En samtale om rus, ettervern, barndom og vennskap.

Jeg kan ikke se det på ham.
Han ser ut som en vanlig kjekk ung mann.
Høflig, smiler, drikker kaffe, prater og reflekterer.
Frank er 27 år og ruset seg i flere år.

Vi prater litt løst og fast, men underveis i samtalen merker jeg at noe har satt spor.
Det er som om det skjuler seg en annen verden bak det smilende blikket.

Han forteller at han knapt rakk og bli tenåring før han begynte ruse seg.
Han gikk inn i et miljø hvor han hadde kamerater, men beskriver et kynisk og kaldt miljø.

Han gir meg bilder av en hverdag som ikke er lett fordøyelig for en sart sjel som min.
Det gir inntrykk.
Han virker så sterk. Så oppegående.
Bakgrunnen ligger på en måte skjult bak dette.

Det er ikke det at Frank har noe spesielt behov for å holde det skjult, -han ser den bare ikke som spesiell.
Underveis i hans beretning fra ungdomsårene reagerer jeg et par ganger med lettere sjokk mens han selv bekrefter med et lett trekk på skuldrene.
Det som kan være sjokkerende for noen, kan være normalen for andre.

For ham ble rammene for livsstil lagt i oppveksten.
Han vokste opp med rus i hjemmet, og veien inn til rusmiljøet ble kort.

Frank er rolig og tålmodig.
Jeg undrer om ikke det medfødte rolige sinnet glir over i et rom med følelser som har lokk på seg.
Han kan bli ordknapp. Virker ikke til å ville kjenne for lenge på en del ting. Kanskje ikke i det hele tatt.

Hva var det som fikk deg til å slutte med rus?
-Jeg fikk nok. Jeg så og opplevde ting som gjorde at jeg bare fikk nok og ville slutte med det.

Oppsøkte du noen for å få hjelp til å slutte?
-Nei, jeg bare bestemte meg , også sluttet jeg.
Han ler lett.
-Jeg avruset meg selv og trodde det skulle gå bra, men det gjorde det jo ikke.
Han forteller at han var i kontakt med Nav og fikk et år på folkehøyskole. Han ble også henvist til en rusterapeut.
Han klarte ikke holde seg borte fra rus, og ble utvist fra skolen mot slutten av året.

Han smiler varmt når han forteller at det var der han møtte sin nåværende kjæreste, og at det var i forbindelse med at han reiste til Sørlandet for å treffe henne at han klarte slutte og ruse seg, og holde seg rusfri.
Det er over fem år siden nå.

Vi snakker om å jobbe, møte samfunnet og om hvor lista ligger for hva man skal takle og på hvilken måte.

-Jeg har møtt og møter mennesker både privat, i det offentlige og på arbeidsplasser som tror at det bare er å ‘ta seg sammen’ for å komme seg ut av rus og skulle fungere i en normal hverdag.
Ettervern er vel det temaet som blir minst diskutert og gjort noe med. Blant annet at samfunnet på en måte forventer at så fort man er rusfri så kan man i full jobb og leve et helt normalt liv.

Han ser på meg og håper jeg forstår hva han mener.
-Jeg trenger å lære og takle motgang og følelser i hverdagen.

Jeg forstår hva han mener.
Mennesker som har vokst opp i krevende miljø, lærer seg å takle en del utrygghet som kan være ukjent for andre.
Man danner seg tankemønstre og taktikker for å holde opplevelser og følelser nede.
Det er krevende å opprettholde.
Utenforstående ser gjerne rusen og den svakheten det er å ty til den, og ikke den psykiske beredskapen som har ligget og ligger høyt.
Overgangen for hva som kan regnes som normalt nivå av følelser, til det som blir ‘over the top’, er ofte hvisket ut.
Følelsene har vært dempet av rus, og man trenger å lære og takle dem på en hverdagslig måte.

-Legen min prøvde ordne med en psykolog da jeg mente jeg trengte det, men jeg fikk avslag.

Vi snakker om mangler ved ettervern.
Han ønsker at samfunnet skal forstå at det er en vei å gå etter man er rusfri.
-Det er ikke så vanskelig å bli rusfri, det er vanskeligere å holde seg rusfri.

Jeg ser med bekymring på at han skal dra lasset videre.
Jeg kan ikke se at han får rom eller hjelp til å bearbeide det han trenger.

Heldigvis trives han i jobben han har. Han har fått lærlingplass som vaktmester på SKAP folkehøyskole.
Han snakker positivt og smiler når han snakker om elevene og hyggelig miljø.
Men han snakker også om å ha følt seg veldig sliten og manglet motivasjon.
Jeg forstår at det har vært mye, og er mye, å forholde seg til på veien, ikke minst bekymringer for det økonomiske.

Jeg har møtt Frank flere ganger for å bli kjent med ham.
Det er i slike tilfeller at jeg prissetter de tyngre epokene i livet mitt.
Det er da jeg får lønn for å ha holdt ut med meg selv og ryddet opp i mitt indre kaos.
Historiene er forskjellige, likevel er prinsippene om verdi, respekt, krenkelser og fortrengning de samme.
Det er kompliserte prosesser som går i hverandre. Tid og sted er unike og sammensatte.
Det dannes vennskap for livet.

Vi avslutter med å ta noen bilder, og på vei tilbake stopper han opp. Han bøyer seg ned og plukker opp noe fra bakken.
Han viser meg en sneip i hånden sin. Til og med jeg synes den ser mistenkelig ut, og han mumler noe om ‘joint’.
-Som barn pleide jeg å plukke sneiper fra bakken og røyke dem.
Hvis et barn plukker opp denne, og røyker den, er det ikke akkurat bra.

Han kaster den i nærmeste søppelkasse.

Jeg ser han gå videre, og jeg står igjen noen sekunder og tenker at det har jeg ikke tenkt på før.
At det også kan ligge strødd.