Jeg har ikke truffet min far. Noen ord om relasjon, utfordringer og gode oppdagelser.

Den nære relasjonen er viktig.
Barn og foreldre.
Det usynlige båndet som allerede er der fra før fødselen skal næres og styrkes.
Fra svangerskapet og fremover skal det få utvikle seg. Bli en styrke av tilhørighet og beskyttelse.

Jeg har erfart at båndet er der mellom meg, min mor, og min far.
Det er der, det ble bare ikke jobbet med for å få den nødvendige styrken som skulle hjelpe meg frem til, og inn i voksenlivet.

Jeg har aldri truffet min far.

I de siste månedene har livet vært fylt med utfordringer.
Min mann har vært og er fremdeles arbeidsledig.
Over sommeren har det gått to år.
Han søker jobber over hele landet , ja til og med i Danmark. Han har startet eget firma. JB Tech Support.
Han prøver ut forskjellige ideer og reiser rundt for å gjøre seg kjent.
Han har til og med kontaktet ordføreren i kommunen her for å stille seg til disposisjon i forhold til et lokalt prosjekt.
Det handler om å være frempå og få ting til å skje.
Han bruker altså stort sett hele sin tid på å skaffe seg arbeid.
MEN, han er også bevisst på å bruke tid sammen med sin minste sønn og meg, og barna vi har fra tidligere ekteskap.
Ingenting av dette kommer av seg selv. Man må gjøre det.
Man må forstå dynamikken. Sammenhengene. Handlinger og konsekvenser.
Man må gjøre det. Man må handle.

Selv om vi velger å se det hele som et stort eventyr, så var det ikke akkurat slik jeg eller vi hadde sett for oss at hverdagen skulle bli etter allerede å ha flere år med andre store utfordringer bak oss.
Men slik er det nå engang blitt.
Livet har lært meg at utfordringene vil komme, og det er lettest å komme gjennom når man har akseptert akkurat det.

Jeg får brynet meg skikkelig på å måtte håndtere en viljesterk og aktiv 2 1/2 åring. Han er karatemester og kickbokser, han knuser, kaster, og slenger i hard lek, og elsker å prate om det han opplever. Det er inderlig godt han er sterk og frisk selv om det er krevende på sin måte.
Vi tar ikke dette for gitt.

Jeg hadde bestemt meg for å ha ham hjemme iallfall de to første årene før han skal i barnehage.
Han skal begynne i barnehagen i midten av august, få måneder før han blir tre år.
Jeg føler jeg har brukt tiden godt. Jeg ville lære ham å kjenne og slippe unødig stress.
Det holder akkurat så vidt med tanke på hva jeg makter, for jeg er ikke helt i form selv, men det gir meg så mye, så jeg og vi får det i havn.

Jeg har opplevd fattigdom og trange økonomiske kår i livet, og vet hva det er.
Situasjonen vi er i nå er langt fra slik, og jeg har ikke lyst til å bruke energi på å bekymre meg for det.
Får ikke mannen min en fast inntekt innen ledighetstrygden går ut, så får vi selge huset og leie noe om det skulle bli nødvendig.
Før i tiden hadde jeg ikke en slik trygghet, så dette er himmelen i forhold.

For meg har disse månedene og årene handlet mer om energi og nær relasjon.
Oppdragelse av både oss voksne og barn.
Nærhet.
Nærhet som kan føles som både noe trygt og fint, men også noe man vil rømme fra.

Når man kommer i situasjoner som føles nye, utfordrende eller krevende, så kan nye verktøy tas i bruk eller utvikles.
Det er altså krevende men lærerikt.

Meg og min mann ser forskjellig på enkelte ting eller situasjoner. Det kan bli utfordrende.
Jeg føler hjernen blir tåkelagt. Det kan bli mørkt og ensomt.
Spenningene vil presse oss fra hverandre.
Skurringer og sure miner står klar til å eskalere til vedvarende konflikter.
Jeg har til tider villet gi opp hele ekteskapet når det føles fastlåst og håpløst.
Men slik blir det ikke.
Vi finner ut av det. Gang på gang.
Barnas behov for trygge voksne med god relasjon er veldig viktig for oss.
Vi bestreber oss på å kommunisere, utvikle forståelse og respekt, og ivareta hverandres følelser.

Bagasje fra barndommen medfører litt ekstra hard jobbing i utfordrende tider. På sett og vis er det der utfordringen ligger.
Jeg kjenner urettferdigheten, sorgen og sinnet.
Tapet forsterkes når jeg føler ting går meg i mot.
Spørsmål som ‘hvorfor meg?’ og ‘hva har jeg gjort for å fortjene dette?’ kommer nærmest automatisk.
Det kan ta tid å rydde opp i tankene og finne tilbake til den gode sterke selvfølelsen og selvtilliten, men det går.

Nær relasjon finnes selv om den ikke dyrkes.
Det kan være brudd på den nære relasjonen, som i mitt tilfelle, men det er like fullt en nær relasjon.
Båndet er der, det kjenner jeg. Savnet.
Det min far gjorde er en bombe av en omsorgssvikt.
Selv om det ligger ganske klart i kortene at han ikke ser det slik.
Han har nok ikke forstått hvilke konsekvenser det har vært for meg å ta meg frem uten en sterk trygg far å komme til eller fått drahjelp og støtte fra.

For en del år tilbake kontaktet jeg den norske ambassaden i Spania for å finne ham.
De var til stor hjelp, selv om min far ikke ville vedkjenne seg å ha noen datter da de fant ham.
Det var vondt, men ikke uventet.
Det var også et stolt øyeblikk. I alle år fra jeg var liten tok jeg på meg ansvaret for ikke å lage bråk noe sted.
Jeg så det som mitt ansvar å ikke blande meg inn med min far. Jeg ønsket ikke å lage uro hvis han hadde kone og barn.
Så galt kan det bli i et barns sinn.
Barnet tar på seg skyld og ansvar.
Jeg var veldig stolt over å være halvt spansk, men jeg lærte også fort å føle skam og unnskylde eller bortforklare hvis noen stilte kritiske spørsmål.
Horebarn har jeg også blitt kalt, uten at det egentlig gikk så veldig inn på meg, da jeg alltid har følt at kommentarer som treffer så dårlig sier mer om den det kommer fra.
«Fattiglusa» var også litt sårere, men det satte seg ikke hardt det heller. Jeg hadde en mor og stefar som var kreative og flinke til å klare seg på lite.
Jeg syntes de var mye flinkere enn mange andre til mye.

Men blikk, kommentarer og spørsmål som har kommet fra mennesker, både vokse og barn, som oppfører seg som om de er bedre enn meg, krympet jeg meg alltid for.
Jeg trodde at dem faktisk var bedre enn meg og hadde rett til å oppføre seg slik.

Jeg gråt og gråt mange ganger. Fryktelig ensomt og skummelt gjennom årene.

Det var da jeg skulle hatt en trygg pappa der.

Mobbing og bedrevitere finnes det alltid i alle tider. Det er viktig å ha en god, nær, trygg relasjon, for å stå sterkest mulig.
Ser man stort på det, vil mobbing forsvinne den dagen alle har en trygg god relasjon.

Midt inni det store bildet av omsorgssvikt (les gjerne mine tidligere innlegg for å bli kjent med meg), kunne jeg finne biter og fragmenter av noe trygt, godt og håpefullt.
Både i det som fantes, men også lengselen etter det som manglet.

Når jeg først så hva jeg manglet, og jobbet med det som ble lagt igjen, både godt og vondt, så har jeg løsrevet meg fra mye.
Jeg er selv blitt voksen, og søker støtte, trøst og veiledning hos mennesker som universet passer på å vise meg veien til.
Og ellers støtter jeg meg til universet når frykten for ikke å klare livet, blir for stor.
Med letthet og latter kan jeg si at det funker alltid.
For beskjeden er den samme:
Livet er ikke så vanskelig, du må bare gjøre alt litt enklere. Slipp frykten.

I voksen alder har jeg innsett at den beste og viktigste relasjonen er den jeg har til meg selv.
Det er meg selv jeg først og fremst skal holde ut.
Det er en herlig følelse å ha.

Jeg ønsker dere alt godt!

-Maria

Når sant skal sies på facebook.

(Jeg har ikke anledning til å legge inn bilder på siden i dag, og håper teksten kan gi farger og bilder.)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *