Bearbeidelsesprosess. Vonde følelser blir til styrke.

 

Det kan være utfordrende å finne sammenhenger.
I forrige innlegg, Jula er reddet, viste jeg til noe av min bakgrunn for dårlige og gode juleminner.
Det var ikke bare et innlegg, det var også en del av en bearbeidelsesprosess.
Slike prosesser har mange stadier og runder.

Å se historien i perspektiv
Gjennom årene har jeg først og fremst fått erfaring med å se historien min i perspektiv.
I starten skjedde det gjennom en indre reise hvor jeg måtte stole på mine egne opplevelser og hva det hadde gjort med meg.
Det var Frøken Skoglund som sa jeg hadde rett og lov til å stole på meg selv.
Hun så meg rett i øynene og sa jeg skulle bruke alt jeg visste om livet.
Hun visste hva hun snakket om.
Jeg hadde ikke opplevd at noen snakket så genuint til meg før om det å stole på meg selv.
Jeg visste ikke jeg hadde lov å sette meg selv først og ta til eie mine opplevelser.
Tvert imot. Jeg var vant til å tenke at jeg trodde feil om mine opplevelser. At jeg hadde misforstått på en eller annen måte.
Jeg var vant til å tro at opplevelser skulle bevises, og alle parter og sider bli hørt før jeg kunne si sikkert hva jeg hadde opplevd.
Jeg hadde avskrevet meg selv fra å ha opplevd noe som helst for lenge siden.

En spennende prosess
Det å våge tro på meg selv og mine egne opplevelser, startet en spennende prosess.
Jeg våknet til liv. Mitt indre ble romslig og ryddig. Det ble trygt og sterkt.
Jeg måpte av det jeg oppdaget.
Jeg ble rett og slett sjokkert over å føle meg selv med substans. Jeg oppdaget til min store begeistring at jeg faktisk var noe.
Jeg var et menneske med verdier!
Jeg følte det!
Det var utrolig overraskende!

Sorg og lykke
Når kontrasten mellom tidligere følelse av verdiløs og den nye følelsen av verdi kom frem, begynte jeg å gråte.
Gråten kom sammen med følelsen av tap.
Jeg sørget rett og slett over barnet som hadde følt seg så ensomt og lidd i så mange år.
Det var hjerteskjærende men også forløsende.

Videre på veien ble jeg veldig lykkelig. Dette var banebrytende oppdagelser for meg. Alt sammen var verdt hele livet og mer til.
Jeg følte meg som en oppdager og begynte fortelle om min reise til venner og familie.
Det var ikke lett for andre å forstå hva jeg pratet om, men det gjorde ingenting. Tidligere ville det å ikke bli forstått ‘tatt livet av meg’.

Frøken Skoglund
Frøken Skoglund smilte varmt og visste godt hva jeg pratet om.
Jeg begynte å skjønne at hun hadde hatt sine oppdagelser gjennom sin egen reise flere år forut for meg.
En del ting hun hadde sagt som veiledning, og spørsmål hun hadde stilt, begynte å gi mening.
Jeg lo godt mange ganger av mine tanker om henne. Jeg som hadde trodd hun var litt smårar til tider. Ja, kanskje til og med litt gal som oppfattet situasjoner, livet og verden, så annerledes enn det jeg var vant med.
Jeg smiler ennå godt av minnene.

Minner ble trigget
Gjennom skriveprosessen og publiseringen av forrige innlegg trigget jeg minner om at mine ord kan være farlige.
Mine ord har vært min fiende.
Hver celle i kroppen fikk meg til å tro jeg gjorde noe galt. Tankene og følelsene haglet. Det ble tåke.
Det var forferdelig tungt å orientere seg.
Jeg tok lange pauser for å ta tak i frykten.
Tidligere, for en del år siden, hadde jeg fått angstanfall bare ved tanken på å si noe som helst her. Ikke engang et Hei ville kommet fra meg.
Og ettersom jeg har en fungerende tenkende hjerne, skal jeg love deg jeg har hatt mye angst.

Tilfeldigheter som utgjør sammenheng
I disse dager har jeg en toåring som fyker rundt og velter pynt og roter til det han kan rote til.
Jeg har derfor latt være å pynte så mye med julepynt. Jeg hadde ikke noe problem med det.
Trodde jeg.
Mine tilbakeblikk til minner om barndom og jul, og hvordan det kunne oppleves, vekket et kaos av minner om veltede gjenstander og rot etter bråk, (ikke nødvendigvis i juletid), og ønske om et trivelig varmt pyntet hjem. Eller i det minste noen som synes det var trivelig med jul.

Gjennom en skur av tanker og tro om at jeg hadde gjort noe som ble feil ved mine ord (blogginnlegg), sammen med synet av rot og ukoselige tilstander i gjeldende hverdag, ble altså ‘kroppen’ minnet om  opplevelser fra tidligere tider.
Når jeg oppdaget sammenhengen, benyttet jeg anledningen til å prate om det til min mann.
Underveis i den lille prosessen våget jeg å la frustrasjonen, sorgen og sinne komme til overflaten sammen med det jeg hadde å si.

Det viste seg altså at to forskjellige hendelser, pluss en del enkeltstående mindre ting som ikke har noe voldsomt over seg eller annen form for åpenlyse fare for trigging, utgjorde en helhet som trigget ganske konkrete opplevelser fra oppveksten.

Styrke
Slik har jeg jobbet i flere år for å få sortert bort det gamle.
På denne måten reduseres det, og det oppstår samtidig nye gode minner.
Minnene bygger på seg som tillit, mestringsfølelse, innsikt, noe rolig og fredfullt, og summen er styrke.

Og, når sant skal sies, så ser det ikke så ille ut med julepyntinga i år som jeg først trodde.
Freden og kosen er på plass der den skal være og toåringen får fortsette å være toåring uten at jeg skal være urolig.

Juledekorerte gardiner og løpere, pledd, puter og ryer, kan gjøre nytten.
Det har det også gjort tidligere år.
Jeg hadde bare glemt det en stund, – akkurat som jeg også hadde glemt at litt rot og søl er helt ufarlig.

Livet smiler.

Jula er reddet. En historie med høy grad av kjærlighet.

Jeg elsker jul , men det har ikke alltid vært slik.

Som på mange andre områder har jeg måtte lære å gå på nytt, – også gjennom jula.
I flere år var jula en truende sesong.
Et avsnitt med mange vonde følelser. Et himmelhøyt stressnivå.
Det vokste seg til noe komplett meningsløst.

Jeg hatet jula.

Nære relasjoner
Som barn måtte jeg leve med mye krangel i hjemmet. Til tider utagering.
Ikke det man regner for det mest voldsomme, men nok til at det satte tydelige spor.

Følsom
Jeg er meget sensitiv.
Jeg tålte dårlig å leve i bråk og konflikt.
Jeg tålte dårlig å ta inn all informasjon og inntrykk i en skolehverdag.
Over tid føltes det livstruende å måtte forholde seg til begge deler uten og selv kunne bestemme når det var nok.

Heldigvis tåler jeg godt å ta imot naturens helende energi.
Like lett som jeg blir fylt opp av bråkete inntrykk, blir jeg like lett fylt opp av fredelige subtile inntrykk.
Et vennlig smil varer lenge for meg.
Det var blant annet av den grunn vanskelig å se hvordan jeg hadde det.
Jeg var blid og positiv.

Ubevisst
Jeg gledet meg til jul.
Lukter og lyder som vekket gode følelser og minner.
Altoppslukende med navnet forventning.
Så herlig å være barn uten bekymring.

Det høres kanskje underlig ut, for det er nærliggende å tro jeg gruet meg.

Jeg visste ikke jeg var redd.
Jeg visste ikke jeg hadde mye vondt i hodet og magen fordi jeg var engstelig.
Jeg visste ikke jeg tenkte og følte med en sensor som var i beredskap for å overvåke alt og alle til enhver tid.
Jeg visste ikke at disse følelsene vokste seg større og bredere etter hvert som jeg ble eldre og mer kjent med den store verden.
Jeg visste ikke det var det som var roten til det som plaget meg, når jeg begynte å si: «Jeg kan ikke fordra jula. Den er bare stress.»
De vonde minnene hadde innhentet meg, og jeg var ikke i stand til å skjønne hva som traff meg.

Innholdet i livet begynte bli forvirrende.
Mange inntrykk fra forskjellige mennesker og situasjoner.
Andres råd, taler og tiltenkt god veiledning ble til usikkerhet og tankespinn.

Jeg var sikker på det var noe galt med meg som ikke klarte bli eller være det alle andre mente var rett å være eller gjøre.
Jeg følte skam, uten å vite det.
Jeg følte meg mindreverdig, uten å vite det.
Jeg levde på nåde, uten å vite det.
Jeg var veldig sint, uten å vite det.
Jeg strakk ikke til, og jeg var dum.

Det var tankene mine som overtok kontrollen på hvem jeg var og hva jeg mente.
Jula var høysesong for den type virksomhet.

blogginnlegg

Frøken Skoglund
Frøken Skoglund fulgte med på meg i flere år uten at jeg skjønte det.
Hun sa gode ting og alvorlige ting.
Hun har en engels tålmodighet og reddet livet mitt med sin oppmerksomhet.
Hun lærte meg å bli kjent med meg selv. Hun lærte meg at jeg hadde lov til å stole på meg selv.
Hun lærte meg at vonde minner kunne bearbeides og dermed bli til noe godt.
Hun lærte meg å leve mitt liv mer på mine premisser.
Hun lærte meg å finne ut hvorfor og hva jeg egentlig mislikte med jul.
Hun stilte spørsmål for at jeg skulle kjenne etter og finne svaret.
Frøken Skoglund brukte oppmerksomheten på en slik måte at jeg ble trygg.
Hun er tillit.

Jula har blitt fin for meg.
Den kan være strevsom, for det er fremdeles mye å jobbe med, men det er helt okey.
For når sant skal sies, så er en ubevisst tilstand med lidelse langt verre.

Av hele mitt hjerte ønsker jeg deg en fantastisk god førjulstid!