Om meg

Jeg heter Maria Høgmo Sundstu.

Jeg er født i 1974. Vokst opp på Sørlandet.
Jeg er gift og har barn.
Jeg hadde en utfordrende og krevende oppvekst.
Jeg falt helt bakpå på ungdomsskolen.
Jeg tok et friår og begynte helse sosialfag året etter.
Begynte deretter gymnas, men sluttet etter få måneder da jeg manglet for mye kunnskap fra ungdomsskolen.
Jeg fikk barn da jeg var nærmere 20 år, og satte meg tilbake på skolebenken. Tok først et forberedende kurs for å komme inn i ungdomsskolefagene. Tok deretter ungdomsskolefagene, og fullførte et par intensive år med allmenne fag.
Jeg gikk et par semestre ved Folkeuniversitetet hvor jeg utdannet meg til økonomisekretær.
Til sist begynte jeg studier ved Handelshøyskolen BI, økonomi og administrasjon for å gå veien til å bli regnskapsfører.
Jeg avbrøyt studiene da kropp og hodet ikke orket mer.
Jeg måtte rydde bort alle tanker, ideer og oppfatninger om hva jeg måtte, burde og skulle gjøre.
Jeg måtte begynne på nytt.
NAV holdt på meg noen år til.
Jeg har gjennom årene gått utallige motivasjonskurs, inspirasjonskurs og andre kurs gjennom NAV, i tillegg til diverse tiltak og utprøvinger.

Jeg har Ehlers-Danlos syndrom. (Medfødt feil i bindevevet.)
Jeg er særlig sensitiv. Det er et karaktertrekk ved min personlighet og ikke en diagnose.
Jeg har erfaring med angst i forskjellig grad og fasong, og ellers har jeg erfaring i et bredt og dypt spekter av hva som foregår på innsiden, men som blir tolket som noe annet på utsiden.
Jeg hadde mitt første hyperventilerende panikkangstanfall da jeg var rundt femten år.
Jeg har sjeldent angstanfall nå da mye er jobbet bort, i tillegg til at jeg kan jobbe med det i små porsjoner da jeg er arbeidsufør og hverdagen ikke krever like mye som da jeg prøvde jobbe.

Jeg har bidratt som støtte til barn og voksne gjennom prosesser som traumebearbeidelse og rettsaker, og jeg har vært tillitsperson for barn i møte med politi og barnevern.
Dette med bakgrunn i min innsikt og forståelse gjennom egne bearbeidelse og livsløp. Jeg er ikke fagperson, og har ikke noe tilknytning til det offentlige.
Jeg ble arbeidsufør i 2012. Jeg prøver bruke meg på best mulig måte. Utfordringen er å prøve holde et lavt og greit nivå av aktivitet som jeg kan mestre. Fristelsen til å ta helt av med store organiserte prosjekter er stadig til stede, men det går ikke.
Jeg klarer meg i det små og har lært meg å bruke meg selv effektivt.