Ansvar.

«I så fall er det hennes egen skyld!»

Jeg måpte sjokkert og overrasket.
Sjokkert fordi en lærer akkurat hadde sagt, med nærmest et fnys, at min datter var skyld i at hun selv ble mobbet.
Jeg var overrasket fordi jeg trodde denne damen ville tatt det annerledes.
Hun hadde gitt helt andre signaler angående samarbeid gjennom møter vi hadde hatt.
For kun to minutter siden hadde hun vært ivrig etter å høre hva jeg hadde å si om årsaken til min datters oppførsel.

«Hva!? Du kan ikke skylde på min datter for at hun blir mobbet!» Jeg tror jeg stotret litt i forfjamselse da jeg fortsatte å si sjokkert at man driver da ikke å legger ansvaret på offeret.
Læreren avfeide med et «Joda, hvis hun blir mobbet så er hun skyld i det selv, -det er alltid ett eller annet med henne.»

Jeg ble litt svimmel, og det føltes som min verden ristet litt. Et lite jordskjelv. To personers forskjellige oppfatning av ansvar og verdi hadde braket sammen.
Samtidig kjente jeg en mestringsevne jeg tidligere bare hadde beundret andre for å ha.
Dette var den virkeligheten jeg visste jeg kunne treffe på når jeg våget gå fremover uten bekymring for hva som kunne komme til å skje.
Jeg hadde akkurat gjort det. Gått frem uten å gruble på mulige konsekvenser, -kun innstilt på å ta det som det kom.

Læreren fikk det travelt. Mens hun mumlet noe, og sa ett eller annet jeg har glemt nå, begynte hun samle sammen pairene sine.
«Jeg må forte meg, jeg har en time jeg må rekke, så dette får vi ta en annen gang.», sa hun avvisende og beskyttet seg med en usynlig, men følbar mur. Jeg så hun ble stresset av det som skjedde.

Mens hun reiste seg fra stolen, skyndte jeg meg å si at jeg ville ta opp med kollegaen hennes at vedkommende, i sinne, hadde plasserte min datter og en medelev på et lukket rom, da hun mente dem hadde forstyrret i en time.
De følte seg ikke bare urettferdig behandlet da det ikke var dem som var årsak til forstyrrelsen, de var også redde fordi det hele foregikk i ukontrollerte former og de visste ikke hva som skulle skje videre.

«Ja, det har ikke jeg noe med!» sa hun irritert og avvisende, mens hun fomlet litt med jakken som hun la over armen, sopet sammen resten av papirene, og gikk hastig mot døren.
«Joda, svarte jeg, du er kontaktlærer og dette har du noe med!». Jeg reiste meg fort og fulgte etter henne.
«Du ble tilkalt av kollegaen din, og jeg vil vite hva som skjedde!», sa jeg på vei ut i gangen.

Hun fortet seg ut hoveddøra fra det lille bygget klassen holdt til i, og fortsatte over skoleplassen i retning hovedbygningen.
Jeg kjente jeg ble provosert. «Jeg vil snakke med rektor om dette», sa jeg høyt.
-«Nei», ropte hun bryskt, «dette har ikke rektor noe med».

Jeg tenkte et øyeblikk på datteren min. Jeg kunne virkelig forstå hvor vanskelig dette måtte ha vært for henne.

Damen var kommet langt foran meg, og jeg ropte sint og bestemt, » Jeg kommer til å gjøre alt jeg kan for å beskytte og hjelpe datteren min!»

Litt forskrekket ble jeg da jeg så henne stoppe og snu seg. Hun virket til å ha hørt noe hun hadde ventet på i mange år. Ikke nødvendigvis fra meg, men fra hvilken som helst forelder.
«Ja gjør det», sa hun, og hun gjentok det en gang til, litt fjern i blikket, som om hun så inn i en skog dekket med tåke.
Hun virket til å ta seg sammen, mens hun snudde seg i retning hovedbygningen igjen og gikk videre.

(Rektor lyttet og fulgte opp så godt hun kunne. Hendelsen var på slutten av skoleåret og klassen fikk nye lærere året etter. Gjeldende lærer gikk av med pensjon et par år seinere. Det var flere lærer jeg nevnte for rektor.)

Dette lille innlegget er bare et ørlite utdrag av hva som foregikk, og hvor mye som kreves av en forelder å følge med, å følge opp, når skolen svikter.

For min del skulle det vise seg at dette bare var for oppvarming og regne i forhold til hva jeg måtte prøve hjelpe datteren min med i årene som kom.
For hennes del handler det om livet.

Min datter sier det er fint jeg skriver dette.
«Det er bra at folk kan se hvordan noen har hatt det, og det er folk der ute som har det slik i dag.»

-Maria