eller føre en sak i retten.
En form for lavterskel.
Søknaden bærer preg av at jeg var sårbar og ikke helt visste hvordan jeg skulle forholde meg til det som er skjedd i en Rettferdsvederlag-sammenheng.
Jeg var veldig avhengig av at søknaden ble møtt med øyne som kunne se den skaden som skjedde ved de hendelsene jeg refererte til, og den feilen det offentlige har gjort ved at det i flere hendelser ikke går å spore det jeg sier, fordi det ikke finnes journaler eller dokumenter som vitner om mitt ord.
(I min neste søknad, når jeg er klar for det, vil jeg sette mer fokus på det offentliges svikt i forhold til manglende journaler og dokumenter som bevitner det jeg sier. Denne søknaden handlet i hovedsak om svikt i form av at det offentlige ikke greip inn til tross for klare indikasjoner på at jeg ikke hadde det bra hjemme).

Staten skriver at det er kritikkverdig om sosialetaten/NAV har oppfordret til trygdemisbruk.
De skriver også at søker har plikt og ansvar til å sørge for at opplysninger som blir gitt er korrekte ved en søknad om trygdeytelser.
De forstår at det kan ha vært en belastende situasjon.
Jeg fikk avslag på punktet, da regelen sa at jeg skulle anket Fylkesmannen når jeg fikk avslag fra sosialkontoret.
De skriver også at det ikke har latt seg gjøre å dokumentere det jeg viser til, og de derfor ikke kan vite om det jeg sier stemmer.
Da stemmer det vel som jeg husker, at det aldri ble levert noen søknad, og at det da heller ikke finnes noe avslag på den.
Jeg tviler sterkt på at jeg ble gjort oppmerksom på at jeg kunne klage til Fylkesmannen…

Når man våger å gå rett på, med en dose naivitet, og bruker tiden, så viser det seg at man seirer mens man går.
Jeg har stor tro på at jeg kommer til å få oppreisning en vakker dag.

Et av de neste innleggene jeg skal skrive her på bloggen, handler om svikt da min mor oppsøkte en lærer i en noe desperat handling for å fortelle om den vanskelige situasjonen hjemme.
Dette er også et punkt i søknaden om Rettferdsvederlag.

Læreren ble kontaktet av staten, hun ble hørt, og hennes ord må ha veiet tyngre enn mitt.
Jeg fikk avslag.
Det ekstra interessante med historien skjedde noen uker etter avslaget, og ga en helt ny retning på et punkt som kommer til å bli ganske avgjørende for hvem det er som skal bli hørt.

Jeg legger ut innleggene mine på Når sant skal sies på facebook , så det kan være lurt å følge den siden for å få varsler om nye innlegg.

Ha det riktig bra så lenge 🙂
-Maria

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *