Livet skal ikke være så tungt. Et avisinnlegg om NAVs behandling.

 

Jeg vil begynne året med å vise et avisinnlegg jeg hadde på trykk i Lindesnes Avis 29.10.13.

Jeg skrev det i forbindelse med min sorg og oppgitthet over NAVs behandling av meg.
Dere husker hvor glad jeg var da jeg ble sett, hørt og forstått hos NAV?
Om ikke, så kan det leses i innlegget som heter Maktarrogansen skal bort. Et bidrag til det kan se ut som dette.

Dessverre kom det skår i gleden.

Avisinnlegget ble skrevet på bakgrunn av at jeg fikk krav om å betale tilbake 17.000 kr jeg hadde fått for mye i barnetrygd etter at jeg giftet meg i 2010 og, etter deres påstand, ikke meldte i fra om endringen.
Tiden fra jeg skrev brev til de behandlet saken videre ble lang. Jeg trodde de hadde innsett sine feil etter jeg forklarte i brev. Jeg hadde annet å stri med og tenkte ikke mer på det. Etter lang tid dukket brevet med krav opp. Det var foreldet, og dermed falt det bort noen tusen kr og kravet ble på rett over 10 000. Den delen av saken behandlet de riktig.

For meg handler ikke dette om penger.
Det handler selvfølgelig om mennesket som verdi og ressurs.
Det skal man ikke skusle bort.

«Lindesnes Avis 29.10.13
Livet skal ikke være så tungt
Jeg er ikke interessert i at ressurssterke mennesker i samfunnet skal få trø vilt og hemningsløst på dem som ikke har ressurs.
Livet skal ikke være så tungt.
Mennesker skal ikke få lov til å kvele og tynge andre ved å herske på slike måter.
Det er forresten ikke lov heller, jeg har bare ikke ressurs til å finne ut hvor det står svart på hvitt.
Ikke i dag iallfall.
For et par dager siden fikk jeg brev fra NAV om at jeg skal tilbakebetale over titusen kroner som jeg har fått for mye utbetalt i barnetrygd.
Det brevet er en forlengelse av en sak de tok opp med meg for ett års tid siden. En sak jeg sa mitt om i to brev jeg skrev påfølgende kveld og natt.
Det er ikke første gang jeg har mistet søvn pga vonde tanker og følelser som oppstår når slike maktapparat setter hjulene i gang.
Jeg mente NAV hadde grunn til selv å følge opp og gjøre slik at jeg ikke fikk for mye utbetalt, ettersom jeg hadde gitt beskjed om endrede forhold i min livssituasjon.
Jeg har i tillegg, og dette er hele poenget, uttrykt min alvorlige bekymring over ikke klare å henge med på alle kravene til NAV.
Jeg har hele mitt liv, fra tung og ensom barndom, gjennom tunge ensomme ungdomsår og, som konsekvens, ennå tyngre år frem til tretti, gjort hva jeg kunne for å henge med i positivitetens og optimistens tegn.
Jeg har ALLTID gjort så godt jeg kunne. Gitt ALT for å få det til.
Men det gikk ikke.
Jeg gikk ned og hjem. Vinn eller forsvinn i eget liv.
Jeg valgte å leve. Vise at mitt sanne ansikt er redd, forvirret ,sliten og ønske om den rette hjelp.
Nav forandret tone i mellommennesklig relasjon, hyggeligere og mer sympatisk.
Men som kjent, til syvende og sist, det er ikke mennesket som står i fokus på NAV, det er reglene.
Regler om penger. Regler om kravene.
Reglene som verner NAVs rett til å behandle mennesker som noe annet enn mennesker.
Så derfor, når jeg lå nede, gjorde hva jeg kunne for å få noe til å fungere, til tross for offentlige svikter andre steder også, så dundrer de inn med: NAV har gjort en oppfølgingsfeil, men reglene sier at du skal og kan følge med på om utbetalingene er riktige.
At HVA? Jeg, som er arbeidsufør med store traumer og sykdom, som har og har hatt mer enn nok, skal være den som KAN og SKAL følge med?
Hva skulle jeg med erklæringer og bekreftelser fra lege, spesialister og terapeuter når de likevel ikke bryr seg det døyt om det som står i papirene og meg som menneske?
Hvorfor skulle jeg avsette min lille dyrebare energi til møter, følge opp, om og om igjen, gjennom flere år, og så vidt komme levende gjennom, når NAV likevel vitner om å holde seg selv oppe ved å holde andre nede?
Hva betyr det å være arbeidsufør? Tror folk på NAV at det å være arbeidsufør er det samme som å være frisk og rask, men kan bare ikke jobbe?
Høyt utdannede, friske, fremgangsrike mennesker som ikke kan legge sammen to og to, blir fort en fortvilet situasjon!
Jeg har ved å skrive dette kjempet veldig hardt for å konsentrere meg. Se ordene. Stagge de dansende setningene. Huske tankene.
Det er veldig utfordrende for meg å være i livet fra dag til dag.
Som sagt, jeg er ikke frisk, og klarer ikke henge med på alt som skal huskes og følges opp.
Jeg har bestemt meg for å slutte å være redd for ikke kunne henge med og huske alt.
Det koster mye energi og gjør meg ikke friskere å være redd for NAV. De får ture frem til de blir synlige med hvordan de holder på.
Maria Høgmo Sundstu»

Dette innlegget ble fanget opp av flere. Noen sendte meg sms og takket så mye for å ha satt ord på ting.
Det gledet meg veldig.
Det helt spesielle skjedde da jeg ble oppringt av en mann som hadde grunnfag i juss og hadde hjulpet flere mennesker på sin vei angående slike saker overfor NAV.

Han fortalte at han, ut ifra det jeg skrev, kunne se at NAV gjorde saksbehandlingsfeil og heller ikke fulgte  trygderettspraksis.
Hvis jeg ønsket, kunne han, uten å ta betalt, skrive brev hvor han henviste til paragrafer og praksis.

Jeg fikk en drøm oppfylt!
Noen med handlekraft fanget meg opp! Jeg var bønnhørt.

Han førte korrespondanse med NAV i tre måneder. Han gikk til og med i et par møter for å peke på det de gjorde feil.
«Dette er plankekjøring for meg som kan det», sa han med et smil da jeg ble bekymret for at de ikke ville gi seg, og det ville bli for mye jobb for ham.
«De vet ikke alltid hva de holder på med, så det kan ta litt tid før de skjønner det.»
Han var rolig og tok det med godt humør.
«De må gi seg til slutt, for jeg vet jeg har rett. Egentlig en enkel sak.»
Han prøvde forklar meg hva de gjorde feil, men jeg skjønte ikke så mye av det.
Så selv ikke når jeg får det forklart, så skjønner jeg ikke helt hva disse paragrafene og saksbehandlingssystemene er.
Jeg er nok ikke noe spesielt sløv i utgangspunktet, men slike ting blir som regel veldig tungt for meg å få tanken rundt siden det er så mye som allerede er lagret og ikke har funnet sin plass i hjernens minne og kartotek.
Alt bare grumser seg som gjørme på havbunnen og lager dårlig sikt.

Han hadde rett. De måtte gi seg.
Praksis sa at jeg skulle betale tilbake halvparten av beløpet, altså
5 335,- ettersom jeg hadde gitt beskjed om at jeg hadde giftet meg, og de ikke hadde fulgt opp.

De avslutter 30 januar 2014 med å vurdere sine feil og ser at jeg skal betale tilbake halve beløpet.

Men, etter min mening, så gir de seg ikke helt, for som sagt, for meg handlet det ikke om pengene, det handlet om meg som menneske, -jeg kan likevel forstå at det handler om penger også, for dem som måtte mene det.

«Da vi likevel legger til grunn at du burde ha forstått at utbetalingen av barnetrygd var feil, finner vi det rimelig å kreve tilbake halvparten av det feilutbetalte beløpet. Det vises til det forholdet at vi anser at du har mottatt god informasjon om regelverket, og vilkårene for å motta utvidet og ordinær barnetrygd.
Med vennlig hilsen NAV FORVALTNING VEST-AGDER»

Joda, Miriam og Camilla, jeg har mottatt god informasjon, det er riktig det.

Det skal ikke forundre meg om mennesker i koma også har fått beskjed om at de burde, kunne og skulle fulgt med.

Jeg får holde fokuset på den gode hjelpen jeg tross alt fikk av Kjell som leste innlegget mitt, og legge det andre bak meg.
Det er utrolig hvor stor forskjell det gjorde i livet mitt at han hjalp meg slik han gjorde.
Jeg er ikke bortskjemt med at noen tar tak og løfter meg når noe slår meg i bakken, så slike ting setter jeg utrolig pris på.

Vern om det gode, og ha et riktig godt nytt år!

-Maria

 

Kreativ. En evne større enn først tenkt.

 

Jeg savner dere!
Ettersom jeg har vært influensasyk gjennom jula har jeg ikke orket å lage innlegg, og det var kjedelig, for det gir meg mye å få skrive til dere.

Jeg er bare innom for å si hei, dele noen erfaringer, og håpe dere har hatt en god jul! 😀

Jeg erfarer denne jula, som jeg ikke har kjent så mye til de siste årene, at det har vært vanskelig.
Det er i ferd med å løse seg opp nå heldigvis.
Det har seg slik at det ikke bare er influensaen i seg selv som gjør tiden litt tung og slitsom, men den vekker minner.

Det å ha influensa, eller være syk i julen, er ikke nødvendigvis ensbetydende med at man bare ønsker å komme seg gjennom, slik jeg har ønsket i en del dager nå.
Det er mange som erfarer at det er godt å fint å få være sammen med familie uansett, og koser seg på sett og vis likevel.

Jeg er blitt vant til å bearbeide inntrykk ved å sortere og stille litt spørsmål ved det som skjer i tankene og følelsene mine, slik at jeg ikke ‘sluker’ alt rått om hvorfor det er sånn eller slik, men får viklet litt ut og får en lettere vei videre.
Egentlig en ganske kreativ måte å løse opp tanke og handlemønstre på, som kan gi store og interessante dypdykk i livet.
Denne julen har vekket en del minner som fører meg tilbake flere år i tid.
Ved de første tankene, før jeg skjønte det var minnene jeg følte, tenkte jeg at jula kanskje ikke er så bra som jeg for kort tid siden skrøt så hemningsløst av. Jeg følte meg litt dum ved tanken.
Dagene gikk mot jul og jeg ble mer umotivert.
Jeg følte jeg hadde lite penger, krefter og tid.
Jeg kjente på usikkerhet, krav og irritasjon.
Jula måtte gjerne avlyses for min del. Jeg kom ikke til å savne den.
Ville bare komme meg gjennom.

Og når influensaen tok tak, så falt det meste av kraft bort.
ALT føles bare tomt og irriterende.
Jeg kjente jeg ikke var flink til noe. Jeg følte jeg ikke hadde noen evner. Jeg var ikke ment for noe. Jeg kunne aldri bli det andre krevde, og kom til å få kjeft samme hva jeg gjorde.
Jula føltes som noe dritt som bare skulle minne meg om min utilstrekkelighet!

Selvfølgelig tok influensaen sin del av kaka for hva jeg orket, men det var noe som skurret.
Jeg har hatt influensa før, men da kan jeg ha følt andre ting.
F.eks i en periode for noen år siden følte jeg meg veldig ensom og engstelig når jeg ble syk.
For å si det enkelt, så viste det seg å ha en sammenheng med at jeg flyttet hjemmefra i ung alder og manglet nær omsorg ved f.eks sykdom.

Jeg har nevnt i tidligere innlegg at vonde minner kan dukke opp som om de er kamuflert.

Jeg kan oppsummere at jula føltes maktesløs og unødvendig fordi min manns arbeidsledighet vekket følelsen av å ha lite penger. (I virkeligheten lider vi ingen nød.)Dette førte meg tilbake til tider med lite penger og langt i fra handlekraft.
I tillegg har jeg en to åring, som minner meg på en tid da jeg var ung aleneforsørger på skolebenken. En meget krevende tid på flere måter.
Influensaen ga meg et tilbakeblikk på følelsen av å være veldig dårlig, slik jeg var i mange år før jeg skjønte at jeg bar traumer og en medfødt bindevevsfeil som tok mye krefter og ga mye smerter.

Jula er en tid hvor tunge minner fort kan toppe seg hvis man har bagasje fra barndommens jul.
På samme måte kan minner toppe seg til noe godt om det motsatte er tilfellet.
Jeg har hatt mange tunge perioder i livet som har satt dype spor, så jeg blir ikke arbeidsledig ved det første kan man si 😉
Det er uansett godt å kjenne at bearbeiding både lager rom for, og skaper gode minner! På sett og vis får man bygget opp det man tidligere bare drømte om.
Det er tid og følelseskrevende, og man ønsker hele prosessgangen dit pepperen gror noen ganger, -men, det viser seg likevel å være bedre enn alternativet 😀

Det føles helt jævlig mens minnene tuller det til for meg, -men du kjære Gud i himmelen så godt det er når man kommer gjennom!

Slik livet mitt har vært, er det til syvende og sist ikke jula, eller andre tider, som er sorgen eller lykken, men det er minnene, og evnen og kunnskapen til å omforme dens kamuflasje.

Nå er det snart nytt år.
Og da sier jeg som jeg har gjort de siste tolv årene angående nyttårsforsettene mine.
Jeg fortsetter og fortsetter som før. Bearbeidelse, nyoppdagelser, fremgang og vekst.
Det har vært livsstilsendringen jeg startet for like mange år siden.
Og den endringen kom innenfra ved god hjelp utenfra. Godt nytt år til deg Frøken Skoglund!

…og selvfølgelig

…….GODT NYTT ÅR TIL DERE OGSÅ! 😀

-Maria

Maktarrogansen skal bort. Et bidrag til det kan se ut som dette.

Noen år før jeg fikk innvilget varig ufør, var jeg i et møte hos NAV, sammen med min samtaleterapeut.
Det satt flere representanter fra NAV der.
Mye hadde gått bra med tanke på oppfølging fra NAV de siste årene. Jeg ble, uten å måtte streve all verdens, overført fra det ene systemet til det andre. Det var mye som hadde forandret seg på 20 år for å si det slik.
Men noen ting trenger det å bli jobbet med. En viss maktarroganse bør dempes hvis de ønsker mindre harme mot seg.
Maktarroganse er et sammensatt bilde så det er nok å ta tak i.

Jeg hadde akkurat vært noen uker på arbeidsutprøving.
I papirene fra stedet, skrevet av en innsiktsrik og genuin dame med handlekraft, sto det som sant var at jeg helt tydelig ikke kunne makte å jobbe.
«Det er ikke forsvarlig å ha henne her i den tilstanden.»
Jeg husker også i det fjerne at hun tok et par irriterte telefoner til NAV, uten at jeg kan huske hva det var hun snakket om.

Jeg skulle med bakgrunn i dette, i tillegg til å ha gått gjennom alle mulige systemer og alternativer, søke om tidsbegrenset ufør.
Underveis i møte ville jeg gi ett av mine beste argumenter for hvorfor det var viktig at jeg fikk fred.
Jeg forklarte at jeg var dårlig, og hadde vært det lenge. Jeg hadde vært i systemet og prøvd det jeg kunne.
«Jeg kan ikke klare å holde på med alt dette lenger.»
Jeg berettet om min datter som hadde vært gjennom flere år med utredninger av et omfattende sykdomsbilde.
Det var gjennomført nødvendig tilrettelegging og medisinsk oppfølging, og alt skulle følges opp videre. Hun var også preget av å ha blitt mobbet på skolen og hadde flere andre tunge ting i bagasjen.
Min yngste datter var også mye syk og det var en lang vei å gå der også. Vi var i tillegg i en krevende og sårbar familiesituasjon med rettsaker, og min mann var blitt dårlig.
«Jeg må ta vare på barn og stebarn. Jeg kan ikke klare noe mer enn det», sa jeg som en selvfølgelighet.

Den ene, en middelaldrende mann jeg ikke husker ansiktet på, annet enn at han virket til å mangle glød og interesse, satt med armene i kors over brystkassa, og svarte som om han eide livet mitt:
«Ja, men vi tar ikke hensyn til familiesituasjonen din.» «Vår oppgave er å finne ut om du kan jobbe.»

Han sa nok noe mer, men jeg forsvant inn i en tåke og fikk det ikke med meg.
Jeg kjente håpløsheten. At de aldri kunne skjønne at jeg henger sammen i en bit og ikke kan klare bære så mye i så mange år! Selvfølgelig skulle han finne ut om jeg kunne jobbe, men det luktet i lange baner at han ikke selv forsto hva han snakket om. Det gjorde meg engstelig.
Det var gode grunner til at jeg måtte ha med meg samtaleterapeuten min. Jeg kunne ikke takle disse møtene aleine lenger. Jeg hadde egentlig aldri vært i stand til å taklet møtene og skjemaene aleine, -og hadde bare gjort så godt jeg kunne og prøvd å få livet til å henge sammen.

Jeg fikk ved hjelp av dokumentasjonen som var samlet over flere år innvilget tidsbestemt ufør.
Jeg var relativt lettet, og prøvde unngå å tenke for mye på at jeg måtte på an igjen om noen år.

Tiden gikk og jeg jobbet med det som trengtes. Ikke minst å få bort spøkelsene av noen meldekort, viktige tidsfrister, møter, dokumenter og annet som hørte historien til.
Selv om det går bedre, har jeg fremdeles problemer med å takle fastsatte klokkeslett når jeg skal møte til noe. Om det så bare er å hente et familiemedlem et sted. Ikke bare kan jeg glemme avtalen noen minutter før jeg skal av sted, jeg føler meg stresset, som om verden står litt i fare.
Nav har ved et par anledninger straffet meg ved å ta trygd hvis jeg har glemt et lite skjema, eller at de selv har gjort feil, men likevel kommet frem til at det er jeg som bærer ansvaret uansett.
Det har satt spor.

Så kom dagen igjen, og jeg skulle i møte for å se hvor veien skulle gå videre.

Jeg hadde følt på det i flere dager.
Jeg måtte hele tiden samle meg og holde på avstand en tankestorm av angstbyggende situasjoner som hadde hopet seg opp som vanskelig bagasje.
Jeg luket bort de tankene som ikke var noe å samle på, og holdt fast på de små bitene av situasjoner med mennesker som hadde vist seg med et hyggelig smil, og om ikke et stort hjelpetiltak, så iallfall god vilje og en medmenneskelig oppfatning av at systemets regler og krav var vanskelige å forholde seg til.
Og alt i alt var mye gått bra de siste årene.

Jeg gruet meg, men hadde et håp. Som alltid.

Jeg kom inn på kontoret til en dame jeg ikke hadde sett før. Med blanding av angst og håp fordelt i hjerte og blikk, satte jeg meg ned på stolen og kikket litt famlende rundt i ansiktet hennes.
Hun virket varm og vennlig. Jeg avventet. Passet på å puste.
Etter vennlig hilsen, og nødvendige formaliteter for å forklare meg hvorfor jeg var der og hensikten med møte, så spurte hun meg hvordan jeg hadde hatt det de siste årene i forhold til helsa.
Jeg var pissenervøs for resultatet av møte, men måtte bare gjøre så godt jeg kunne og bli forstått.
«Jeg er ikke frisk, og kan heller ikke bli det, men jeg har det bedre på det jevne. Jeg holder meg på mitt lille sted og passer på grensene mine så jeg ikke blir for sliten eller legger meg ut på ting jeg ikke orker, eller som blir for overveldende.»
Hun nikket litt, men sa ikke noe, bare fulgte med på det jeg fortalte.
Jeg var usikker, men fortsatte.
«Jeg har hatt mange vanskelige år helt fra jeg var barn, og jeg jobber jevnt og trutt med bearbeiding.»
Jeg våget ikke si noe høyt om de marerittene NAV hadde gitt meg gjennom årene.
Jeg følte meg kuet bare ved tanken.
«Jeg er stort sett hjemme med familien og gjør det som er nødvendig der. Jeg vet dere ikke tar hensyn til familiesituasjonen»…jeg registrerte at hun rynket brynene litt. Hun virket undrende til setningen min.
Det lille glimtet av undring virket positivt og jeg fikk mer mot til å fortsette.
Jeg fortalte i korte trekk om familiens utfordringer i forhold til et sviktende barnevern et annet sted i landet, og hvordan jeg prøvde hjelpe barna. Jeg nevnte den omfattende jobben min mann hadde med å få et offentlig system på banen, samtidig som han var syk.
«Vi skal nok komme oss igjennom», sa jeg som en avslutning, «men jeg er veldig redd for å bli satt ut i flere tiltak og utprøvinger, for det vil jeg ikke klare, og da vet jeg ikke helt hvordan det skal gå med familien.»
Jeg følte jeg hadde sagt det jeg kunne, og forberedte meg på ‘smellet’.

Hun fulgte med. Jeg kunne se i øynene at hun var interessert. Dette var ikke en dame som hadde brukt tiden mens jeg pratet, til å komme frem til hva hun skulle si som motargument eller henvise til ett eller annet hun måtte forholde seg til, eller som verst , komme med en kjølig kommentar som ville beskrive hennes frykt for at jeg skulle få det bedre enn henne selv, hvis hun ga meg slakk.
Nei, hun her var noe annet.

Hun kikket en kort stund på bunken med papirer som vitnet om at jeg hadde noen møter og vedtak bak meg de siste par årene før jeg fikk innvilget tidsbestemt ufør.
Jeg tenkte med meg selv at jeg har flerfoldig kilo med møter og vedtak i arkivet. Jeg lot tankene flyte forbi. Ikke verdt å dvele ved.

«Jeg har kikket litt på historien din», sa hun med gode sanser og godt vett.

«Først og fremst er det slik at du helt klart ikke er blitt friskere disse årene i tidsbestemt ufør, -men du har hatt god nytte av å få fred».

Jeg kjente at jeg var på vei inn i himmelen, og hørte hun fortsatte i klok refleksjon og tyngde: «Etter det du forteller, og det jeg har sett litt på her i papirene, så ser jeg at du har hatt mye, du har mye, og du kommer til å ha mye i lang lang tid»
Jeg begynte måpe inni meg, og det ble et synlig måp, da hun avsluttet: «Jeg foreslår at du søker varig ufør, også skal du få slippe å ha oss hengende over deg, så kan du heller komme til oss å spør om hjelp hvis du noen gang kommer til at du kan jobbe.»

Jeg kunne ikke tro det og ble rørt til tårer. Det hele sto i stor kontrast.

Vi ble sittende og prate noen minutter om livets utfordringer og hvordan det ene påvirker det andre.

Jeg takket så mye for den gode jobben hun hadde gjort ved å forstå hva jeg trengte.
Hun ble litt satt ut, men satte pris på det, og sa med et lite smil: Jeg gjør bare jobben min.
Det var lite som minnet om de gangene jeg hadde fått en kald mur som forsvar for dårlige handlinger, med den samme setningen.

Hun sa videre, akkurat passe bestemt, at jeg måtte passe på å få gjort den siste jobben som var å gå til fastlegen igjen å få et skriv på helsesituasjonen min, også fylle ut skjemaet til søknaden.

Jeg tok med glede imot skjema og oppgaven som hørte til.
Endelig!

Den ENE personen med DEN oppmerksomheten, kunnskapen og behandlingen….det veier mye.

Magefølelsen. Et nyttig verktøy.

Å male etter intuisjon, eller magefølelsen, er en grei måte å styrke bevisstheten på.
Det finnes sikkert utallige måter å male intuitivt på, men her viser jeg litt av min måte.

Utgangspunktet mitt var at jeg gjenoppdaget det lekne barnet.
Jeg husker følelsen når jeg som barn levde meg inn i det jeg skapte. Hadde historier, fantasi og en enorm skapertrang.
Jeg ble løftet ut av universet og følte en iver og begeistring for hele min eksistens.

Det forsvant aldri, men gjemte seg i en fryktelig trengsel av frykt og skam.

Drømmene hadde jeg riktignok.

Jeg drømte om å male eller tegne de flotteste bilder!
Hver gang jeg så en vakker solnedgang, og himmelen sto i brann, kom jeg nesten i åndenød av inspirasjon etter å fange det vakre. Det gjorde nesten vondt så inderlig drømte jeg om å kunne forme et utrykk som ga en så sterk følelse.

Jeg visste det ikke var mulig for meg å skape noe bra ved å male. Jeg hadde ikke utdannelse. Ikke engang et kurs.
Og heller ikke penger til å gjøre noe med det.
Jeg plukket med meg inspirasjon til teknikker og farge her og der, men det holdt ikke til noen mesterverk akkurat.

Etter hvert ble jeg redd for å bli inspirert.
Det knytet seg i meg. Jeg tenkte for mye. Tenkte på alt jeg ikke fikk til eller kunne.

Jeg døde regelrett sakte men sikkert, og det var pinefullt.

Jeg måtte skrelle livet i flere prosesser for å komme tilbake til et levelig utgangspunkt.
Lykke!

På veien fremover fant jeg frem lerret, maling og koster.
Jeg ville se hva som skjedde hvis jeg malte uten å tenke, og bare fulgte magefølelsen når jeg valgte farge, kost og strøk.
Spennende!

Bildet startet som blått.
Bildet forandret farge og mønster.

Underveis koste jeg meg skikkelig når jeg var i flytsonen. Jeg jobbet uten en tanke. Bare lot alt bli styrt av hvordan det føltes riktig og godt å gjøre. Holde penselen sånn eller slik. Bruke den eller den fargen.
Det føles mer som å smake på hva som føles rett enn å tenke.

Jeg kom også naturlig nok inn i tanker. Underlig hvor lett en annens tankegods kan komme inn å styre det man holder på med. Og ikke bare èn annens, for i en kritisk verden full av meninger og terningkast, blir det fort fullt med andres ord om hva som er rett, galt, bra og dårlig.

Derfor kan en slik måte være god som lukemetode.

Jeg stoppet opp for å samle meg igjen. Lokaliserte magefølelsen, og jobbet med å fokusere og tro på den.

Jeg begynte å føle en glød og iver når den oransje fargen tok tak.

Jeg kjente hele veien på den lykkelige følelsen av å skape noe.
Innimellom følte jeg assosiasjoner til forskjellige objekter, så egentlig er bilde lag på lag med mine assosiasjoner. Lag på lag med min energi av glede, begeistring, noe motstand og mer glede og begeistring.

Noe tar form.

Jeg ble helt overveldet av positiv opplevelse når jeg følte en sterk assosiasjon til en himmel i brann.
Jeg ble ivrig, og følte det hele var større enn meg selv.

Jeg skjønte dette var drømmen min.

Jeg var oppglødd og ivrig men også nervøs. Jeg Var redd jeg kom til å ødelegge noe hvis jeg ikke helt skjønte når nok var nok.

Jeg avsluttet stolt og fornøyd.

Jeg trengte ikke engste meg. Det gikk bra. Jeg kjente når jeg var ferdig. Jeg kunne selvfølgelig ha fortsatt, men det føltes overflødig, så jeg sa meg fornøyd.

Jeg hadde malt mitt «Himmel i brann».
For en lykke!

Det man kan huske på når man omgir seg med ting i hus og hytte, er at man hele tiden, bevisst og ubevisst, blir påminnet det som hører med til gjenstanden av minner.

Jeg erfarer at dette bildet gir meg en god, dus, følelse av noe godt.
Jeg lever ikke i lykkerus når det henger på veggen, men det er der som en god energi.
Når jeg ser på det og minnes prosessen, øker følelsen i styrke.

Det kan være greit å luke litt av og til 🙂

Det fremhevede bildet i toppen av innlegget er et utsnitt fra en annen prosess av samme prinsipp.

-Maria

Du er ikke feil, -kom ut.

 

Du er til hjelp for å glede deg selv, og dobbelt gledes ved å forstå at det gleder andre.

Du er nyttig. Du lyser, gløder og varmer.
Du er verdifull.

Du kan noe som andre kan, men ingen kan det akkurat som deg.
Det er unikt. Du er unik.
Hver en celle, hver en tanke, hvert et pust, i takt med ditt bankende hjerte, er deg.
Dine erfaringer, dine relasjoner, dine håp, drømmer og ønsker er unikt sammensatt og tilhører et liv så nødvendig og ønsket.

Du er ingen selvfølge, du er ikke en for mye, du er ikke en for lite.
Du er ikke mindre, overflødig eller unødvendig.

Du er deg, og du er nødvendig.

Jeg vil si det med hjerte. Et varmt og omsorgsfullt utropstegn.

Du er nødvendig!

Ikke dra. Ikke steng deg inne.
Ikke hold døren lukket.

Våg å komme ut.

Syng, dans, mal, skriv, spill, lag, skap, bygg, underhold, smil, le og gråt, hold hånd og gi klem.
Hold litt tilbake, hvil, ta en pause, sett grense, bestem og skrik om du må.

Du gjør ikke noe galt. Du er ikke feil.

Du er nødvendig og vi trenger deg.
Akkurat slik du er.
Så kom veldig gjerne ut.

Blotting. Denne så han ikke komme!

 

Jeg skulle egentlig skrive et innlegg om en av metodene jeg har brukt for å samle meg mellom slagene.
Nemlig å male intuitivt, -men så kom jeg av en eller annen grunn til å tenke på da jeg ble forsøkt antastet på en rasteplass mens jeg satt i bilen.
Jeg sier forsøkt , på grunn av historiens karakter. I realiteten er det en antastelse.

Som en del av bearbeidelsen har jeg sett komikken i ting når det har falt seg naturlig.

For flere år siden parkerte jeg på en rasteplass. En solfylt og fin september-ettermiddag.
Det sto en campingbil med utenlandske skilter to -tre plasser rett bortenfor.
Jeg så ei ung jente stelle med kopper, kar og vaskefat utenfor.
Fronten på bilen min sto vendt mot et offentlig toalett.

Jeg hadde merket meg en Subaru som forlot området da jeg kom inn på plassen. Den stoppet litt ved min ankomst, ventet et par-tre sekunder og kjørte videre ut på hovedveien.

Jeg rigget meg til med radio og ellers håp om en stille stund, før jeg skulle vende tankene tilbake til livets utfordringer.
Jeg er litt skeptisk av meg, så jeg låste døra og kjørte bare vinduet halvt ned for å få inn frisk luft.

Det viste seg at det var noe helt annet jeg skulle få inn vinduet.

Subaruen kom tilbake til rasteplassen, og parkerte delvis bak min Ford Scorpio.
Jeg likte det ikke. Det var unaturlig for det var nok av ledige plasser ved siden av bilen på begge sider.
Det kom en skjeggete kar i en grønn skitten arbeidsbukse og noe som hadde vært en hvit t-skjorte, forbi bilen. Han kikket litt rundt seg og mot meg mens han gikk mot toalettet.
Der kan du se, han skulle bare på toalettet. Nå må ikke du være så paranoid, tenkte jeg til meg selv.

Mannen stoppet ved veggen til toalettet. Sto der noen sekunder før han snudde seg og kikket på campingbilen, og deretter bort på meg.
Han begynte bevege seg i min retning.
Han kikket litt til sidene, mens han fortsatte forsiktig bort til bilvinduet mitt.
Han virket ikke farlig, bare litt rar og skitten.
Han skal vel bare spør om noe da, tenkte jeg da han forsiktig bøyde seg ned til vinduet som sto halvt oppe.

Joda, det skulle han. Men ikke etter å få hjelp til å hente bensin, eller spør om veien, som jeg håpet.
Neida, han lente seg frem mot vindusåpningen og blottla sine stygge tanker for min sarte sjel med spørsmål fra en nesten hviskende stemme og et ruspåvirket blikk, om han kunne slikke fitta mi mot betaling!

En fordel med å være særlig sensitiv er at reaksjonen ofte kan være lynkjapp når det virkelig gjelder. Intuitivt skjønte jeg at han kom til å ville gjøre mer enn bare spørre pent.
«Nei, det kan du ikke!», eksploderte jeg og trykket fingeren på den elektriske vindusbryteren mens jeg startet bilen.
Han reagerte som om han holdt på å gå glipp av noe, og stakk armen inn gjennom vindusåpningen og forsøkte gripe brystet mitt.
Samtidig gikk vinduet opp, og galningen oppdaget et halvt sekund for seint at vinduet var i ferd med å klemme fast armen hans.
Han prøvde trekke armen til seg, samtidig som bilen gjorde et litt løft med hekken da jeg satte automatkassa i revers.
Han kikket skremt mot bakdelen av bilen da jeg slapp bremsen forsiktig og lot bilen bevege seg sakte bakover.

Han prøvde desperat å få armen løs fra bilvinduet, mens ansiktsformen og blikket gikk fra sløv til skrekkslagen.
Han var pisseredd, prøvde åpne bildøra, og brølte i redsel «Slipp meg løs slipp meg løs!»
«Da ser du til helvete å trekke til deg den jævla armen!» brølte jeg i raseri.
«Slipp meg for helvete» ropte han en gang til.
Og jeg gjentok svaret med et nytt brøl.
Jeg hadde trykket på bremsen, og tenkte fort at jeg måtte få opp vinduet og rygge kjapt i det jeg skulle sleppe han løs.
Om jeg braste inn i bilen hans, fikk det bare være. Jeg bare håpet den sto slik at jeg ikke ble stående fast.
Jeg registrerte at jeg deretter kunne kjøre fremover med full vri og komme meg forbi et autovern med ikke mer enn ei knust frontlykt og bulka skjerm.

Tankene raste mens mannen ropte og bannet.
Jeg bestemte meg for å løsne grepet og håpet bare han ville løpe bort fra bilen.
Jeg brølte i raseri at han skulle se til helvete å pelle seg vekk når jeg tok ned vinduet, og deretter trykket jeg på knappen.
Han dro armen til seg, men tror du jammen med ikke tullingen ble vill i blikket igjen og prøvde gripe brystet på nytt!

Jeg rygget fort og ventet et brak, men bilen passerte heldigvis ved siden av hans. Vinkelen på parkeringen hadde vært misvisende i bakspeilet hvor jeg hadde kikket.
Jeg registrerte at han virret og vimset med energiske bevegelser der jeg hadde sluppet han løs.
Han virket helt gal, -kneppet opp buksa i rasende fart, blottet seg og dro i saken sin så vanvittig vilt og hemningsløst at jeg tenkte han kom til å dra den av. Han ropte og laget bevegelser med tunga og nøt sin egen oppvisning.
Jeg var allerede på vei ut fra plassen.
Jeg stoppet etter noen meter da jeg så i speilet at han hadde flyttet seg bort til fronten på campingbilen og fortsatte sin oppvisning for to skrekkslagne unge campingturister som satt inne i bilen.

Jeg hadde en penn og en papirlapp ved siden av meg, som var ment for å gjøre notater om det ringte noen på en leilighetsannonse jeg hadde ute.
Med ubeskrivelig skjelvende hender noterte jeg registreringsnummeret på bilen hans. Jeg rakk til og med dobbeltsjekke det , før jeg så at mannen stoppet opp og kikket på meg.
Med byks som en ape med buksa nedpå lårene hoppet han bortover før han begynte løpe skrevende mot bilen sin.
Om jeg ikke var redd fra før , så ble jeg skikkelig skremt da.
Nå føltes det plutselig livsfarlig.

Jeg kjørte ut på hovedveien. Fort. Hadde det vært trafikk på veien ville jeg stoppet for å be om hjelp. Men det var helt tomt.
Jeg så i speilet at han kjørte ut på veien et stykke bak meg.
Etter noen hundre meter så jeg han tok innpå.
Bilen min begynte riste på rattet. Den pleide gjøre det ved hundre og ti kilometer i timen.
Jeg lærte også i det øyeblikket at når jeg flykter i bil fra en vulgær blotter så begynner tennene mine og klapre. Det skjedde allerede ved noen og nitti kilometer i timen.
På vei opp en lengre bakke begynte jeg få dødsangst. Jeg var sikker på han kom til å ta meg igjen og presse meg av veien.
Farten var for høy til at jeg ville klart svingen på toppen av bakken. Jeg følte meg nummen i kroppen.
Jeg kom opp bak en bil på vei inn mot svingen og bremset farten. Jeg ropte: «Kjør, kjør!» inni kupeen.
Jeg kikket i speilet igjen. Han lå fremdeles litt bak, og jeg kunne heldigvis registrere at han ikke tok innpå meg lengre.
Han roet seg og holdt avstanden.

Jeg vurderte først å kjøre direkte til politistasjonen og ikke svinge inn til huset mitt som lå en kilometer lenger fremme.
Men jeg kjente det ikke var trygt for noen om jeg fortsatte bak rattet, og svingte inn i tunet hjemme.
Jeg likte dårlig at det var stor mulighet for at han kunne se meg fra veien når han passerte.
Jeg kikket bort på veien. Han kjørte rolig forbi, men ikke så rolig at jeg følte meg truet.

Vel i hus støttet jeg ryggen til veggen, og i sjokk sank jeg sammen i hysterisk latter.

Jeg fikk hjelp til å ringe politiet.
De fikk registreringsnummeret og kjørte ut for å se etter ham.
De fant han ikke den kvelden, men det gikk nok ikke lange tiden før de fikk plukket ham opp.

I forhør fortalte jeg hver detalj. Da jeg var ferdig med seansen hvor han satt fast i vinduet, stoppet politi-dama og skrive, lente seg litt fremover og kikket forundra på meg og spurte: «Satte du han virkelig fast i vinduet?»
«Ja», sa jeg, «Jeg satte ham fast i vinduet.»
Hun strevde med å holde tilbake et smil da hun satte seg rolig opp, kikket tilbake til blokka, og noterte videre.

Han hadde flere anmeldelser på seg og fikk betinget dom og bot.

Ansvar.

«I så fall er det hennes egen skyld!»

Jeg måpte sjokkert og overrasket.
Sjokkert fordi en lærer akkurat hadde sagt, med nærmest et fnys, at min datter var skyld i at hun selv ble mobbet.
Jeg var overrasket fordi jeg trodde denne damen ville tatt det annerledes.
Hun hadde gitt helt andre signaler angående samarbeid gjennom møter vi hadde hatt.
For kun to minutter siden hadde hun vært ivrig etter å høre hva jeg hadde å si om årsaken til min datters oppførsel.

«Hva!? Du kan ikke skylde på min datter for at hun blir mobbet!» Jeg tror jeg stotret litt i forfjamselse da jeg fortsatte å si sjokkert at man driver da ikke å legger ansvaret på offeret.
Læreren avfeide med et «Joda, hvis hun blir mobbet så er hun skyld i det selv, -det er alltid ett eller annet med henne.»

Jeg ble litt svimmel, og det føltes som min verden ristet litt. Et lite jordskjelv. To personers forskjellige oppfatning av ansvar og verdi hadde braket sammen.
Samtidig kjente jeg en mestringsevne jeg tidligere bare hadde beundret andre for å ha.
Dette var den virkeligheten jeg visste jeg kunne treffe på når jeg våget gå fremover uten bekymring for hva som kunne komme til å skje.
Jeg hadde akkurat gjort det. Gått frem uten å gruble på mulige konsekvenser, -kun innstilt på å ta det som det kom.

Læreren fikk det travelt. Mens hun mumlet noe, og sa ett eller annet jeg har glemt nå, begynte hun samle sammen pairene sine.
«Jeg må forte meg, jeg har en time jeg må rekke, så dette får vi ta en annen gang.», sa hun avvisende og beskyttet seg med en usynlig, men følbar mur. Jeg så hun ble stresset av det som skjedde.

Mens hun reiste seg fra stolen, skyndte jeg meg å si at jeg ville ta opp med kollegaen hennes at vedkommende, i sinne, hadde plasserte min datter og en medelev på et lukket rom, da hun mente dem hadde forstyrret i en time.
De følte seg ikke bare urettferdig behandlet da det ikke var dem som var årsak til forstyrrelsen, de var også redde fordi det hele foregikk i ukontrollerte former og de visste ikke hva som skulle skje videre.

«Ja, det har ikke jeg noe med!» sa hun irritert og avvisende, mens hun fomlet litt med jakken som hun la over armen, sopet sammen resten av papirene, og gikk hastig mot døren.
«Joda, svarte jeg, du er kontaktlærer og dette har du noe med!». Jeg reiste meg fort og fulgte etter henne.
«Du ble tilkalt av kollegaen din, og jeg vil vite hva som skjedde!», sa jeg på vei ut i gangen.

Hun fortet seg ut hoveddøra fra det lille bygget klassen holdt til i, og fortsatte over skoleplassen i retning hovedbygningen.
Jeg kjente jeg ble provosert. «Jeg vil snakke med rektor om dette», sa jeg høyt.
-«Nei», ropte hun bryskt, «dette har ikke rektor noe med».

Jeg tenkte et øyeblikk på datteren min. Jeg kunne virkelig forstå hvor vanskelig dette måtte ha vært for henne.

Damen var kommet langt foran meg, og jeg ropte sint og bestemt, » Jeg kommer til å gjøre alt jeg kan for å beskytte og hjelpe datteren min!»

Litt forskrekket ble jeg da jeg så henne stoppe og snu seg. Hun virket til å ha hørt noe hun hadde ventet på i mange år. Ikke nødvendigvis fra meg, men fra hvilken som helst forelder.
«Ja gjør det», sa hun, og hun gjentok det en gang til, litt fjern i blikket, som om hun så inn i en skog dekket med tåke.
Hun virket til å ta seg sammen, mens hun snudde seg i retning hovedbygningen igjen og gikk videre.

(Rektor lyttet og fulgte opp så godt hun kunne. Hendelsen var på slutten av skoleåret og klassen fikk nye lærere året etter. Gjeldende lærer gikk av med pensjon et par år seinere. Det var flere lærer jeg nevnte for rektor.)

Dette lille innlegget er bare et ørlite utdrag av hva som foregikk, og hvor mye som kreves av en forelder å følge med, å følge opp, når skolen svikter.

For min del skulle det vise seg at dette bare var for oppvarming og regne i forhold til hva jeg måtte prøve hjelpe datteren min med i årene som kom.
For hennes del handler det om livet.

Min datter sier det er fint jeg skriver dette.
«Det er bra at folk kan se hvordan noen har hatt det, og det er folk der ute som har det slik i dag.»

-Maria

Mobbing. Tausheten blir brutt.

 

 

Det er alltid noen som må gå foran. Være ledestjerne. Fyrtårn.
Det er alltid noen som er et sted og speider.
Som ser etter tegn.

Som barn var jeg på ingen måte blitt godt regulert til å forstå hva som var mitt ansvar og hva som var andres.
Hva jeg skulle bære og ikke bære var helt forvrengt.
Med slike peilepinner og ledetråder , skal jeg si deg at jeg ble flink til å måle feil, nøste sammen til floker og styre på mange skjær.
Min eldste datter ble forvirret av mine signaler. Og veien jeg ledet ble vanskelig å gå for begge.

Fyrtårn.                                                            mor-og-datter-fyrlys2
Jeg liker ordet og tanken.

Barna mine sender solide signaler. Det er likevel ikke alltid jeg skjønner dem.
Det handler ofte om å skjønne hva de faktisk viser og ikke hva jeg tror de viser.
Det er forskjell på hva jeg er blitt lært å se, og det jeg gjennom erfaring vet å se.

Et av de kraftigste signalene jeg noen gang har fått, er når datteren min over tid ble mobbet på barneskolen.
Hun led til hun ble stille og var på vei bort fra meg.
Ikke bare skled hun fra meg som en båt som hadde mistet fortøyningen, men hun var på vei bort fra seg selv.

Flere ganger hadde hun sagt til meg at det skjedde ting på skolen.
Hun var engasjert. Klaget over andres oppførsel. Hun var sjokkert over lærere som ikke brydde seg.
Hun var levende og fortalte om merkelige handlinger og episoder.
Jeg lyttet og ble bekymret. Jeg skulle ordne dette.
Men jeg ordnet det ikke.
Jeg lå våken om nettene, og basert på fortid, var jeg i diskusjon med lærere, rektor, andre barn og ikke minst deres foreldre. Det ble kaotisk.
Jeg gjorde som med andre utfordringer jeg ikke var i stand til å møte på en konstruktiv måte, jeg fortrengte det.

Jeg begynte å irritere meg over problemene hun serverte meg.
Jeg begynte også å mene hun godt kunne oppføre seg bedre, så ble det ikke så mye krangel på skolen.
For ikke å snakke om hvor slitsomt hun gjorde det for meg.
Jeg hadde tross alt mye annet å tenke på og orket ikke mer.
Jeg rotet det til noe så jævlig for henne.
Unnskyld språket, men det er passende.
Lidelsen hun måtte gjennom fordi jeg selv ikke hadde peiling på hva genuin ansvarsfølelse var, var grusom, for oss begge.

Frøken Skoglund ledet meg i riktig retning.
Hun ledet meg til å se oppførselen min, uten å kritisere eller peke finger. Hun ledet meg til å se sammenhenger på en nesten magisk måte.

Gjennom prosess i prosess, over tid, ved hjelp av forskjellige verktøy, utviklet jeg ansvarsfølelse og handleevne.
Brikker falt på plass og det dannet seg klare bilder.
Gjennom de neste årene grep jeg tak i mye.
Jeg måtte gjøre ganske store omveltninger i livet, samtidig som jeg oppdaget nye ting å gripe tak i etter hvert som veien åpnet seg.
Jeg var flere ganger i møte med lærer og rektor. Jeg viste til at jenta sleit en del i forhold til at jeg på noen områder hadde forsømt henne i flere år.
Jeg var åpen om mine oppdagelser og hva jeg gjorde med det. Det ble godt mottatt.
Det var nå gått en stund siden jeg hadde hørt noe fra min datter om mobbing,
men når man blir vant til takten i en utviklingsdans, så kjenner man godt når noe skurrer.

«Hvordan var det på skolen i dag» hadde jeg spurt min datter mange ganger.
«Helt greit», pleide hun svare kjapt med et lett smil.
Hun begynte snakke om andre ting som opptok henne.
Jeg reflekterte over at hun ordnet seg på skolen, og begynte stille meg spørsmål ved en del ting.
«Helt greit. «Det ordner seg». «Det er ikke så farlig» eller «det er ikke noe problem», var ofte svarene jeg fikk hvis jeg bragte mobbing eller lærers oppførsel på banen.
Jeg skjønte det ikke var naturlig at ting hadde ordnet seg på denne måten. Hun bare virket til å ha kontroll og takle hverdagsutfordringene.

Hvem pleier slutte prate om det som skjer på skolen, og begynne svare slik hun gjør? spurte jeg meg selv.
«Den som blir mobbet, og ikke blir hørt», hørte jeg meg selv si med et gisp.
Det raste på med tanker som puslespillbrikker i en gåte.

Jeg jobbet med brikkene hele natten, og ventet til min datter våknet.
Jeg møtte min datter den morgenen med klart blikk, og målrettet plan.

«Jeg våknet i natt kjære deg. Jeg skjønner du blir mobbet på skolen, og jeg har ikke gjort en dritt med det.
Jeg skal gå bort dit nå når læreren kommer på skolen og snakke om det som skjer og gjøre hva jeg kan for å få en slutt på det.»
Jeg snakket med henne, brukte ord jeg visste hun trengte å høre.
Hun åpnet seg på relativt kort tid, og det på en måte jeg aldri hadde tillat henne å gjøre før.
Jeg så den indre verkebyllen. Jeg pirket borti den.
Det bristet. Revnet helt.
Hun vrei på seg i gråt.
I angst, som lyden av døden, skreik hun: «De hater meg!»
Musklene spente seg og ansiktet var nesten ugjenkjennelig. Hun pleide være energisk men Kontrollert. Smilende og vennlig.
«Jeg er et null! Jeg er et null!» skreik hun i sterk fortvilelse, og jeg kunne virkelig se, høre og kjenne den bunnløse fortvilelsen og maktesløsheten.
Hun sank sammen og jeg fanget henne i armene mine.
Jeg holdt godt rundt henne. Vugget og trøstet uten ord.
Bare holdt og holdt så hun skulle kjenne at jeg ville overta det hun ikke kunne bære lenger.
Etter en stund hvisket jeg at hun er høyt elsket og skal få det bedre.
Det er allerede i gang. Det har allerede snudd.

Hun satte seg litt opp i den store lenestolen.
Tørket litt tårer og snakket sårt men rolig.
Hun kikket litt ned, men valgte å søke blikket mitt.
Litt bebreidende, men likevel med gode tegn på fotfeste.

til-ungdommen

 

Humoristen er løs. Et glimt som hilsen til deg.

 

Hei igjen!
Jeg må si det er utrolig hyggelig du stikker innom og får med deg det jeg forteller.
Jeg er i gang og har fått veldig fine og gode tilbakemeldinger. Det setter jeg utrolig pris på!
Jeg startet denne bloggen nylig, da jeg skjønte at bokmanuset jeg holder på med må modnes en god stund til før jeg får vridd det skikkelig på plass.

Nå har jeg hatt tre innlegg her på Når Sant skal sies, og jeg gleder meg til å vise mer av det jeg har på lager.
Jeg følte jeg ville skrive de første innleggene på en måte som var litt beskrivende for hvem jeg er og hvordan jeg tar det.

Jeg er selvfølgelig mer enn bare mine bearbeidelser og sensitive karakter.
Det hender for eksempel at jeg har humor.
Jeg kan til og med tulle når jeg blir trillet i rullestolen jeg bruker en og annen sjelden gang.
Jeg nevner rullestolen, siden jeg ikke har hatt noe innlegg ennå som sier noe om mitt Ehler -Danlos syndrom.
Jeg skriver ikke om det riktig ennå, for da kommer jeg bare til å kjenne at jeg har vondt når jeg skal begynne å beskrive hva det gjør med kroppen. Jeg vil leve i uvissheten litt til.
Det er for øvrig ikke det verste syndromet å ha, og kan helt klart anbefales fremfor mange andre syndromer.

Sønnen min på to år synes forresten det er veldig morsomt å komme inn her jeg sitter og arbeider i en stol jeg har fått fra hjelpemiddelsentralen.
En kontorstollignende sak på hjul, med spaker for de fleste vinkler og stillinger.
Han trekker i spaken som senker stolen i såpass stor fart at jeg gisper høyt og veiver med armene i det jeg raser mot gulvet.
Eller, stor og stor, og fart og fart, -husk jeg er følsom 😀
Så mens magen treffer hjerte, og hjerte går opp i halsen, så roper han: «Tuller!!» og hviner med en trillende latter som stiger til et begeistret hyl når han ser jeg forsvinner mot gulvet.

Og med det ønsker jeg deg en riktig god kveld og håper jeg treffer deg igjen her inne på Når sant skal sies 🙂

-Maria

Fintfølende nervesystem. Fra belastning til ressurs.

Jeg har et fintfølende nervesystem, noe som gjør at jeg er særlig sensitiv.
Jeg tar inn mye informasjon og trenger tid på å bearbeide det.
Jeg har lett for å oppfatte detaljer og nyanser.
Selv om andre menneskers sinnsstemning ikke er åpenlys og tydelig, kan jeg likevel ofte fange den opp.
Det å være særlig sensitiv har særs gode fordeler , men kan også føles utfordrende.

Jeg kan fort bli satt ut. Som små sjokk.
Jeg kan føle sterkt og mye, og blir lett forvirret.
Alt under ett kan det være energikrevende å være særlig sensitiv i dagens samfunn.
Inntrykk surrer og går og vil prøve danne logikk og forståelse, akkurat som for dem som ikke er så sensitive, men mye informasjon krever tid.
Jeg rekker ikke bearbeide det ene før det neste kommer.

Jeg føler kraftig når bitene faller på plass.
Jeg husker jeg kunne føle en ny verden åpnet seg når jeg f.eks forsto enkelte prinsipper i matematikken eller andre fag på skolen.
Det var også en sterk følelse av mestring så klart, med tanke på at jeg trodde jeg var dum, men det var mer enn som så.

Som sensitiv har jeg tidvis et stort lager av informasjon som jeg ikke har bearbeidet ferdig.
Det er rett og slett mye som jeg ikke klarer ta i bruk, fordi det hele tiden kommer ny informasjon som må prioriteres, og jeg blir overveldet.
Når det endelig faller to eller flere brikker på plass, åpner et helt nytt univers seg, og jeg kan fort begynne dagdrømme og se for meg muligheter.
Jeg blir lett engasjert og tar nesten helt av.
Bearbeidingen går i dype lag, det er mye info som ramler på plass. Forståelse og visjoner kan gå dypt og strekke seg langt.
Det skjer ofte at jeg etter få mottatte fortellende setninger fra en annen person, begynner koble ord og bilder opp til flere andre ord og bilder og prosessen gjennom de sensitive nervene er i gang. Linker og biter av tidligere og ny informasjon fyker i ‘øst og vest’ og lager litt rot for meg i situasjonen. Jeg blir ganske enkelt ukonsentrert.
Siden jeg også har forsterket inntrykk av å føle, kan jeg bli litt fjern, eller også veldig ivrig.

Noe av det beste jeg har fått ut av det å være sensitiv er en godt utviklet empatievne.
Det er et pluss at jeg har opplevd forskjellige familier, utfordringer og situasjoner gjennom livet som har latt meg føle på langt mer enn bare det som er trygt og godt.
Bearbeidingen har gått dypt og det har vist seg at jeg kan være et godt verktøy i f.eks møte og støtte for barn, ungdom og voksne som trenger bli sett og forstått uten for mange spørsmål.

La meg også nevne at det dessverre kan skje at barn feilaktig får diagnose add/ADHD i tilfeller der det er personlighetskarakteren særlig sensitiv som egentlig er gjeldende.
Barn blir gjerne ikke forstått for den den er, og barnet begynner ubevisst, og gjennom naturlig mekanismer og oppføre seg på måter som kan øke frekvensen av ‘unormal oppførsel’ (for å si det enkelt).
Man kan lese mer om dette i f.eks boken ‘Særlig sensitiv – la sårbarheten bli en styrke’ skrevet av Elaine N Aron, eller sjekke opp med ‘Foreningen for høysensitive’.

Det er blitt enklere for meg å håndtere det å være særlig sensitiv i voksen alder.
Før jeg gikk inn i en prosess av traumebearbeidelse og vekst visste jeg ikke alt dette om meg selv.
Det var midt i denne veksten, når brikkene falt på plass, jeg skjønte at jeg på en eller annen måte måtte være spesielt følsom.
Noen år seinere kom jeg tilfeldig over artikler angående det å være særlig sensitiv.
Da fikk jeg bekreftelsene på det jeg hadde oppfattet om meg selv.

Skoletiden var vanskelig for meg som barn og ungdom. Det var på åttitallet, og det var ikke opplyst om slike ting den gangen.
Det er fremdeles mangelfullt med slike opplysninger eller kunnskap i skolen.

Å være fylt opp av informasjon til over randen og ikke tørre, eller forstå hvordan jeg skulle bearbeide det, eller bruke det, var forferdelig vondt. En følelse av å være fanget og jeg var alltid på søken etter en utvei for å få alt til å stoppe.
Jeg prøvde ustanselig å bli noe som kunne være mer ønskelig for omgivelsene.
En umulig oppgave samme hvordan jeg snudde og vrengte på det.
Jeg hatet meg.

Når sant skal sies, blir jeg helt matt med tanken på hvor mye energi jeg har brukt på å rømme fra den følsomme og høyst levedyktige personen jeg er.

Jeg ønsker dere alle en vidunderlig god dag! 🙂