Magefølelsen. Et nyttig verktøy.

Å male etter intuisjon, eller magefølelsen, er en grei måte å styrke bevisstheten på.
Det finnes sikkert utallige måter å male intuitivt på, men her viser jeg litt av min måte.

Utgangspunktet mitt var at jeg gjenoppdaget det lekne barnet.
Jeg husker følelsen når jeg som barn levde meg inn i det jeg skapte. Hadde historier, fantasi og en enorm skapertrang.
Jeg ble løftet ut av universet og følte en iver og begeistring for hele min eksistens.

Det forsvant aldri, men gjemte seg i en fryktelig trengsel av frykt og skam.

Drømmene hadde jeg riktignok.

Jeg drømte om å male eller tegne de flotteste bilder!
Hver gang jeg så en vakker solnedgang, og himmelen sto i brann, kom jeg nesten i åndenød av inspirasjon etter å fange det vakre. Det gjorde nesten vondt så inderlig drømte jeg om å kunne forme et utrykk som ga en så sterk følelse.

Jeg visste det ikke var mulig for meg å skape noe bra ved å male. Jeg hadde ikke utdannelse. Ikke engang et kurs.
Og heller ikke penger til å gjøre noe med det.
Jeg plukket med meg inspirasjon til teknikker og farge her og der, men det holdt ikke til noen mesterverk akkurat.

Etter hvert ble jeg redd for å bli inspirert.
Det knytet seg i meg. Jeg tenkte for mye. Tenkte på alt jeg ikke fikk til eller kunne.

Jeg døde regelrett sakte men sikkert, og det var pinefullt.

Jeg måtte skrelle livet i flere prosesser for å komme tilbake til et levelig utgangspunkt.
Lykke!

På veien fremover fant jeg frem lerret, maling og koster.
Jeg ville se hva som skjedde hvis jeg malte uten å tenke, og bare fulgte magefølelsen når jeg valgte farge, kost og strøk.
Spennende!

Bildet startet som blått.
Bildet forandret farge og mønster.

Underveis koste jeg meg skikkelig når jeg var i flytsonen. Jeg jobbet uten en tanke. Bare lot alt bli styrt av hvordan det føltes riktig og godt å gjøre. Holde penselen sånn eller slik. Bruke den eller den fargen.
Det føles mer som å smake på hva som føles rett enn å tenke.

Jeg kom også naturlig nok inn i tanker. Underlig hvor lett en annens tankegods kan komme inn å styre det man holder på med. Og ikke bare èn annens, for i en kritisk verden full av meninger og terningkast, blir det fort fullt med andres ord om hva som er rett, galt, bra og dårlig.

Derfor kan en slik måte være god som lukemetode.

Jeg stoppet opp for å samle meg igjen. Lokaliserte magefølelsen, og jobbet med å fokusere og tro på den.

Jeg begynte å føle en glød og iver når den oransje fargen tok tak.

Jeg kjente hele veien på den lykkelige følelsen av å skape noe.
Innimellom følte jeg assosiasjoner til forskjellige objekter, så egentlig er bilde lag på lag med mine assosiasjoner. Lag på lag med min energi av glede, begeistring, noe motstand og mer glede og begeistring.

Noe tar form.

Jeg ble helt overveldet av positiv opplevelse når jeg følte en sterk assosiasjon til en himmel i brann.
Jeg ble ivrig, og følte det hele var større enn meg selv.

Jeg skjønte dette var drømmen min.

Jeg var oppglødd og ivrig men også nervøs. Jeg Var redd jeg kom til å ødelegge noe hvis jeg ikke helt skjønte når nok var nok.

Jeg avsluttet stolt og fornøyd.

Jeg trengte ikke engste meg. Det gikk bra. Jeg kjente når jeg var ferdig. Jeg kunne selvfølgelig ha fortsatt, men det føltes overflødig, så jeg sa meg fornøyd.

Jeg hadde malt mitt «Himmel i brann».
For en lykke!

Det man kan huske på når man omgir seg med ting i hus og hytte, er at man hele tiden, bevisst og ubevisst, blir påminnet det som hører med til gjenstanden av minner.

Jeg erfarer at dette bildet gir meg en god, dus, følelse av noe godt.
Jeg lever ikke i lykkerus når det henger på veggen, men det er der som en god energi.
Når jeg ser på det og minnes prosessen, øker følelsen i styrke.

Det kan være greit å luke litt av og til 🙂

Det fremhevede bildet i toppen av innlegget er et utsnitt fra en annen prosess av samme prinsipp.

-Maria