Dommeren syntes de ressurssvake barna hadde kostet nok.

«Det har allerede vært store utgifter til sakkyndig.»

Det er mulig sitatet ikke er ordrett, men dommeren i saken hvor en søskenflokk saksøkte kommunen for manglende inngripen, brukte iallfall ord som gir samme betydning.

Essensen er ikke til å ta feil av.

Saken, som du kan få et innblikk i her Et eksempel på hvordan det ikke skal gjøres.
måtte trekkes tilbake da det saksøkerne ikke fikk anledning til å bruke en tilleggssakyndig for å styrke kompetansen.

Jeg har tygd og smakt litt på dommerens argument.
Dette litt spesielle grunnlaget for verdi.
Jeg må si det begynte smake bittert, og vil spytte det ut, for dette er ikke noe jeg vil gå rundt å tygge på, og langt fra prøve svelge.

Er du klar over, Ærede dommer, at jeg har brukt kunnskap fra hjerte, sjel og hode, med energi av tilstedeværelse og oppfølgingstid over flere år, uten å kreve en eneste krone for jobben?
Det er vel et retorisk spørsmål da ingen av dere har vært interessert i meg på annen måte enn at jeg blir ført opp i bisetninger med anførselstegn.

Jeg så i en annonse at det ble tilbydd inntil 550 000 kr året til fosterforeldre med rett kompetanse til å ta seg av barn slik jeg har gjort. Man blir altså forståelig nok frikjøpt fra sitt vanlige arbeid for å være tilstede i en krevende situasjon.
Selv ble jeg arbeidsufør underveis for det er grenser for hvor mye jeg kan bære.
Men likevel, jeg var tilstede i en krevende situasjon og fikk gjort jobben, og det har vært det viktigste.

Og hvorfor har jeg ikke krevd en eneste krone fra det offentlige?
Det har ikke vært i mine tanker, og jobben ville da aldri blitt gjort.
Det var ingen som forsto omfanget av barnas situasjon og hva det hadde gjort med dem, så hvem skulle da ha gjort jobben?
Jeg gjorde jobben mens dere var opptatt med å telle penger og leke med makt.

Dommer du liksom. Jeg vil si som dama i innlegget til Carl Petter Hvem faen i hælvete tror du at du er ?!!
Jeg liker Carl Petters ydmyke holdning veldig godt.

Tygg på den, «dommer».

Stykkevis og delt. Et eksempel på hvordan det ikke skal gjøres.

Et liv som oppfattes stykkevis og delt er ikke like bærekraftig som når det oppfattes helt og fullstendig.

Når flere mennesker sammen oppfatter livet som stykkevis og delt, blir ikke gruppen like bærekraftig som når dem oppfatter livet som helt og fullstendig.

Når mennesker står som grupper, stykkevis og delt, blir ikke samfunnet like bærekraftig som når vi står sammen.

Menneskets trang til å påvirke på forskjellige måter for å danne lag og meningsstyrke er sterk, -men det gir ikke nødvendigvis bærekraft, ei heller makt.

I politikkens navn foregår det mye.

Jeg har vært så heldig å få observere samfunnet fra mange kanter og ståsteder.
Gjennom flere tiår har jeg flyttet rundt på meg i søken etter lykke og et bedre liv.

Lykken og gleden fant jeg først når jeg rettet blikket innover, og begynte flytte rundt på ting der.
Det ga meg et godt grunnlag for bærekraft.
Bære eget liv på en måte som ville gi medmenneskelige og samfunnsnyttige ringvirkninger i tillegg til å føle livet som noe godt.
Jeg ble bønnhørt og ble endelig sterk nok til å takle mange av livets utfordringer uten å snuble for mye eller knekke helt. Jeg ble i stand til å komme langt.

Jeg vil fortelle dere en liten historie, og jeg håper den når frem til politikere, og aller helst ordførere.
Dette er et eksempel på hvordan dere med makt IKKE skal gjøre det.

For ni år siden møtte jeg noen barn som trengte hjelp fra kommunen de bodde i.
Jeg startet min ferd sammen med dem. Gjorde det jeg kunne best, -jeg så bakenfor og gjorde noe med det som andre ikke forsto.
Samtidig observerte jeg, og støttet andre i relasjon til barna, om å melde sitt behov for å få hjelp hos kommunen.
Det ble en kamp jeg sjelden har sett maken til.

Kommunen presterte over måneder og år å legge ansvaret tilbake på barna.

Etter flere år med kamp ble kommunen saksøkt.

Man skulle tro at det var viktig å få hele historien fortalt for å få en sammenheng, men det er det ikke.
Det er kommunens måte å se barn som fiender og juss på, som er viktig, siden det andre ikke er min historie å fortelle.

Jeg skrev brev til ordføreren.

Jeg ville gi nødvendige opplysninger om jobben jeg hadde gjort over flere år og som ikke var faglig vurdert i rapporten til sakkyndig. Rapporten hadde ført frem til at barna ble stilt i manglende lys, og saksøkerne kom til å tape. De måtte trekke saken.
Jeg hadde helt klart sett et hovmod og en arroganse fra kommunens side i sin kamp om å vinne over saksøkerne, men ville likevel gi opplysninger som ville vise alt i et annet lys, så kunne han selv vurdere hva han ville gjøre med det. Jeg oppfordret på det sterkeste å gå disse barna i møte slik at de kunne føle oppreisning da de mer enn noen gang trengte det.

Jeg pekte på at kommunens involverte, som voksne mennesker, satt og så på og var delaktig i at saksøkerne kun hadde fått innvilget en advokat og fikk avslag på å få bruke en sakkyndig nummer to for å styrke kompetansen.
Jeg hadde observert en kommuneadvokat som steilt i sin sak ville si at sakkyndig nummer to var inhabil da hun hadde hatt kontakt med dem i en annen sak.
Saksøkernes argument om at saken ville bli rettferdig fremstilt ved denne sakkyndiges kjennskap og kunnskap ble ikke hørt.

Ordføreren svarte meg:
«…( )..
Når det gjelder den sakkyndiges rapport, må innsigelser og kommentarer du har til denne rettes til ham. Det var for øvrig retten, og ikke kommunen, som oppnevnte den sakkyndige.
Det var også retten som besluttet at det ikke skulle oppnevnes ytterligere en sakkyndig, samt hvor mange advokater saksøkerne skulle få oppnevnt.»

Dette er en stor grunn til at barn sliter unødvendig mye etter allerede å ha blitt sviktet. De blir behandlet som fiender og sett som brikker i et system av fordelt ansvar og juss.
Ordføreren omtaler dem som om de er juss!
Jeg vet også inderlig godt hvem som tok hvilke avgjørelser i saken, og det er korrekt det han sier.
Men jeg vet også inderlig godt at disse menneskene ikke er titler og roller for barn som har lidd omsorgssvikt.
De er mennesker! Voksne mennesker med ansvar og makt til å gjøre en forandring i det de føler.
Hvorfor lærer man barn i barnehagen å si unnskyld når de har gjort noe dumt mot en annen?
Det er selvfølgelig for at de skal ta ansvaret for sin handling. Løfte det bort fra den de såret og bære det selv.

I en sak som dette hvor det helt klart ble tildelt lite midler i forhold til omfanget, blir det faktisk slik at voksne folk satt og så på og var delaktig i at barna måtte trekke seg tilbake.
Det ville være stemmesankende for Arbeiderpartiet om Wirak heller hadde reagert på dommerens urettferdige beslutninger og protestert høylytt, samtidig som han hadde tatt sitt ansvar overfor disse barna når jeg ga han solid informasjon om at sakkyndigrapporten har store mangler i forhold til å belyse barnevernets svikt.
Men det gjorde han altså ikke. Han påførte i stedet ytterligere flere sår.

Hvorfor sier jeg barn, når de er blitt unge voksne i alder?
Jo, fordi det er barnet som er sviktet, og det hopper man ikke bare over selv om man er blitt eldre.
Det er og vil alltid være barnet i mennesket som er sviktet i en slik sak.

Nederst i mailen kunne jeg lese kommunens slagord.
«Sandnes -i sentrum for fremtiden. Romslig, modig og sunn!»

Det jeg har sett indikerer trangt, feigt og usunt.
Lykke til med fremtiden!

Maktarrogansen skal bort. Et bidrag til det kan se ut som dette.

Noen år før jeg fikk innvilget varig ufør, var jeg i et møte hos NAV, sammen med min samtaleterapeut.
Det satt flere representanter fra NAV der.
Mye hadde gått bra med tanke på oppfølging fra NAV de siste årene. Jeg ble, uten å måtte streve all verdens, overført fra det ene systemet til det andre. Det var mye som hadde forandret seg på 20 år for å si det slik.
Men noen ting trenger det å bli jobbet med. En viss maktarroganse bør dempes hvis de ønsker mindre harme mot seg.
Maktarroganse er et sammensatt bilde så det er nok å ta tak i.

Jeg hadde akkurat vært noen uker på arbeidsutprøving.
I papirene fra stedet, skrevet av en innsiktsrik og genuin dame med handlekraft, sto det som sant var at jeg helt tydelig ikke kunne makte å jobbe.
«Det er ikke forsvarlig å ha henne her i den tilstanden.»
Jeg husker også i det fjerne at hun tok et par irriterte telefoner til NAV, uten at jeg kan huske hva det var hun snakket om.

Jeg skulle med bakgrunn i dette, i tillegg til å ha gått gjennom alle mulige systemer og alternativer, søke om tidsbegrenset ufør.
Underveis i møte ville jeg gi ett av mine beste argumenter for hvorfor det var viktig at jeg fikk fred.
Jeg forklarte at jeg var dårlig, og hadde vært det lenge. Jeg hadde vært i systemet og prøvd det jeg kunne.
«Jeg kan ikke klare å holde på med alt dette lenger.»
Jeg berettet om min datter som hadde vært gjennom flere år med utredninger av et omfattende sykdomsbilde.
Det var gjennomført nødvendig tilrettelegging og medisinsk oppfølging, og alt skulle følges opp videre. Hun var også preget av å ha blitt mobbet på skolen og hadde flere andre tunge ting i bagasjen.
Min yngste datter var også mye syk og det var en lang vei å gå der også. Vi var i tillegg i en krevende og sårbar familiesituasjon med rettsaker, og min mann var blitt dårlig.
«Jeg må ta vare på barn og stebarn. Jeg kan ikke klare noe mer enn det», sa jeg som en selvfølgelighet.

Den ene, en middelaldrende mann jeg ikke husker ansiktet på, annet enn at han virket til å mangle glød og interesse, satt med armene i kors over brystkassa, og svarte som om han eide livet mitt:
«Ja, men vi tar ikke hensyn til familiesituasjonen din.» «Vår oppgave er å finne ut om du kan jobbe.»

Han sa nok noe mer, men jeg forsvant inn i en tåke og fikk det ikke med meg.
Jeg kjente håpløsheten. At de aldri kunne skjønne at jeg henger sammen i en bit og ikke kan klare bære så mye i så mange år! Selvfølgelig skulle han finne ut om jeg kunne jobbe, men det luktet i lange baner at han ikke selv forsto hva han snakket om. Det gjorde meg engstelig.
Det var gode grunner til at jeg måtte ha med meg samtaleterapeuten min. Jeg kunne ikke takle disse møtene aleine lenger. Jeg hadde egentlig aldri vært i stand til å taklet møtene og skjemaene aleine, -og hadde bare gjort så godt jeg kunne og prøvd å få livet til å henge sammen.

Jeg fikk ved hjelp av dokumentasjonen som var samlet over flere år innvilget tidsbestemt ufør.
Jeg var relativt lettet, og prøvde unngå å tenke for mye på at jeg måtte på an igjen om noen år.

Tiden gikk og jeg jobbet med det som trengtes. Ikke minst å få bort spøkelsene av noen meldekort, viktige tidsfrister, møter, dokumenter og annet som hørte historien til.
Selv om det går bedre, har jeg fremdeles problemer med å takle fastsatte klokkeslett når jeg skal møte til noe. Om det så bare er å hente et familiemedlem et sted. Ikke bare kan jeg glemme avtalen noen minutter før jeg skal av sted, jeg føler meg stresset, som om verden står litt i fare.
Nav har ved et par anledninger straffet meg ved å ta trygd hvis jeg har glemt et lite skjema, eller at de selv har gjort feil, men likevel kommet frem til at det er jeg som bærer ansvaret uansett.
Det har satt spor.

Så kom dagen igjen, og jeg skulle i møte for å se hvor veien skulle gå videre.

Jeg hadde følt på det i flere dager.
Jeg måtte hele tiden samle meg og holde på avstand en tankestorm av angstbyggende situasjoner som hadde hopet seg opp som vanskelig bagasje.
Jeg luket bort de tankene som ikke var noe å samle på, og holdt fast på de små bitene av situasjoner med mennesker som hadde vist seg med et hyggelig smil, og om ikke et stort hjelpetiltak, så iallfall god vilje og en medmenneskelig oppfatning av at systemets regler og krav var vanskelige å forholde seg til.
Og alt i alt var mye gått bra de siste årene.

Jeg gruet meg, men hadde et håp. Som alltid.

Jeg kom inn på kontoret til en dame jeg ikke hadde sett før. Med blanding av angst og håp fordelt i hjerte og blikk, satte jeg meg ned på stolen og kikket litt famlende rundt i ansiktet hennes.
Hun virket varm og vennlig. Jeg avventet. Passet på å puste.
Etter vennlig hilsen, og nødvendige formaliteter for å forklare meg hvorfor jeg var der og hensikten med møte, så spurte hun meg hvordan jeg hadde hatt det de siste årene i forhold til helsa.
Jeg var pissenervøs for resultatet av møte, men måtte bare gjøre så godt jeg kunne og bli forstått.
«Jeg er ikke frisk, og kan heller ikke bli det, men jeg har det bedre på det jevne. Jeg holder meg på mitt lille sted og passer på grensene mine så jeg ikke blir for sliten eller legger meg ut på ting jeg ikke orker, eller som blir for overveldende.»
Hun nikket litt, men sa ikke noe, bare fulgte med på det jeg fortalte.
Jeg var usikker, men fortsatte.
«Jeg har hatt mange vanskelige år helt fra jeg var barn, og jeg jobber jevnt og trutt med bearbeiding.»
Jeg våget ikke si noe høyt om de marerittene NAV hadde gitt meg gjennom årene.
Jeg følte meg kuet bare ved tanken.
«Jeg er stort sett hjemme med familien og gjør det som er nødvendig der. Jeg vet dere ikke tar hensyn til familiesituasjonen»…jeg registrerte at hun rynket brynene litt. Hun virket undrende til setningen min.
Det lille glimtet av undring virket positivt og jeg fikk mer mot til å fortsette.
Jeg fortalte i korte trekk om familiens utfordringer i forhold til et sviktende barnevern et annet sted i landet, og hvordan jeg prøvde hjelpe barna. Jeg nevnte den omfattende jobben min mann hadde med å få et offentlig system på banen, samtidig som han var syk.
«Vi skal nok komme oss igjennom», sa jeg som en avslutning, «men jeg er veldig redd for å bli satt ut i flere tiltak og utprøvinger, for det vil jeg ikke klare, og da vet jeg ikke helt hvordan det skal gå med familien.»
Jeg følte jeg hadde sagt det jeg kunne, og forberedte meg på ‘smellet’.

Hun fulgte med. Jeg kunne se i øynene at hun var interessert. Dette var ikke en dame som hadde brukt tiden mens jeg pratet, til å komme frem til hva hun skulle si som motargument eller henvise til ett eller annet hun måtte forholde seg til, eller som verst , komme med en kjølig kommentar som ville beskrive hennes frykt for at jeg skulle få det bedre enn henne selv, hvis hun ga meg slakk.
Nei, hun her var noe annet.

Hun kikket en kort stund på bunken med papirer som vitnet om at jeg hadde noen møter og vedtak bak meg de siste par årene før jeg fikk innvilget tidsbestemt ufør.
Jeg tenkte med meg selv at jeg har flerfoldig kilo med møter og vedtak i arkivet. Jeg lot tankene flyte forbi. Ikke verdt å dvele ved.

«Jeg har kikket litt på historien din», sa hun med gode sanser og godt vett.

«Først og fremst er det slik at du helt klart ikke er blitt friskere disse årene i tidsbestemt ufør, -men du har hatt god nytte av å få fred».

Jeg kjente at jeg var på vei inn i himmelen, og hørte hun fortsatte i klok refleksjon og tyngde: «Etter det du forteller, og det jeg har sett litt på her i papirene, så ser jeg at du har hatt mye, du har mye, og du kommer til å ha mye i lang lang tid»
Jeg begynte måpe inni meg, og det ble et synlig måp, da hun avsluttet: «Jeg foreslår at du søker varig ufør, også skal du få slippe å ha oss hengende over deg, så kan du heller komme til oss å spør om hjelp hvis du noen gang kommer til at du kan jobbe.»

Jeg kunne ikke tro det og ble rørt til tårer. Det hele sto i stor kontrast.

Vi ble sittende og prate noen minutter om livets utfordringer og hvordan det ene påvirker det andre.

Jeg takket så mye for den gode jobben hun hadde gjort ved å forstå hva jeg trengte.
Hun ble litt satt ut, men satte pris på det, og sa med et lite smil: Jeg gjør bare jobben min.
Det var lite som minnet om de gangene jeg hadde fått en kald mur som forsvar for dårlige handlinger, med den samme setningen.

Hun sa videre, akkurat passe bestemt, at jeg måtte passe på å få gjort den siste jobben som var å gå til fastlegen igjen å få et skriv på helsesituasjonen min, også fylle ut skjemaet til søknaden.

Jeg tok med glede imot skjema og oppgaven som hørte til.
Endelig!

Den ENE personen med DEN oppmerksomheten, kunnskapen og behandlingen….det veier mye.