Ansvar for dråpen som får det til å renne over.

Blått i blått.

Det freser og koker.
Så frustrerende!

Sensitivitet, Ehlers-Danlos, traumer, arbeidsledighet og arbeidsufør, forkjølelse og en verden med mye dritt.
Så mye å tenke på, føle på, leve med, takle og utholde.

Også kommer en toåring og krever det ene og det andre. Haler og drar i armen. Griper tak i fingeren min og sier med bestemt blikk ‘kooom’.

Det vil renne over.

Hva gjør jeg?

Jeg vil unngå at barnet blir dråpen som får begeret til å flyte over.
Det er ikke barnets ansvar eller skyld.
En toåring er ikke skyld i å være dråpen.

Som voksen må man prioritere hva man gjør, tenker og tar til seg slik at barnet ikke lider under å være den siste dråpen.

Jeg har ikke blogget på en stund, og det er ganske enkelt fordi jeg takler situasjonen ved å la pc og blogg være når jeg kjenner jeg må prioritere energi, tanker og følelser om en liten gutt som skal vokse seg stor og sterk til en verden som trenger harmoni.

Jeg er ikke blant dem som takler å komme meg gjennom dagen på en grei måte hvis det blir for mye å holde styr på.
Jeg kan komme gjennom hva det skulle være med livet i behold, men livet skal ikke bare beholdes, det skal føles harmonisk og greit.

Noen ting løser seg best ved å la det være.

Jeg har lovet dere et samtaleintervju om rus og ettervern. Det er satt litt på vent pga andre uforutsette hendelser, men kommer etter hvert 🙂