Et tungt ansvar i nytt lys.

I dag skal jeg ta et siste og viktig punkt fra søknaden om Rettferdsvederlag som jeg søkte om i 2012, og som ble ferdigbehandlet i 2013. Saken kommer i nytt lys.

Tilhørende innlegg: En mikrofon, et enveisspeil, noen psykologer og et overgrep.
Omsorgssvikt, angst og en stat med slappe argumenter.
Sosialkontoret oppfordret meg til å lyve.

I barneskolen hadde jeg en lærer som virker til å ha vært godt likt av mange.
Foreldre som barn.
Hun hadde helt klart favoritter blant elever, familier og foreldre.

Jeg synes hun var vanskelig å forholde seg til.
Jeg følte jeg måtte streve for å holde meg inne.
Jeg ville så gjerne bli likt.

Hun var nok ikke bevisst at hennes kommentarer eller oppførsel føltes krenkende.

Jeg husker min mor sa hun tok opp vanskelige ting med læreren i foreldremøte.
Min mor var irritert og overgitt etter møtet.
«Hun virker ikke interessert, eller forstår det ikke.» , sa hun, og fnyste av uforstanden.
(Dette var på en tid da barna ikke var med inn i foreldremøter).

Min mor har også minnet meg på historien om da hun dro hjem til lærerens privatbolig for å ta opp at jeg hadde det vanskelig hjemnme. Hensikten var vel å få noe forståelse eller støtte av noe slag.
Min mor sitter igjen med minnet om at læreren ikke virket interessert eller forsto denne type problematikk.
Denne konkrete hendelsen kommer ikke frem i søknaden da jeg hadde glemt den bort.

Staten kontaktet læreren i forbindelse med min søknad om Rettferdsvederlag og berettet det jeg hadde skrevet i min søknad.
Hun sier hun ble trist av å lese det, da hun følte det var vondt å høre hvordan jeg hadde hatt det, og hun følte hun ville prate med meg for å snakke om hvordan jeg hadde opplevd det.
Hun sier hun ble overrasket over det jeg sier.
«At jeg skulle utsatt Maria for kommentarer og krenkende adferd, stiller jeg meg uforstående til.
Jeg har alltid hatt og fremdelse har et positivt elevsyn der respekt for enkeltmenneskets verdier og kvaliteter var og er grunnleggende. Mitt ettermæle som lærer kan nok bekreftes som rettferdig og streng.»

Hun sier litt om at hun minnes meg som ei positiv og veloppdragen jente med et godt smil.
Jeg var aktiv i friminutt-lek og bidro positivt i klassen selv om jeg var blant de stille.

Læreren kan ikke huske at hun var blitt gjort oppmerksom på forholdene i hjemmet mitt.
«Det ville jeg ha husket. Gjennom mange år som lærer og nå som rektor, er det dessverre slik at jeg fra tid til annen får kjennskap til at elever på en eller annen måte ikke har det så bra. Det er opplysninger som alltid berører og setter seg i minnet til personer som arbeider med barn og unge.»

Hun mener hun vil bli bekreftet for sitt gode ettermæle hvis man hører med andre elever fra den tiden jeg gikk på skolen.

Jeg har i ettertid  kontaktet et par elever fra skoledagene i barneskolen og spurt hvordan de husker læreren.
Den ene sier irritert: «Om du noen gang møter henne i retten, så tar jeg ikke fem øre for å vitne mot henne!.»
Dette var en elev med lese og skrivevansker som har følt seg krenket blant annet av kommentarer som vitner om at lærer tolket eleven til ikke å ha gjorde leksene sine godt nok.
Vedkommende har ved noen anledninger følt seg latterliggjort, og blir sint ved minnene.

En annen elev sier litt kjølig at: «Rettferdig, og respekt for enkeltmenneskets verdier, er vel ikke akkurat karaktertrekk jeg ville beskrive henne med.»

Jeg tok opp flere andre punkter i søknaden, da det er dårlig oppførsel og manglende inngripen også fra Ungdomsskolen.

Utdanningsdirektoratet vurderer søknaden i forhold til hva som var faglig og politisk akseptert på den tid den anførte skade eller ulempe oppstod.

Mine skoledager finner sted fra 1981 til 1989.

Staten kan ikke finne at det offentlige har sviktet. Det vises også til at jeg selv dokumenterer veldig godt at jeg holdt skjult hva som foregikk hjemme. Dette anses som ganske vanlig da barn er lojale mot sine foreldre, skriver dem.
Jeg dokumentere ved eget utsagn at Ungdomsskolen la til rette valgfag for meg, for å gjøre det greiere på skolen, og ellers prøvde følge meg opp ved å oppsøke meg hjemme da det fantes bekymring for mitt høye fravær.
(I den tiden bodde jeg hos familien til en kjæreste, for så å flytte til min mor da hun ble separert. Jeg ble oppsøkt begge steder.)
Fraværsdokumentene viser ikke spesielt høyt fravær eller spesielt dårlige karakterer, sier staten, og det har de rett i, men det var nok så som så med fraværsprotokoller i den tiden. Jeg husker jeg var glad de ikke hadde registrert alle dagene, så ville det se bedre ut når jeg skulle videre i livet på skole og i jobb.
Ironisk nok er jeg ikke i stand til å jobbe da jeg har slitt for mye over for lang tid med store belastninger med for tungt ansvar. Jeg må bruke tid og krefter på å sortere ut hvem som er hva sitt ansvar, og reise meg sakte men sikkert ut av en tilværelse som har vært tåkelagt og søvnløs.

I søknaden skrev jeg litt om at jeg ble presset i skolens regi, til å skulle utføre fysiske aktiviteter (skiskole) jeg ikke ønsket, da jeg hadde vondt i kroppen og var sliten.
Jeg gråt og prøvde gjemme meg bort.
Heldigvis var jeg sta, og nektet kjøre kulekjøringen skiskolen, med lærere tilstede, ville jeg skulle.
Den gang visste jeg ikke jeg hadde Ehlers-Danlos syndrom, og skadene kunne blitt store om jeg hadde kjørt den utfordrende løypa etter å ha gått langt på ski opp og inn på fjellet.
Muskelfester, leddene mine, og kroppen min, tåler ikke slike strabasiøse utflukter.

Staten avslo på alle punkter og områder.
Jeg føler vel selv at argumentene fra staten går i at både den ene og den andre ikke visste bedre på den tiden, og at det ellers mangler dokumentasjon som støtter opp om det jeg sier. Og, ikke minst, ansvaret blir lagt tilbake på meg siden jeg selv sier at det fantes gode ting, og at jeg holdt situasjonen i hjemmet skjult.

Hva er et Rettferdsvederlag?
Det står noe fint om det i avslaget.
«Etter den alminnelige rettferdsvederlagsordningen kan rettferdsvederlag innvilges til personer som er kommet i en særlig uheldig stilling, og som er påført skade eller ulempe. Ordningen er ikke lovfestet, og ingen har rettslig krav på å få tilkjent rettferdsvederlag. Avgjørelsen er basert på rimelighetsbetraktninger, og avgjøres etter en helhetsvurdering av søkerens anførsler og annen dokumentasjon i saken. Ved vurderingen blir det lagt vekt på om skaden/ulempen har sammenheng med kritikkverdige forhold fra det offentliges side. Ordningen er ikke ment å dekke det økonomiske tapet som forhold kan ha medført, men er mer å betrakte som en viss oppreisning for den urett som har skjedd men som ingen i dag kan holdes rettslig ansvarlig for. Stortingets utvalg for rettferdsvederlag har etter den alminnelige rettferdsvederlagsordning myndighet til å innvilge vederlag på inntil kr 250 000.»

I samme tid som jeg fikk avslag, møtte jeg tilfeldig en dame jeg vokste opp med i samme kommune, – og hun kunne fortelle meg om daglige store utfordringer for hennes barn, i forhold til den samme skolen, og ikke minst den samme læreren, som nå var rektor.

Hun berettet om en skole og en rektor som ikke ville vedkjenne seg at barnet hennes ble mobbet på skolen.
Hun berettet om tilstander som vitnet sterkt om en rektor, skole og bygd, som ikke ville ta dette alvorlig.
Det var bortforklaringer, skyve under teppet, og ikke minst har rektoren uttalt at eleven er litt spesiell, som en forklaring hvis den ble mobbet.

Den samme læreren som akkurat hadde fått veid sine ord tyngre enn mine av staten, da hun uttalte at hun var opptatt av enkeltindividets verdi, var nå på vei til å bli undersøkt i en omfattende sak hos Fylkesmannen.
Damen som berettet jobbet hardt og målrettet for å få en stopper på mobbingen og få stilt skolen, med rektor, til ansvar.
Jeg fulgte delvis med på saken som gikk over måneder og år. Det var harde slag og kamper for familien det gjaldt. For noen måneder siden konkluderte Fylkesmannen med at skolen var ansvarlige for at eleven hadde fått problemer (læresituasjon) som følge av at mobbingen ikke var stanset.
Familien har underveis i saken flyttet til en annen skolekrets.
Det er flere familier som har byttet skole for barnet sitt.

Til opplysning er ikke rektor i sin stilling lenger. Jeg vet ikke årsaken, og det behøver ikke nødvendigvis ha en sammenheng med dette.

Jeg setter stor pris på den formidable innsatsen til damen og barnet hennes!
Jeg vet at det er mange som henvender seg til henne i tillit for å fortelle sin historie og få råd om hva de skal gjøre videre.

Jeg føler meg ikke like engasjert i min egen gamle sak, som jeg føler for det viktige arbeidet som foregår for å belyse saker som foregår i ny tid.
Linjen av mennesker som ikke vet bedre må stoppes.

 

 

 

2 kommentarer til «Et tungt ansvar i nytt lys.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *