Voldtekt. Et samtaleintervju om tabu og respekt for grenser.

Jeg har vært så heldig å få lytte til, og snakket med, ei ung jente som ønsker å ta frem et tabubelagt tema.
Temaet er omfattende og emnene mange, så alt kan ikke bli sagt på en gang.
Det er få som kommer gjennom i media med sine historier, og jeg ser det som et gode at man kan bruke en blogg til å komme frem med det man har på hjertet.
Formen på innlegget blir kanskje enkelt fra min side da jeg ikke er journalist eller annen fagperson, -men på den annen side er det ofte de små setningene som bærer langt.

Jeg kikker på klokken. Vi har en avtale klokken halv ett. Det er et par minutter til.
Jeg vurderer henne til å være den pliktoppfyllende typen.
Enkelte erfaringer pleier komme tidlig i livet når man er høysensitiv.
En av erfaringene er at man ikke ønsker alt det ekstra tanke og følelses-styret ved det å komme for seint.
Hun er nok rett rundt hjørnet.

Jeg har valgt en del av kafeen som har få gjester akkurat nå. Et moderne lokale i et nytt kjøpesenter.
Jeg oppdager henne ved disken.
Hun er rolig og stille.
Introvert, tenker jeg.

Å leve med sporene av voldtekt når man er av den type karakter som hun er må ha bydd på utfordringer.
Jeg kjenner fort at dette er kompliserte saker å kartlegge, og lar tankene ligge. Vi får holde oss til det jordnære.

Hun virker litt tilbakeholden når hun kommer bort til bordet med kaffen sin hvor jeg sitter.
Jeg ser i øynene hennes at hun er sterk. Et skarpt blikk ligger sammen med et varmt og lett smil.
En vennlig sjel som har noe viktig å fortelle.

Hun er ordsterk og har fullgode evner til å formulere seg både muntlig og skriftlig, men hun sier hun foreløpig stokker setningene når det skal ned på papiret.
Det er vanskelig for henne å gripe tak og sortere ut det man vil si når materien er så fullpakket av alle ingredienser.

I tillegg til at hun har møtt meg et par ganger for noen år siden, har hun også lest bloggen min, og nå ønsker hun litt hjelp til å ta det neste steget.

Vi utveksler noen gjensidige kommentarer om behovet for kaffe, før hun begynner.
«Jeg visste ikke godt nok hva som var rett og galt av meg å gjøre. Jeg har ofte blitt fortalt at jeg føler eller tenker feil.»
Hun forteller om konsekvensene av til stadighet bli fortalt av mennesker i samfunnet rundt seg at hun ikke skal ‘tenke og føle slik’.
Det var med å føre frem til at hun ble tvilende til seg selv og hva som var rett av henne å gjøre eller kreve i situasjonene hvor voldtektene fant sted.
Som et følsomt og omtenksomt menneske, var hun også redd for å såre hans følelser.

Jeg forstår det slik at du kjente ham, eller var sammen med ham?»
«Ja, det stemmer.» Hun kikker ned. Jeg ser et glimt av skyldfølelse, og forstår at hun har båret tungt.
«Jeg er egentlig ikke redd for å si ifra og sette grenser». Hun ser på meg igjen.
«Jeg har bein i nesa og er ikke redd, men da har det vært i tilfeller hvor jeg har blitt lært at jeg skal, og kan, si ifra.»
Som for eksempel har jeg ikke hatt problemer i ungdommen med å si nei hvis det har handlet om stoff eller uansvarlig bilkjøring. Jeg har ikke vært redd da, for da vet jeg hva jeg kan kreve.»

Stemmen får mer kraft. Hun ønsker inderlig at andre skal bli lært å sette grenser. Kreve sin rett.
«Vi lærte mye på skolen om slike ting. Det ble undervist og holdt foredrag.
Men å bli fortalt at man kan sette grenser i forhold til å unngå voldtekter av denne typen, det var det aldri snakk om.»

Hun tar en slurk av kaffen sin, og lar ordene legge seg.

«Jeg tror det er store mørketall, for vi snakker ikke om det.
Tre ganger ble jeg voldtatt, og det er ni år siden nå. Jeg gikk i niende klasse.»
Hun ser bekymret ut i det hun fortsetter, «men det føltes som det ble unødvendig store skader i årene etterpå fordi jeg ikke ble hørt eller forstått. Jeg ble ikke fanget opp. Fikk ikke hjelp.»
Voldtekt er tabubelagt. Jeg kunne ikke snakke om det. Ingen snakket om det.
Når jeg prøvde fortelle det til noen venner ble jeg møtt med spørsmål om det ikke bare hadde med alkohol og fest å gjøre.»
Hun ser bestemt på meg: «Når man gir uttrykk for at man ikke vil, sier nei, og til og med stritter imot, så er det voldtekt.»
Jeg ser hun søker blikket mitt og prøver et øyeblikk finne ut om jeg har en annen oppfatning.
Jeg er enig, og ser hun er sterk, for hun hadde ikke veket bort om jeg hadde vært uenig.

Hun virker litt oppgitt.
«Voldtekt er ikke bare når det er slag, mye maktbruk, våpen og blod. Det virker som om det er en del som tror at det bare er det som kan kalles voldtekt.»

Jeg sier meg enig, og funderer litt på ordet voldtekt.

«Når jeg ikke fikk hjelp tok det ene det andre i tankene mine. Det ballet på seg. Alt jeg følte og tenkte trodde jeg var feil.
Jeg klarte ikke forholde meg til meg selv eller til skolen, og begynte skulke.
Skolen var bekymret, men klarte ikke finne ut hva som var årsaken, – eller de stilte ikke de rette spørsmålene, eller visste vel ikke hva de skulle spør eller se etter.»

Følte du deg fanget?
«Ja. Jeg forsto ikke helt selv hvorfor det ble slik. Jeg trodde jo det var meg som følte feil.»

Hun har alltid vært glad i naturen. Det har vært til hjelp når hun har hatt det vondt.

Hun har hatt det vondt. Hun snakker om selvskading og ønsket om å dø.
Hun snakker om tilfeldigheter som gjorde at hun ikke tok livet sitt.
Hun snakker om hvordan hun kompenserte for manglende kontroll ved voldtektene, med blant annet å spise for lite og trene for mye. «Da følte jeg at jeg hadde kontroll på livet mitt.»
Hun snakker om morens gode og uvurderlige støtte i en tid som var vanskelig for dem.
«Jeg hadde ikke klart det uten mammas hjelp. Hun har kjempet for meg.»

Hun er positiv og optimistisk. Veien blir til mens man går.

Vi snakker også om hvordan mennesker tror at ting som skjer i nær krets ikke er det samme som det man ser på tv eller leser om.
Man tror rett og slett det er noe annet.
Det er vel innpakningen som gjør det.

Vi snakker lenge. Selv om vi har forskjellige hendelser som har gjort skade, så er det likevel mange av de samme utfordringene.
Usikkerheten over egne grenser i forhold til hva man tillater andre å gjøre er gjeldende.
Det er nok mange som vil kjenne seg igjen på stående fot, og andre vil kjenne seg igjen når de blir gjort oppmerksom på det og får reflektert over det.

Jeg kom til å tenke på en mail jeg skrev til barneskolen for få år siden hvor en av mine døtre gikk.
Hun kom hjem og fortalte meg at hun hadde fått beskjed om å spise opp maten sin på skolekjøkkenet, selv om hun hadde smakt på det og ikke likte det.
Jeg brukte muligheten til å fortelle læreren og rektor at et barns grenser må respekteres i slike tilfeller for at det ikke skal bli i tvil om det tør si ifra ved seinere, og til og med kan hende, helt andre anledninger.
Menneskets grunnlag for egenrespekt blir lagt i årene det vokser opp.
Ikke bare styrker det barnets evne til å styre unna mennesker som ikke forstår respekt når det skal ut i voksenlivet, men det vil også ha større evne til å be om hjelp hvis skaden skjer.

Samtalen i kafeen er et felles ønske om å styrke bevisstheten rundt det å lære barn og ungdom respekt for egne og andres grenser.
Vi er begge meget følsomme og vet at det også har betydning for hvordan man blir påvirket når grenser krenkes.
Ifølge Elaine N. Aron som er spesialist i klinisk psykologi, og som regnes som pioneren innen forskning på høysensitivitet, så er 15-20 prosent av befolkningen født med et følsomt nervesystem. Det er altså aktuelt å
forstå barn og ungdoms måte å håndtere informasjon og inntrykk på.

Hun lever ikke som et offer lenger, selv om hun må leve med det som skjedde. Konsekvensene av hendelsene jobber hun med underveis.

«Det var den tidligere saksbehandleren min på NAV som nevnte høysensitiv for meg. Jeg hadde ikke hørt om det før.
Hun var veldig grei og hjalp meg mye.»
Atmosfæren blir lettere når vi snakker om mennesker som har vært og er til hjelp. Det lyser i øynene hennes og hun stråler.
Med smil og lett latter fortsetter hun: «Det var hun som sa til meg at jeg kanskje skulle roe ned litt. Jeg ville jo gjøre alt mulig. Ta høyere utdannelse og klare både det ene og det andre.» Hun rister lattermildt på hodet, «men det gikk jo ikke med de problemene jeg hadde etter voldtektene, og det så hun.»

Jeg ler sammen med henne for jeg skjønner hva hun mener. Det mangler ikke på ideer, visjoner, ønsker, drømmer og vilje, men man må lære seg å gå sakte slik at man henger sammen i en bit i det man gjør.

«Jeg forsto litt mer av min egen sensitivitet når jeg leste bloggen din.»

Hun forteller litt sjokkert og lattermildt at en psykolog satte en diagnose på henne.
«Siden jeg på grunn av mitt sensitive karaktertrekk kan veksle en del i humøret, så mente hun jeg hadde Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. ‘Symptomene’ ble vel sett i sammenheng med at jeg var deprimert, men det ble feil, for dette handler om andre ting, og en slik diagnose er alvorlig.»

Det er altså ikke bare en ting å takle for denne jenta, og mange vil nok kjenne seg igjen.

Hun forteller at hun ganske tilfeldig ble fanget opp av en gynekolog noen år etter voldtektene.

Selv om hun fikk hjelp etter en tid, så bør ikke slike ting være noe som hviler på tilfeldigheter.
Jeg skjønner godt at hun etterlyser både foredrag som kan bidra til at man er bedre rustet i møte med mennesker som mangler respekt for andres grenser, og etterlyser kunnskap i skolen.
Hun ønsker at voldtekt skal være noe man prater om. Gjøre det mer kjent slik at denne type overgripere får færre muligheter.

Offeret har uansett ikke skyld, og det handler om å være litt bedre rustet i møte med mennesker som misbruker sårbarhet.
«Min historie kan jeg ikke forandre, men jeg kan gjøre noe for at andre ikke skal bli utsatt for det samme.»
Det er en flott holdning.
«Ja, den tviholder jeg på.»

Kjære bloggleser, hvis du har spørsmål eller ønsker flere innlegg som kan belyse temaet, så kom gjerne med tilbakemeldinger på mailen min eller i kommentarfeltet her på bloggen, eller på Når sant skal sies på Facebook..

Jenta i samtalen ønsker foreløpig å være anonym.

Hun er på vei tilbake til et liv hvor hun ikke trenger kompensere for å holde kontroll. Hun ser fremover.

4 kommentarer til «Voldtekt. Et samtaleintervju om tabu og respekt for grenser.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *