Dommeren syntes de ressurssvake barna hadde kostet nok.

«Det har allerede vært store utgifter til sakkyndig.»

Det er mulig sitatet ikke er ordrett, men dommeren i saken hvor en søskenflokk saksøkte kommunen for manglende inngripen, brukte iallfall ord som gir samme betydning.

Essensen er ikke til å ta feil av.

Saken, som du kan få et innblikk i her Et eksempel på hvordan det ikke skal gjøres.
måtte trekkes tilbake da det saksøkerne ikke fikk anledning til å bruke en tilleggssakyndig for å styrke kompetansen.

Jeg har tygd og smakt litt på dommerens argument.
Dette litt spesielle grunnlaget for verdi.
Jeg må si det begynte smake bittert, og vil spytte det ut, for dette er ikke noe jeg vil gå rundt å tygge på, og langt fra prøve svelge.

Er du klar over, Ærede dommer, at jeg har brukt kunnskap fra hjerte, sjel og hode, med energi av tilstedeværelse og oppfølgingstid over flere år, uten å kreve en eneste krone for jobben?
Det er vel et retorisk spørsmål da ingen av dere har vært interessert i meg på annen måte enn at jeg blir ført opp i bisetninger med anførselstegn.

Jeg så i en annonse at det ble tilbydd inntil 550 000 kr året til fosterforeldre med rett kompetanse til å ta seg av barn slik jeg har gjort. Man blir altså forståelig nok frikjøpt fra sitt vanlige arbeid for å være tilstede i en krevende situasjon.
Selv ble jeg arbeidsufør underveis for det er grenser for hvor mye jeg kan bære.
Men likevel, jeg var tilstede i en krevende situasjon og fikk gjort jobben, og det har vært det viktigste.

Og hvorfor har jeg ikke krevd en eneste krone fra det offentlige?
Det har ikke vært i mine tanker, og jobben ville da aldri blitt gjort.
Det var ingen som forsto omfanget av barnas situasjon og hva det hadde gjort med dem, så hvem skulle da ha gjort jobben?
Jeg gjorde jobben mens dere var opptatt med å telle penger og leke med makt.

Dommer du liksom. Jeg vil si som dama i innlegget til Carl Petter Hvem faen i hælvete tror du at du er ?!!
Jeg liker Carl Petters ydmyke holdning veldig godt.

Tygg på den, «dommer».

Flate steiner er til å ligge på. Med utsikt til Jotunheimen.

Med inspirasjon fra Tarjei Vesaas’ karakter Tusten, så kaller jeg bildet for
«Flate steiner er til å ligge på.»

Her er jeg på herlige Slettefjell i Vang i Valdres.
Det er veldig kjekt å kunne kjøre over fjellet og stoppe for en tusletur og en rast.
Siden jeg har Ehlers-Danlos syndrom orker jeg ikke å gå så langt før jeg blir sliten og får vondt i leddene, og jeg kan langt fra gå med tung oppakning, -derfor passer slike turer meg veldig godt.

Svigerfamilien min har hytte i Vang, så jeg har vært heldig å få oppleve noe av den fantastiske naturen der.

Hadde jeg vært frisk i kroppen ville jeg tatt meg fotturer over flere døgn inn i Jotunheimen.
Det var det som var drømmen da jeg var ungdom.

Slik gikk det altså ikke, men det gjør ikke noe når jeg likevel får opplevelser som dette!

Jeg er uansett såpass sliten i kroppen at fristelsen for å gå langt sjeldent er til stede, -så da er jeg ekstra glad for å kunne legge meg ned og hvile på en soloppvarmet flat stein med utsikt til Jotunheimens ruvende fjell.
Himmelsk godt!

Det gjør godt å kunne være tilstede i det man makter <3

Stykkevis og delt. Et eksempel på hvordan det ikke skal gjøres.

Et liv som oppfattes stykkevis og delt er ikke like bærekraftig som når det oppfattes helt og fullstendig.

Når flere mennesker sammen oppfatter livet som stykkevis og delt, blir ikke gruppen like bærekraftig som når dem oppfatter livet som helt og fullstendig.

Når mennesker står som grupper, stykkevis og delt, blir ikke samfunnet like bærekraftig som når vi står sammen.

Menneskets trang til å påvirke på forskjellige måter for å danne lag og meningsstyrke er sterk, -men det gir ikke nødvendigvis bærekraft, ei heller makt.

I politikkens navn foregår det mye.

Jeg har vært så heldig å få observere samfunnet fra mange kanter og ståsteder.
Gjennom flere tiår har jeg flyttet rundt på meg i søken etter lykke og et bedre liv.

Lykken og gleden fant jeg først når jeg rettet blikket innover, og begynte flytte rundt på ting der.
Det ga meg et godt grunnlag for bærekraft.
Bære eget liv på en måte som ville gi medmenneskelige og samfunnsnyttige ringvirkninger i tillegg til å føle livet som noe godt.
Jeg ble bønnhørt og ble endelig sterk nok til å takle mange av livets utfordringer uten å snuble for mye eller knekke helt. Jeg ble i stand til å komme langt.

Jeg vil fortelle dere en liten historie, og jeg håper den når frem til politikere, og aller helst ordførere.
Dette er et eksempel på hvordan dere med makt IKKE skal gjøre det.

For ni år siden møtte jeg noen barn som trengte hjelp fra kommunen de bodde i.
Jeg startet min ferd sammen med dem. Gjorde det jeg kunne best, -jeg så bakenfor og gjorde noe med det som andre ikke forsto.
Samtidig observerte jeg, og støttet andre i relasjon til barna, om å melde sitt behov for å få hjelp hos kommunen.
Det ble en kamp jeg sjelden har sett maken til.

Kommunen presterte over måneder og år å legge ansvaret tilbake på barna.

Etter flere år med kamp ble kommunen saksøkt.

Man skulle tro at det var viktig å få hele historien fortalt for å få en sammenheng, men det er det ikke.
Det er kommunens måte å se barn som fiender og juss på, som er viktig, siden det andre ikke er min historie å fortelle.

Jeg skrev brev til ordføreren.

Jeg ville gi nødvendige opplysninger om jobben jeg hadde gjort over flere år og som ikke var faglig vurdert i rapporten til sakkyndig. Rapporten hadde ført frem til at barna ble stilt i manglende lys, og saksøkerne kom til å tape. De måtte trekke saken.
Jeg hadde helt klart sett et hovmod og en arroganse fra kommunens side i sin kamp om å vinne over saksøkerne, men ville likevel gi opplysninger som ville vise alt i et annet lys, så kunne han selv vurdere hva han ville gjøre med det. Jeg oppfordret på det sterkeste å gå disse barna i møte slik at de kunne føle oppreisning da de mer enn noen gang trengte det.

Jeg pekte på at kommunens involverte, som voksne mennesker, satt og så på og var delaktig i at saksøkerne kun hadde fått innvilget en advokat og fikk avslag på å få bruke en sakkyndig nummer to for å styrke kompetansen.
Jeg hadde observert en kommuneadvokat som steilt i sin sak ville si at sakkyndig nummer to var inhabil da hun hadde hatt kontakt med dem i en annen sak.
Saksøkernes argument om at saken ville bli rettferdig fremstilt ved denne sakkyndiges kjennskap og kunnskap ble ikke hørt.

Ordføreren svarte meg:
«…( )..
Når det gjelder den sakkyndiges rapport, må innsigelser og kommentarer du har til denne rettes til ham. Det var for øvrig retten, og ikke kommunen, som oppnevnte den sakkyndige.
Det var også retten som besluttet at det ikke skulle oppnevnes ytterligere en sakkyndig, samt hvor mange advokater saksøkerne skulle få oppnevnt.»

Dette er en stor grunn til at barn sliter unødvendig mye etter allerede å ha blitt sviktet. De blir behandlet som fiender og sett som brikker i et system av fordelt ansvar og juss.
Ordføreren omtaler dem som om de er juss!
Jeg vet også inderlig godt hvem som tok hvilke avgjørelser i saken, og det er korrekt det han sier.
Men jeg vet også inderlig godt at disse menneskene ikke er titler og roller for barn som har lidd omsorgssvikt.
De er mennesker! Voksne mennesker med ansvar og makt til å gjøre en forandring i det de føler.
Hvorfor lærer man barn i barnehagen å si unnskyld når de har gjort noe dumt mot en annen?
Det er selvfølgelig for at de skal ta ansvaret for sin handling. Løfte det bort fra den de såret og bære det selv.

I en sak som dette hvor det helt klart ble tildelt lite midler i forhold til omfanget, blir det faktisk slik at voksne folk satt og så på og var delaktig i at barna måtte trekke seg tilbake.
Det ville være stemmesankende for Arbeiderpartiet om Wirak heller hadde reagert på dommerens urettferdige beslutninger og protestert høylytt, samtidig som han hadde tatt sitt ansvar overfor disse barna når jeg ga han solid informasjon om at sakkyndigrapporten har store mangler i forhold til å belyse barnevernets svikt.
Men det gjorde han altså ikke. Han påførte i stedet ytterligere flere sår.

Hvorfor sier jeg barn, når de er blitt unge voksne i alder?
Jo, fordi det er barnet som er sviktet, og det hopper man ikke bare over selv om man er blitt eldre.
Det er og vil alltid være barnet i mennesket som er sviktet i en slik sak.

Nederst i mailen kunne jeg lese kommunens slagord.
«Sandnes -i sentrum for fremtiden. Romslig, modig og sunn!»

Det jeg har sett indikerer trangt, feigt og usunt.
Lykke til med fremtiden!

Positivt og negativt. Balansen er ikke tanken, den leder bare frem til.

Jeg er heldig.
På det ene stedet jeg bodde i tenårene drev de firma og småbruk.
Jeg dekket frokostbordet i dag slik mor og datter i hus pleide gjøre det der.
Det var alltid oppgaver å gjøre, morgen som kveld. Ja til og med om nettene.

I dag måtte min mann ut ganske tidlig for å hente noen deler til en Camaro.
Det var mørkt og kaldt, men føltes koselig.
Han har et nystartet firma og er glad for oppdrag. Det gjør noe med stemningen.
Det minnet meg om omsorg og ansvar i et hjem som var akkurat passe travelt, og sjeldent noe stress.
Jeg dekket frokostbordet så det sto klart til mannen min kom tilbake.

Jeg fortalte ham om følelsen av å være heldig som fikk bo på et sted i ungdommen hvor det foregikk så mye.
Mange folk som kom og gikk. Som kjent var jeg stille og i bakgrunnen, men det var mye å observere, lære og høre.

En av de gode tingene ved å bearbeide det som er vondt, er at det gode kommer sterkere frem.

I et samfunn hvor det har vært, og er in å tenke positivt, kan det være greit å ta med seg at det å tenke positivt fort kan bli en overlevelsesteknikk, og ikke en måte å leve godt på.

Å tenke positivt skal også få lov å handle om å synes det er greit å være negativ. Være litt tung og dyster når det faktisk føles slik.
Være ekte.
Da anbefales det å ta tak i sannheten om det vonde, så vokser det gode frem av seg selv.
Det betyr ikke at man fikser og snur alt som er, men at man kanskje bare begynner med å anerkjenne at det er greit å føle det tungt og dystert, før man begynner identifisere og sortere.
Det, mer enn noe annet, kan være en meget viktig begynnelse.

Et tungt ansvar i nytt lys.

I dag skal jeg ta et siste og viktig punkt fra søknaden om Rettferdsvederlag som jeg søkte om i 2012, og som ble ferdigbehandlet i 2013. Saken kommer i nytt lys.

Tilhørende innlegg: En mikrofon, et enveisspeil, noen psykologer og et overgrep.
Omsorgssvikt, angst og en stat med slappe argumenter.
Sosialkontoret oppfordret meg til å lyve.

I barneskolen hadde jeg en lærer som virker til å ha vært godt likt av mange.
Foreldre som barn.
Hun hadde helt klart favoritter blant elever, familier og foreldre.

Jeg synes hun var vanskelig å forholde seg til.
Jeg følte jeg måtte streve for å holde meg inne.
Jeg ville så gjerne bli likt.

Hun var nok ikke bevisst at hennes kommentarer eller oppførsel føltes krenkende.

Jeg husker min mor sa hun tok opp vanskelige ting med læreren i foreldremøte.
Min mor var irritert og overgitt etter møtet.
«Hun virker ikke interessert, eller forstår det ikke.» , sa hun, og fnyste av uforstanden.
(Dette var på en tid da barna ikke var med inn i foreldremøter).

Min mor har også minnet meg på historien om da hun dro hjem til lærerens privatbolig for å ta opp at jeg hadde det vanskelig hjemnme. Hensikten var vel å få noe forståelse eller støtte av noe slag.
Min mor sitter igjen med minnet om at læreren ikke virket interessert eller forsto denne type problematikk.
Denne konkrete hendelsen kommer ikke frem i søknaden da jeg hadde glemt den bort.

Staten kontaktet læreren i forbindelse med min søknad om Rettferdsvederlag og berettet det jeg hadde skrevet i min søknad.
Hun sier hun ble trist av å lese det, da hun følte det var vondt å høre hvordan jeg hadde hatt det, og hun følte hun ville prate med meg for å snakke om hvordan jeg hadde opplevd det.
Hun sier hun ble overrasket over det jeg sier.
«At jeg skulle utsatt Maria for kommentarer og krenkende adferd, stiller jeg meg uforstående til.
Jeg har alltid hatt og fremdelse har et positivt elevsyn der respekt for enkeltmenneskets verdier og kvaliteter var og er grunnleggende. Mitt ettermæle som lærer kan nok bekreftes som rettferdig og streng.»

Hun sier litt om at hun minnes meg som ei positiv og veloppdragen jente med et godt smil.
Jeg var aktiv i friminutt-lek og bidro positivt i klassen selv om jeg var blant de stille.

Læreren kan ikke huske at hun var blitt gjort oppmerksom på forholdene i hjemmet mitt.
«Det ville jeg ha husket. Gjennom mange år som lærer og nå som rektor, er det dessverre slik at jeg fra tid til annen får kjennskap til at elever på en eller annen måte ikke har det så bra. Det er opplysninger som alltid berører og setter seg i minnet til personer som arbeider med barn og unge.»

Hun mener hun vil bli bekreftet for sitt gode ettermæle hvis man hører med andre elever fra den tiden jeg gikk på skolen.

Jeg har i ettertid  kontaktet et par elever fra skoledagene i barneskolen og spurt hvordan de husker læreren.
Den ene sier irritert: «Om du noen gang møter henne i retten, så tar jeg ikke fem øre for å vitne mot henne!.»
Dette var en elev med lese og skrivevansker som har følt seg krenket blant annet av kommentarer som vitner om at lærer tolket eleven til ikke å ha gjorde leksene sine godt nok.
Vedkommende har ved noen anledninger følt seg latterliggjort, og blir sint ved minnene.

En annen elev sier litt kjølig at: «Rettferdig, og respekt for enkeltmenneskets verdier, er vel ikke akkurat karaktertrekk jeg ville beskrive henne med.»

Jeg tok opp flere andre punkter i søknaden, da det er dårlig oppførsel og manglende inngripen også fra Ungdomsskolen.

Utdanningsdirektoratet vurderer søknaden i forhold til hva som var faglig og politisk akseptert på den tid den anførte skade eller ulempe oppstod.

Mine skoledager finner sted fra 1981 til 1989.

Staten kan ikke finne at det offentlige har sviktet. Det vises også til at jeg selv dokumenterer veldig godt at jeg holdt skjult hva som foregikk hjemme. Dette anses som ganske vanlig da barn er lojale mot sine foreldre, skriver dem.
Jeg dokumentere ved eget utsagn at Ungdomsskolen la til rette valgfag for meg, for å gjøre det greiere på skolen, og ellers prøvde følge meg opp ved å oppsøke meg hjemme da det fantes bekymring for mitt høye fravær.
(I den tiden bodde jeg hos familien til en kjæreste, for så å flytte til min mor da hun ble separert. Jeg ble oppsøkt begge steder.)
Fraværsdokumentene viser ikke spesielt høyt fravær eller spesielt dårlige karakterer, sier staten, og det har de rett i, men det var nok så som så med fraværsprotokoller i den tiden. Jeg husker jeg var glad de ikke hadde registrert alle dagene, så ville det se bedre ut når jeg skulle videre i livet på skole og i jobb.
Ironisk nok er jeg ikke i stand til å jobbe da jeg har slitt for mye over for lang tid med store belastninger med for tungt ansvar. Jeg må bruke tid og krefter på å sortere ut hvem som er hva sitt ansvar, og reise meg sakte men sikkert ut av en tilværelse som har vært tåkelagt og søvnløs.

I søknaden skrev jeg litt om at jeg ble presset i skolens regi, til å skulle utføre fysiske aktiviteter (skiskole) jeg ikke ønsket, da jeg hadde vondt i kroppen og var sliten.
Jeg gråt og prøvde gjemme meg bort.
Heldigvis var jeg sta, og nektet kjøre kulekjøringen skiskolen, med lærere tilstede, ville jeg skulle.
Den gang visste jeg ikke jeg hadde Ehlers-Danlos syndrom, og skadene kunne blitt store om jeg hadde kjørt den utfordrende løypa etter å ha gått langt på ski opp og inn på fjellet.
Muskelfester, leddene mine, og kroppen min, tåler ikke slike strabasiøse utflukter.

Staten avslo på alle punkter og områder.
Jeg føler vel selv at argumentene fra staten går i at både den ene og den andre ikke visste bedre på den tiden, og at det ellers mangler dokumentasjon som støtter opp om det jeg sier. Og, ikke minst, ansvaret blir lagt tilbake på meg siden jeg selv sier at det fantes gode ting, og at jeg holdt situasjonen i hjemmet skjult.

Hva er et Rettferdsvederlag?
Det står noe fint om det i avslaget.
«Etter den alminnelige rettferdsvederlagsordningen kan rettferdsvederlag innvilges til personer som er kommet i en særlig uheldig stilling, og som er påført skade eller ulempe. Ordningen er ikke lovfestet, og ingen har rettslig krav på å få tilkjent rettferdsvederlag. Avgjørelsen er basert på rimelighetsbetraktninger, og avgjøres etter en helhetsvurdering av søkerens anførsler og annen dokumentasjon i saken. Ved vurderingen blir det lagt vekt på om skaden/ulempen har sammenheng med kritikkverdige forhold fra det offentliges side. Ordningen er ikke ment å dekke det økonomiske tapet som forhold kan ha medført, men er mer å betrakte som en viss oppreisning for den urett som har skjedd men som ingen i dag kan holdes rettslig ansvarlig for. Stortingets utvalg for rettferdsvederlag har etter den alminnelige rettferdsvederlagsordning myndighet til å innvilge vederlag på inntil kr 250 000.»

I samme tid som jeg fikk avslag, møtte jeg tilfeldig en dame jeg vokste opp med i samme kommune, – og hun kunne fortelle meg om daglige store utfordringer for hennes barn, i forhold til den samme skolen, og ikke minst den samme læreren, som nå var rektor.

Hun berettet om en skole og en rektor som ikke ville vedkjenne seg at barnet hennes ble mobbet på skolen.
Hun berettet om tilstander som vitnet sterkt om en rektor, skole og bygd, som ikke ville ta dette alvorlig.
Det var bortforklaringer, skyve under teppet, og ikke minst har rektoren uttalt at eleven er litt spesiell, som en forklaring hvis den ble mobbet.

Den samme læreren som akkurat hadde fått veid sine ord tyngre enn mine av staten, da hun uttalte at hun var opptatt av enkeltindividets verdi, var nå på vei til å bli undersøkt i en omfattende sak hos Fylkesmannen.
Damen som berettet jobbet hardt og målrettet for å få en stopper på mobbingen og få stilt skolen, med rektor, til ansvar.
Jeg fulgte delvis med på saken som gikk over måneder og år. Det var harde slag og kamper for familien det gjaldt. For noen måneder siden konkluderte Fylkesmannen med at skolen var ansvarlige for at eleven hadde fått problemer (læresituasjon) som følge av at mobbingen ikke var stanset.
Familien har underveis i saken flyttet til en annen skolekrets.
Det er flere familier som har byttet skole for barnet sitt.

Til opplysning er ikke rektor i sin stilling lenger. Jeg vet ikke årsaken, og det behøver ikke nødvendigvis ha en sammenheng med dette.

Jeg setter stor pris på den formidable innsatsen til damen og barnet hennes!
Jeg vet at det er mange som henvender seg til henne i tillit for å fortelle sin historie og få råd om hva de skal gjøre videre.

Jeg føler meg ikke like engasjert i min egen gamle sak, som jeg føler for det viktige arbeidet som foregår for å belyse saker som foregår i ny tid.
Linjen av mennesker som ikke vet bedre må stoppes.

 

 

 

Sosialkontoret oppfordret meg til å lyve.

 

For å få et mest mulig ryddig og klart innlegg ville jeg sitere et par avsnitt fra min søknad om Rettferdsvederlag til Staten i 2012.
Jeg ville også sitere noen avsnitt fra avslaget.
Det omhandler flere punkter, et par av dem har jeg allerede skrevet om tidligere i
En mikrofon, et enveisspeil, noen psykologer og et overgrep.
og
Omsorgssvikt, angst og en stat med slappe argumenter.

Det er fire år siden jeg fikk avslaget, og har ikke maktet ta frem papirene igjen før nå.

Jeg har kikket litt på dem, og velger legge dem bort en stund til.

Jeg blir forvirret og tanketung når jeg går inn i materien, så det får bli i små porsjoner.

Ett sted skriver jeg om at jeg, i 1993 ba sosialkontoret om økonomisk hjelp, da jeg var 19 år og gravid.
Kjæresten min skulle avtjene verneplikt.
Jeg var, som kjent for den som har lest mine tidligere innlegg, redd, engstelig, og taklet omgivelsene heller dårlig.
I min naive og til dels umodne verden trodde jeg at jeg var et mindreverdig menneske som skulle spør:
‘hvor høyt’, hvis noen ba meg hoppe.

Sosialkontoret ville ikke hjelpe. «Du får gjøre som andre, -du får dra på Trygdekontoret og melde deg som enslig forsørger.»
«Bare pass på at dere ikke bor sammen, og at han ikke har noen private ting stående i leiligheten.»
Jeg ble altså oppfordret til å si jeg var enslig forsørger, selv om jeg hadde kjæreste, og vi helst ønsket å bo sammen.

Jeg likte svært dårlig oppfordringen, og kikket nok litt forundret og forskrekket på ham som sa ordene.
Likevel fulgte jeg bare det som ble sagt. Jeg visste ikke noen annen verden. -«Jeg liten, du stor».

Det falt meg ikke inn i den villeste fantasi og sjekke noe som helst rundt dette i forhold til verken lov eller klagemulighet. Slike ting var stort og uhåndterlig for meg.
Det var lite i min bagasje som sa noe om egenverdi.
Uten egenverdi er det vanskelig å orientere seg i hva som bør prioriteres og hva som kan være trygge og kloke valg.

Vi holdt delvis sammen i ett års tid inntil vi skilte lag.

I alle år seinere var jeg redd det offentlige skulle straffe meg hvis det kom frem at vi hadde vært sammen mens jeg fikk trygd som enslig forsørger.
Jeg trøstet meg med at sannheten var at vi heller ikke hadde vært særlig sammen i de månedene etter møtet på sosialkontoret.
Da jeg ble eldre og ryddet opp i frykten min, dukket historien opp, og den sto klart for meg som et eksempel på den komplette galskap som kan finnes i et offentlig system.

Hadde det vært i dag, skulle jeg jammen med ha parkert dem i det møtet! Ikke pokker om jeg hadde gått til noe trygdekontor på en slik oppfordring.
Jeg hadde vel heller tatt strake veien til avisen og berettet hva som ble sagt og gjort.
Og siden jeg er blitt en erfaren og sterk person i de seinere år, så tviler jeg på om de ville sagt noe slikt til meg i utgangspunktet.

Da jeg skrev søknaden om Rettferdsvederlag i 2012 var jeg mentalt sliten. Vi hadde stått, og sto i, en alvorlig, utfordrende, og langvarig situasjon i forbindelse med at min mann, og meg selv, ikke hadde blitt tatt alvorlig  i forbindelse med bekymringsmeldinger til barnevernet et annet sted i landet.

Jeg ville bare få sendt av sted søknaden, så hadde jeg iallfall gjort et forsøk.
Jeg trodde vel også at jeg kom til å få oppreisning, for det virket som enkle ting og oppfatte som svikt fra det offentlige.
Jeg er fremdeles noe naiv, -men det er frivillig, -ellers hadde jeg ikke hatt mot til å sende f.eks en slik søknad.
Jeg har, som dere skjønner, mer enn nok erfaring med at verden ikke nødvendigvis ser eller hører.
Holder jeg ikke på den litt naive innstillingen om at folk vil meg vel, så kan jeg heller ikke uttrykke meg.
Tidligere har jeg i meget stor grad tiet, fordi jeg visste det var stor sjans for nederlag og tunge følelser hvis jeg stakk hodet frem.
Erfaringen tilsier at skuffelser, sjokk, tunge følelser og tankespinn vil forekomme uansett i en utfordrende verden, så det er like greit og bare gå mer rett på og ta det som det kommer.

Aller helst ønsket jeg selvfølgelig å ha råd til en advokat som kunne hjulpet meg med en søknad.
En søknad til Sivilrettsforvaltningen av denne slag er ment å kunne være en åpning til erstatning uten å måtte bruke advokat, eller føre en sak i retten.
En form for lavterskel.
Søknaden bærer preg av at jeg var sårbar og ikke helt visste hvordan jeg skulle forholde meg til det som er skjedd i en Rettferdsvederlag-sammenheng.
Jeg var veldig avhengig av at søknaden ble møtt med øyne som kunne se den skaden som skjedde ved de hendelsene jeg refererte til, og den feilen det offentlige har gjort ved at det i flere hendelser ikke går å spore det jeg sier, fordi det ikke finnes journaler eller dokumenter som vitner om mitt ord.
(I min neste søknad, når jeg er klar for det, vil jeg sette mer fokus på det offentliges svikt i forhold til manglende journaler og dokumenter som bevitner det jeg sier. Denne søknaden handlet i hovedsak om svikt i form av at det offentlige ikke greip inn til tross for klare indikasjoner på at jeg ikke hadde det bra hjemme).

Staten skriver at det er kritikkverdig om sosialetaten/NAV har oppfordret til trygdemisbruk.
De skriver også at søker har plikt og ansvar til å sørge for at opplysninger som blir gitt er korrekte ved en søknad om trygdeytelser.
De forstår at det kan ha vært en belastende situasjon.
Jeg fikk avslag på punktet, da regelen sa at jeg skulle anket Fylkesmannen når jeg fikk avslag fra sosialkontoret.
De skriver også at det ikke har latt seg gjøre å dokumentere det jeg viser til, og de derfor ikke kan vite om det jeg sier stemmer.
Da stemmer det vel som jeg husker, at det aldri ble levert noen søknad, og at det da heller ikke finnes noe avslag på den.
Jeg tviler sterkt på at jeg ble gjort oppmerksom på at jeg kunne klage til Fylkesmannen…

Når man våger å gå rett på, med en dose naivitet, og bruker tiden, så viser det seg at man seirer mens man går.
Jeg har stor tro på at jeg kommer til å få oppreisning en vakker dag.

Et av de neste innleggene jeg skal skrive her på bloggen, handler om svikt da min mor oppsøkte en lærer i en noe desperat handling for å fortelle om den vanskelige situasjonen hjemme.
Dette er også et punkt i søknaden om Rettferdsvederlag.

Læreren ble kontaktet av staten, hun ble hørt, og hennes ord må ha veiet tyngre enn mitt.
Jeg fikk avslag.
Det ekstra interessante med historien skjedde noen uker etter avslaget, og ga en helt ny retning på et punkt som kommer til å bli ganske avgjørende for hvem det er som skal bli hørt.

Jeg legger ut innleggene mine på Når sant skal sies på facebook , så det kan være lurt å følge den siden for å få varsler om nye innlegg.

Ha det riktig bra så lenge 🙂
-Maria

 

Oppløftende ord og bilder. Kanskje rettferdigheten er så klar og enkel at det er vanskelig å se den noen ganger.

Etter de siste par blogginnleggene kjenner jeg at det er nødvendig å tenke på litt andre ting.
Å rive opp i gamle ting føles sårt og vanskelig. Det skjer en del mens jeg skriver eller prater om det, men det verste kom denne gangen i timene og dagen etterpå.
Siden opplevelsen av å bli behandlet urettferdig har vært gjeldende, så blir jeg ganske sint når jeg tar frem det gamle.
I virkeligheten kommer jeg til å seire ved at jeg gjør akkurat det jeg gjør.
Kanskje rettferdigheten er så klar og enkel at man har vanskelig for å se den noen ganger.

I dag har jeg kikket på en del bilder.
Jeg har tatt tusenvis av bilder gjennom årene.
Jeg har ikke hatt energi til å skrive ned hvor og når bildene er tatt.
Meg og mannen min var i en periode ofte på tur, men det vil ta meg tid å sette sammen bilde med sted og historie, så det får bli i en annen omgang.

Jeg har heldigvis vært flink til å ta bilder, kikke meg rundt, lage mat og stelle blomster, slik at jeg har holdt meg i gjenge og har fått de små, men store gledene, til inspirasjon og lysten til å fortsette et møysommelig arbeid og komme seg fremover.

Med tid og stunder skal jeg lede deg inn i en historie om hvordan jeg ble en viktig ressurs pga min innsikt og evne til å se det bakenfor hos andre, og forstå hva jeg skulle gjøre med det.
Men før den tid er det viktig at du blir mer kjent med meg.

I dag gjelder det å skrive og se oppløftende ord og bilder.

Jeg beklager den ujevne kvaliteten på bildene. Håper jeg får det bedre til etter hvert her på bloggen.
Vil du se flere bilder, som er av bedre kvalitet, så kan du følge meg på  https://www.instagram.com/mariasundstu/

 

La humla suse.
Danderte blomster gir god følelse.

I barne og ungdomsår, og inn i voksenlivet, brukte jeg mye tid på å lese oppskrifter. Jeg drømte og siklet.
Spesielt når jeg var sulten.
Jeg hadde ikke råd til å lage maten før mye seinere. Jeg er takknemlig for både prøvelsen og gleden ved å oppnå en del av drømmen. Jeg håper jeg kan holde middagsselskaper med tiden, uten å bli forferdelig sliten.
Det krever litt mer tilrettelegging, og det skal det nok gå 🙂
Jeg har hatt stor nytte av matlagingsprogrammer på tv. Det har sine fordeler og måtte bruke en del tid i hvilende horisontal på sofaen.

Hjemmelaget makrell i tomat. Det hendte jeg fisket makrellen selv for en del år siden da jeg fremdeles orket. Jeg er heldig som har en datter som kommer med makrell til meg.
En enkel men god sjøkrepslønsj jeg laget meg.
Blomster fra hagen som frisker opp på sommerbordet.
Jeg blir så glad når jeg ser bilder av blomster og minnes gleden ved å plukke dem.
Gleden ved å orke, og å få til å lage smørbrød og kake til 17.mai. Da føler jeg meg heldig og stolt.
Barneføtter setter dype spor til tross for sin spede størrelse. Utfordrende og en velsignelse.

Alt godt til deg.
-Maria

Omsorgssvikt, angst og en stat med slappe argumenter.

 

I samme periode som En mikrofon, et enveisspeil, noen psykologer og et overgrep. foregikk, erfarte jeg mitt første anfall av panikk som følge av høyt stressnivå og hyperventilering.

Jeg hadde vært sliten i lang tid.

Jeg var som regel kvikk og glad fra morgenen av. Følte livet smilte og verden lå klar.
Men innen klokka var tolv -ett på dagen så var det som om all kraft forsvant.
Jeg ble umotivert og følte meg generelt dårlig med kvalme og svimmelhet. Jeg gikk over på autopilot.
Holdt meg helst for meg selv, men drømte om å være aktiv blant folk. Hvis jeg var blant folk, var jeg som regel veldig stille. Holdt meg i bakgrunnen.
Men det skal sies at jeg likte å være sammen med mennesker. Det var alltid noe å få med seg.

Jeg forsto ikke hvorfor jeg var slik.
Jeg visste ikke hvordan jeg skulle løse det heller. Satset på at det ville gå over.

En kveld etter mørket hadde senket seg, begynte det bli tungt å puste. Tyngre enn det hadde vært når jeg bare følte meg sliten og dårlig.
Jeg dro pusten inn i store drag for å få luft.
Det prikket i fingrene og beina.
Hjerte begynte slå fort og hardt.
Jeg fikk kjæresten min til å ringe legevakten.
Jeg var skikkelig redd for hva som skjedde med meg.

Legen regnet med det ikke var noe alvorlig siden jeg var så ung, men ba meg komme til kontoret.
Vi kjørte de kilometerne det krevde over til nabokommunen for å komme til legen.
Underveis ble jeg dårligere. Hjertet dundret i harde pumpeslag. Det var til slutt det eneste jeg kjente.
Jeg ble stiv i armene. Beina. Ansiktet. Hele kroppen.
Jeg kunne kjenne hvordan musklene strammet seg som en iling gjennom magen og rundt organene.
Jeg kjente øynene stivnet.
Jeg prøvde strekke fingrene mine, og de stivnet i en fasong slik at de så deformerte ut.
Jeg var livredd og ropte «Kjør, kjør! Jeg kommer til å dø!»
Han kjørte allerede langt fortere enn hva som var lov, og turte ikke trø på hardere.
Fornuftig i ettertanke.

«Jeg kommer til å dø!» gjentok jeg skrekkslagen.

Bilen svingte inn ved legekontoret.
Jeg måtte bæres ut av bilen.
Jeg forble i sittende stilling hele veien inn. Kroppen var stivnet slik.
Jeg ble plassert i en stol, hvor jeg ble sittende helt krøkkete i stiv stilling.
Armene var stivnet litt kryssende over hverandre, med fingre sprikende. Noen fingerledd var kroket, og andre rette.

Jeg ble noe frustrert og sint når legen begynte spør meg om navn og adresse, og navn på mine foreldre.
Jeg trodde jeg skulle dø før han rakk å forsøke redde meg.
«Men jeg bor ikke hos foreldrene mine, selv om jeg har adressen der» husker jeg at jeg sa.
Det var blitt pinlig og forvirrende over årene og skulle prøve forklare situasjonen.
Han rynket pannen litt og spurte meg om noe, slik at jeg fikk forklart at de bodde i en helt annen kommune, flere mil unna, og jeg bodde hos kjæresten min sin familie. Eller jeg oppholdt meg der iallfall.
Jeg husker ikke hva mer jeg sa om situasjonen.

«Dette er nok ikke noe farlig», sa han så. «Du får legge deg på benken, så skal jeg undersøke deg litt».
Jeg måtte bæres bort på benken.
Beina var fremdeles stive. De lå opp i lufta med nitti-graders vinkel på knærne.
Det hadde løsnet i magen og brystet, og pusten gikk lettere.
Legen pratet mer og jeg ble roligere.
Jeg kunne legge ned beina.
Armene ble slappere.
Legen prøvde bøye ut fingrene mine. Det var vondt, og fingrene sto like krokete.
Han undersøkte meg uten at jeg helt husker hva han gjorde.

Fingrene var fremdeles ikke rettet ut da jeg skulle ta en urinprøve. Ingen enkel oppgave.

Da jeg satte meg i stolen igjen, sa han: «Det er ikke noe farlig som skjer. Men jeg må si det er synd å se at du som er så ung har disse symptomene på stress. Du har hyperventilert, – det er derfor kroppen din har reagert slik»
Jeg følte jeg ble sett. Jeg var ikke vant til det. Jeg ble roligere.
«Har du noe spesielt du tenker på, eller gjør, som stresser deg?»
Jeg nølte litt mens tankene fløy gjennom hodet. Jeg gjorde jo egentlig ingenting. Jobbet ikke, brydde meg ikke om skole, hadde ingen høytstående oppgaver som kunne kalles stress.
Jeg var vel egentlig en ingenting som ikke hadde noe å verken skryte av eller klage over. Jeg kjente jeg ble litt svimmel igjen.
«Jeg driver ikke med noe spesielt. Jobber ikke, eller noe sånt. Jeg tenker en del, og er mye aleine. Det kan føles litt stress.»

Ingen virket til å bli noe klokere av svaret, og han svarte lett:
«Du får prøve finne ut hva som stresser deg, og gjøre noe med det.»
Han ga meg råd om å puste rolig, og i en pose hvis et anfall meldte sin ankomst.

Det tok meg femten år, med utallige episoder med angst, både av prikking i ansikt og kort pust, og andre varianter hvor jeg nærmest plutselig føler hjernen tipper over, og jeg blir fysiske dårlig med følelsen av å gå i oppløsning og forsvinne bort fra meg selv, med overbevisning om at jeg er i ferd med å dø.
I tillegg var jeg angstfylt og redd for å gå i butikken, møter og lignende. Jeg var sjelden, og til slutt, ikke i kontakt med meg selv. Livet var i en kronisk tykk tåke og jeg måtte bare komme gjennom.

Femten år.
Frøken Skoglund.
Hun satte meg på sporet ved å stille meg noen spørsmål som var interessante for min egen del.
Hun ga meg tillatelse til å kikke på mitt eget liv. Hun ga meg tillatelse til å se på mine bragder.
Se på min styrke, mine egenskaper og evner.
Hun ga meg tillatelse til å tro på meg selv og det jeg hadde klart.

Jeg visste ikke jeg søkte tillatelse til å være et verdifullt menneske, -men det visste hun.

Jeg skjønte at jeg selvfølgelig var stresset under de forholdene jeg levde.
Jeg hadde allerede båret bagasje i flere år da jeg ankom legen den seine kvelden.
Og i den bagasjen lå det blant annet en tro om at jeg ikke var noe.
Jeg skjønte blant annet, og enkelt forklart, at jeg skapte min egen angst ved å tro på alt det gale om meg. Både det andre sa til meg og det jeg observerte andre sa om andre.
Det begynte en gang med frø av frykt som ble sådd ved hjelp av andres ord og handlinger.
Det vokste og ble næret i en verden full av frykt, skam og prestasjon.
Anfallene kom når det ble fullt, eller ble utløst av noe som trigget gammel hendelse fylt med frykt.

Jeg levde uten kapasitet til å planlegge en fremtid eller rydde bort fortid. Jeg var altfor redd. Stresset.

Jeg levde i angst.

Anfallene og frykten avtok da jeg skjønte det.
Jeg ble sett, -ikke bare av Frøken Skoglund, men av meg selv.

Resten er hard jobbing med bearbeidelse og bygge opp om det gode.

I forbindelse med søknad om Rettferdsvederlag fra Staten tok jeg opp hendelsen, da jeg mener det var en svikt fra legens side og ikke hjelpe meg videre i den situasjonen jeg var i.
Staten avslo på det punktet, med begrunnelse i at det var på en tid (1989/90) da leger sikkert ikke visste bedre, og at det heller ikke var mulig å finne journalen på det som skjedde da jeg selv ikke vet hvilken lege journalen ble sendt til.

(Jeg gikk sjeldent eller ikke til lege til vanlig, og aner ikke hvem jeg skulle henvendt meg til for å finne ut av det. Jeg hadde brukt legevakt hyppig pga tilbakevendende halsinfeksjoner, ellers var det lite renning hos legen.)
Jeg har vært i kontakt med den aktuelle legevakten. De beklaget vennlig at de ikke hadde journal da den var oversendt legen jeg brukte i kommunen jeg hadde fast adresse i, og hadde medfølelse for meg i det som har skjedd.

Jeg traff legen ved en festlig tilstelning i distriktet jeg vokste opp i for et par år siden.
Jeg spurte ham om han var blitt kontaktet av Staten i forbindelse med min søknad om Rettferdsvederlag (oppreisning).
Det var han ikke, sa han, og virket redd for hvor dette ville bære hen.
Han beklaget litt engstelig og forvirret at han ikke kunne huske episoden og at jeg hadde gått gjennom det jeg hadde.

Jeg synes Staten har noen slappe argumenter.

En mikrofon, et enveisspeil, noen psykologer og et overgrep.

Samtaleterapeuten.
Jeg har noen verdifulle tanker om han.

Han gjorde en liten ting som forandret mye.

I flere timer satt jeg og pratet.
Og han noterte.
Han satt der i stolen med sin noe stereotype måte å håndtere en samtaletime på.
Det ene beinet i kryss over kneet på det andre.
Blokka hvilte på kneet, og pennen lå mellom fingrene mens han kikket på meg. Av og til flyttet han blikket ned på blokka og noterte.
Mhm…sa han. Noterte, for deretter rette blikket tilbake på meg.
Hver gang han rettet oppmerksomheten mot blokka ønsket jeg å ta en verbal finte.
Si noe som kunne gi et annet uttrykk enn det jeg akkurat hadde gitt.
Pynte på noe. Ta skylden for noe. Legge noe flatt eller kanskje helt dødt.
Han merket det ikke.
Det var mine indre kamp.
Jeg stolte ikke på mannen med blokka.
Presset var høyere enn man kunne se.
Jeg jobbet hardt.
Jeg jobbet hardt mot fristelsen til å forme meg til noe ‘vanlig, snilt og lydig.’

Blokka.

I store deler av tiden fanget jeg ikke det han sa.
Jeg fikk det ikke med meg.

Blokka.

Den minnet om et rom med mikrofon i taket og et enveisspeil.
Flere stoler i en ring.
Familiemedlemmer på stolene.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg var der.
Mer enn en tror jeg, men er ikke sikker lenger.

Jeg var der uten helt å forstå hvorfor. Jeg trodde det var for å få hjelp til å stoppe bråket.
Familieterapi. Men jeg vet ikke.
Jeg var bare med.

Jeg var femten år gammel.
Begynte å bli opprørsk hjemme for noen år siden.
Slang tilbake hvis det kom noe.
Jeg bodde ikke hjemme lenger.
Jeg lagde bråk, og det ble roligere når jeg var borte.

Jeg hadde stor tro og tillit til at disse menneskene med mikrofon i taket og skjulte ansikter bak speilet skulle hjelpe.

Et slags sykehus med store mennesker. Større enn meg og min familie.
De hadde enveisspeil og mikrofon.
Det måtte bety store ting.

Jeg assosierte til scener jeg hadde sett på film.
Politi.
Avhør.
Det var skummelt.
Var ikke trygg.
Men likevel. Jeg hadde lært meg og tenke positive tanker.
Dette kom til å bli bra.
De vet hva de gjør.
De er snille.

«Vi kommer til å prate med dere, og stille litt spørsmål», sa den ene mannen. Han satt med en blokk i fanget.
Han presenterte seg helt sikkert, men jeg husker det ikke.
«Vi spiller det inn, slik at vi kan høre det etterpå mens dere venter. Vi skal gå litt igjennom det dere sier, for å komme tilbake til dere.»
Jeg syntes det hørtes greit nok ut. Like greit, eller ugreit, som så mye annet i livet mitt.
Jeg måtte bare tenke positivt, og håpet det ville gå bra.
De visste vel hva de gjorde, disse store menneskene.

«Det sitter noen bak det speilet som også følger med», sa han og pekte forklarende på enveisspeilet.

Han sa noe mer som jeg ikke husker. Han sa ting som skulle være beroligende. Forklare og vise.
Jeg husker jeg håpet det snart var over.
Som å gå til tannlegen.
Det er snart over.

Jeg pratet når det var min tur. Svarte på spørsmål og berettet.
Jeg var modig, for jeg skulle få hjelp.
Endelig skulle jeg føle rettferdighet. Noen skulle høre meg og si jeg hadde rett.

Vi ventet mens de konfererte etter spørsmålsrunden.

Tilbake i ringen var jeg spent.
Jeg følte jeg hadde gjort det bra.
Fortalt om vonde krangler og diskusjoner.
Fortalt hva jeg hadde sagt og hva andre hadde sagt.

Han stilte meg et spørsmål. Et oppfølgingsspørsmål.
«Vi har hørt på opptaket, og lurer litt på hva du mente med…» Han forandret kroppsspråk.
Lukket seg litt. Ble litt stivere. Mistet utstråling.
Jeg husker ikke detaljene av hva det gjaldt, men det var noe jeg hadde sagt som hadde ført til bråk.
Jeg rynket panna, ble mistenksom og irritert. Jeg likte ikke tonen.
Jeg svarte. Snublet litt i setningen. Skjønte underveis at jeg kom til å få skyld.
Panikken satte rot. Jeg skjønte hvor han ville gå.
Jeg var på vei inn i sjokk samtidig som jeg hørte han si: «Men slik det høres ut, så er det jo du som provoserer.»
Det oste av skyld i tonen.

Jeg kokte. Ble rasende innvendig.
Jeg holdt kjeft og sa ikke mer. Det ville bare bli bråk. Jeg ville falle i gråt, og de ville si noen idiotiske ting om at det ikke er noe å grine for.

Jeg så bort på døren ut til gangen. Jeg så rødt og sort. Jeg følte for i raseri å gå rett gjennom døra uten å åpne den.
RASENDE med enorme krefter klar til å eksplodere.
Men jeg sa og gjorde ingenting.
Bare kjente jeg ble tåkete og nummen med en gryende hodepine.

Der og da bestemte jeg meg for aldri få hjelp til dette.
Og der og da har jeg begynt tro på at jeg hadde skyld i at det var bråk hjemme.
Der og da begynte jeg ta på meg ansvaret for alt som gikk galt og alle som ble sinte.
Der og da begynte jeg å innta min form som den som bare skulle være snill og grei.

Alt som var blitt meg fortalt i barndommen, som jeg bare hadde trodd delvis på, eller kun fundert på, hva skyld angikk, tok jeg deretter til meg som en sannhet.
Jeg hadde skyld, og sammen med skyld kom skammen.

Jeg kunne villig prate om det vonde i årene som kom. Men jeg beveget meg bare på overflaten, og sørget for å verne om mitt hjem og familie ved å snakke godt om det og ta på meg skyld.
Det var blitt min sannhet.

Han satt der med blokka.
Jeg hadde passert tretti år.
Den reelle samtalepartneren hadde jeg i Frøken Skoglund, -men NAV godkjenner ikke medmennesker med høy karakter uten diplom, så da fikk det bli en med diplom, selv om han ikke var like innsiktsrik som Frøken.

Han skjønte ikke hvorfor jeg var der, for jeg var så oppegående.
Jeg måtte være tålmodig, til han skjønte jeg var veldig forvirret i forhold til hvem jeg var og hva jeg skulle videre, og kunne selvsagt ikke makte å jobbe i en tilstand av sjokk, jevnlige angstbølger og en kropp som ikke fungerte.
Prøv å våkne til en verden der illusjonene om livet og verden går fyken, dryss på litt kroniske bindevevsproblemer, ustabile mellommennesklige relasjoner, utbrenthet og et NAV-system som krever bevis, så kan man skjønne situasjonen.
Han skjønte det etter hvert.

Det viktigste er likevel det han gjorde som ingen andre kunne gjort bedre, og som var verdt hver time i samtale.
Han ble interessert i hvorfor jeg ikke likte blokka han satt med. Jeg ymtet bare forsiktig frempå for å se hvor han sto.

Jeg nølte. Gikk rundt grøten.
Tenkte for ente gang at han kom til å beskytte sine kolleger i bransjen hvis jeg sa noe om hva som hadde skjedd den gangen i 1989.
Men jeg våget. Jeg måtte.
Jeg har lært at jeg må ta det som det kommer. Hinder eller ei.

Jeg fortalte om mikrofonen og speilet. Jeg ble svimmel for hvert ord.
Forsvant fra tid og sted. Mistet følelsen med kroppen min.
Men fortsatte.
Han flyttet seg rolig, med et behagelig ansiktsuttrykk, bort til skrivepulten sin.
La blokka og pennen fra seg, og satte seg tilbake i stolen sin.
Han så alvorlig men rolig på meg.
«Det du fortalte der Maria, det kaller jeg et overgrep.»

Tillit slo rot og dørene åpnet seg!
I tiden etter brukte han aldri blokka. Han skreiv ned alt etter jeg hadde reist fra timen.

I forbindelse med en søknad om oppreisning (Rettferdsvederlag)fra staten for noen år siden, skrev jeg et avsnitt om hendelsen.
Jeg hadde selv bedt sykehuset om å få utlevert journalen for å finne ut hva som var hensikten med min rolle der, og hva som ble sagt og gjort.
Sykehuset var behjelpelige og vennlige, men beklaget oppriktig at det ikke var noe journal på meg i forbindelsen med de timene. Henvisningen til samtalene gjaldt ikke meg, men et annet familiemedlem, og derfor hadde jeg ikke rett på å få den ut.

Etter at samtaleterapeuten skapte tillit og jeg har lagt hoved-byrden bak meg, så har etterbyrden blitt rene underholdningen for meg.
Staten konkluderte at det ikke kunne ikke gis oppreisning på det punktet, da det ikke finnes journal på meg som sier noe om hvorfor jeg var der eller hva som skjedde.

Ps. Noen sinte ord fra en voksen femtenåring til dere bak speilet.
Når man blir utsatt for psykisk vold, rapp over øret, jag og spark i baken, og ellers krangling og rabalder fra tidlig barndom, så kan man forvente opprør og smell fra kjeften når tenårene kommer!
Selvfølgelig provoserte jeg når det satte i gang!
Jeg hadde fått nok! Selvfølgelig ble det krig og kamp om å vinne diskusjoner og å ha rett!
Selvfølgelig ble det innviklet å leve med for ei ung jente, og vanskelig komme seg ut av!
Det pisset dere kom med hører ikke hjemme noe sted!

Dere var ikke større enn meg likevel. Dere med mikrofon og enveisspeil.