Stykkevis og delt. Et eksempel på hvordan det ikke skal gjøres.

Et liv som oppfattes stykkevis og delt er ikke like bærekraftig som når det oppfattes helt og fullstendig.

Når flere mennesker sammen oppfatter livet som stykkevis og delt, blir ikke gruppen like bærekraftig som når dem oppfatter livet som helt og fullstendig.

Når mennesker står som grupper, stykkevis og delt, blir ikke samfunnet like bærekraftig som når vi står sammen.

Menneskets trang til å påvirke på forskjellige måter for å danne lag og meningsstyrke er sterk, -men det gir ikke nødvendigvis bærekraft, ei heller makt.

I politikkens navn foregår det mye.

Jeg har vært så heldig å få observere samfunnet fra mange kanter og ståsteder.
Gjennom flere tiår har jeg flyttet rundt på meg i søken etter lykke og et bedre liv.

Lykken og gleden fant jeg først når jeg rettet blikket innover, og begynte flytte rundt på ting der.
Det ga meg et godt grunnlag for bærekraft.
Bære eget liv på en måte som ville gi medmenneskelige og samfunnsnyttige ringvirkninger i tillegg til å føle livet som noe godt.
Jeg ble bønnhørt og ble endelig sterk nok til å takle mange av livets utfordringer uten å snuble for mye eller knekke helt. Jeg ble i stand til å komme langt.

Jeg vil fortelle dere en liten historie, og jeg håper den når frem til politikere, og aller helst ordførere.
Dette er et eksempel på hvordan dere med makt IKKE skal gjøre det.

For ni år siden møtte jeg noen barn som trengte hjelp fra kommunen de bodde i.
Jeg startet min ferd sammen med dem. Gjorde det jeg kunne best, -jeg så bakenfor og gjorde noe med det som andre ikke forsto.
Samtidig observerte jeg, og støttet andre i relasjon til barna, om å melde sitt behov for å få hjelp hos kommunen.
Det ble en kamp jeg sjelden har sett maken til.

Kommunen presterte over måneder og år å legge ansvaret tilbake på barna.

Etter flere år med kamp ble kommunen saksøkt.

Man skulle tro at det var viktig å få hele historien fortalt for å få en sammenheng, men det er det ikke.
Det er kommunens måte å se barn som fiender og juss på, som er viktig, siden det andre ikke er min historie å fortelle.

Jeg skrev brev til ordføreren.

Jeg ville gi nødvendige opplysninger om jobben jeg hadde gjort over flere år og som ikke var faglig vurdert i rapporten til sakkyndig. Rapporten hadde ført frem til at barna ble stilt i manglende lys, og saksøkerne kom til å tape. De måtte trekke saken.
Jeg hadde helt klart sett et hovmod og en arroganse fra kommunens side i sin kamp om å vinne over saksøkerne, men ville likevel gi opplysninger som ville vise alt i et annet lys, så kunne han selv vurdere hva han ville gjøre med det. Jeg oppfordret på det sterkeste å gå disse barna i møte slik at de kunne føle oppreisning da de mer enn noen gang trengte det.

Jeg pekte på at kommunens involverte, som voksne mennesker, satt og så på og var delaktig i at saksøkerne kun hadde fått innvilget en advokat og fikk avslag på å få bruke en sakkyndig nummer to for å styrke kompetansen.
Jeg hadde observert en kommuneadvokat som steilt i sin sak ville si at sakkyndig nummer to var inhabil da hun hadde hatt kontakt med dem i en annen sak.
Saksøkernes argument om at saken ville bli rettferdig fremstilt ved denne sakkyndiges kjennskap og kunnskap ble ikke hørt.

Ordføreren svarte meg:
«…( )..
Når det gjelder den sakkyndiges rapport, må innsigelser og kommentarer du har til denne rettes til ham. Det var for øvrig retten, og ikke kommunen, som oppnevnte den sakkyndige.
Det var også retten som besluttet at det ikke skulle oppnevnes ytterligere en sakkyndig, samt hvor mange advokater saksøkerne skulle få oppnevnt.»

Dette er en stor grunn til at barn sliter unødvendig mye etter allerede å ha blitt sviktet. De blir behandlet som fiender og sett som brikker i et system av fordelt ansvar og juss.
Ordføreren omtaler dem som om de er juss!
Jeg vet også inderlig godt hvem som tok hvilke avgjørelser i saken, og det er korrekt det han sier.
Men jeg vet også inderlig godt at disse menneskene ikke er titler og roller for barn som har lidd omsorgssvikt.
De er mennesker! Voksne mennesker med ansvar og makt til å gjøre en forandring i det de føler.
Hvorfor lærer man barn i barnehagen å si unnskyld når de har gjort noe dumt mot en annen?
Det er selvfølgelig for at de skal ta ansvaret for sin handling. Løfte det bort fra den de såret og bære det selv.

I en sak som dette hvor det helt klart ble tildelt lite midler i forhold til omfanget, blir det faktisk slik at voksne folk satt og så på og var delaktig i at barna måtte trekke seg tilbake.
Det ville være stemmesankende for Arbeiderpartiet om Wirak heller hadde reagert på dommerens urettferdige beslutninger og protestert høylytt, samtidig som han hadde tatt sitt ansvar overfor disse barna når jeg ga han solid informasjon om at sakkyndigrapporten har store mangler i forhold til å belyse barnevernets svikt.
Men det gjorde han altså ikke. Han påførte i stedet ytterligere flere sår.

Hvorfor sier jeg barn, når de er blitt unge voksne i alder?
Jo, fordi det er barnet som er sviktet, og det hopper man ikke bare over selv om man er blitt eldre.
Det er og vil alltid være barnet i mennesket som er sviktet i en slik sak.

Nederst i mailen kunne jeg lese kommunens slagord.
«Sandnes -i sentrum for fremtiden. Romslig, modig og sunn!»

Det jeg har sett indikerer trangt, feigt og usunt.
Lykke til med fremtiden!

2 kommentarer til «Stykkevis og delt. Et eksempel på hvordan det ikke skal gjøres.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *