Maktarrogansen skal bort. Et bidrag til det kan se ut som dette.

Noen år før jeg fikk innvilget varig ufør, var jeg i et møte hos NAV, sammen med min samtaleterapeut.
Det satt flere representanter fra NAV der.
Mye hadde gått bra med tanke på oppfølging fra NAV de siste årene. Jeg ble, uten å måtte streve all verdens, overført fra det ene systemet til det andre. Det var mye som hadde forandret seg på 20 år for å si det slik.
Men noen ting trenger det å bli jobbet med. En viss maktarroganse bør dempes hvis de ønsker mindre harme mot seg.
Maktarroganse er et sammensatt bilde så det er nok å ta tak i.

Jeg hadde akkurat vært noen uker på arbeidsutprøving.
I papirene fra stedet, skrevet av en innsiktsrik og genuin dame med handlekraft, sto det som sant var at jeg helt tydelig ikke kunne makte å jobbe.
«Det er ikke forsvarlig å ha henne her i den tilstanden.»
Jeg husker også i det fjerne at hun tok et par irriterte telefoner til NAV, uten at jeg kan huske hva det var hun snakket om.

Jeg skulle med bakgrunn i dette, i tillegg til å ha gått gjennom alle mulige systemer og alternativer, søke om tidsbegrenset ufør.
Underveis i møte ville jeg gi ett av mine beste argumenter for hvorfor det var viktig at jeg fikk fred.
Jeg forklarte at jeg var dårlig, og hadde vært det lenge. Jeg hadde vært i systemet og prøvd det jeg kunne.
«Jeg kan ikke klare å holde på med alt dette lenger.»
Jeg berettet om min datter som hadde vært gjennom flere år med utredninger av et omfattende sykdomsbilde.
Det var gjennomført nødvendig tilrettelegging og medisinsk oppfølging, og alt skulle følges opp videre. Hun var også preget av å ha blitt mobbet på skolen og hadde flere andre tunge ting i bagasjen.
Min yngste datter var også mye syk og det var en lang vei å gå der også. Vi var i tillegg i en krevende og sårbar familiesituasjon med rettsaker, og min mann var blitt dårlig.
«Jeg må ta vare på barn og stebarn. Jeg kan ikke klare noe mer enn det», sa jeg som en selvfølgelighet.

Den ene, en middelaldrende mann jeg ikke husker ansiktet på, annet enn at han virket til å mangle glød og interesse, satt med armene i kors over brystkassa, og svarte som om han eide livet mitt:
«Ja, men vi tar ikke hensyn til familiesituasjonen din.» «Vår oppgave er å finne ut om du kan jobbe.»

Han sa nok noe mer, men jeg forsvant inn i en tåke og fikk det ikke med meg.
Jeg kjente håpløsheten. At de aldri kunne skjønne at jeg henger sammen i en bit og ikke kan klare bære så mye i så mange år! Selvfølgelig skulle han finne ut om jeg kunne jobbe, men det luktet i lange baner at han ikke selv forsto hva han snakket om. Det gjorde meg engstelig.
Det var gode grunner til at jeg måtte ha med meg samtaleterapeuten min. Jeg kunne ikke takle disse møtene aleine lenger. Jeg hadde egentlig aldri vært i stand til å taklet møtene og skjemaene aleine, -og hadde bare gjort så godt jeg kunne og prøvd å få livet til å henge sammen.

Jeg fikk ved hjelp av dokumentasjonen som var samlet over flere år innvilget tidsbestemt ufør.
Jeg var relativt lettet, og prøvde unngå å tenke for mye på at jeg måtte på an igjen om noen år.

Tiden gikk og jeg jobbet med det som trengtes. Ikke minst å få bort spøkelsene av noen meldekort, viktige tidsfrister, møter, dokumenter og annet som hørte historien til.
Selv om det går bedre, har jeg fremdeles problemer med å takle fastsatte klokkeslett når jeg skal møte til noe. Om det så bare er å hente et familiemedlem et sted. Ikke bare kan jeg glemme avtalen noen minutter før jeg skal av sted, jeg føler meg stresset, som om verden står litt i fare.
Nav har ved et par anledninger straffet meg ved å ta trygd hvis jeg har glemt et lite skjema, eller at de selv har gjort feil, men likevel kommet frem til at det er jeg som bærer ansvaret uansett.
Det har satt spor.

Så kom dagen igjen, og jeg skulle i møte for å se hvor veien skulle gå videre.

Jeg hadde følt på det i flere dager.
Jeg måtte hele tiden samle meg og holde på avstand en tankestorm av angstbyggende situasjoner som hadde hopet seg opp som vanskelig bagasje.
Jeg luket bort de tankene som ikke var noe å samle på, og holdt fast på de små bitene av situasjoner med mennesker som hadde vist seg med et hyggelig smil, og om ikke et stort hjelpetiltak, så iallfall god vilje og en medmenneskelig oppfatning av at systemets regler og krav var vanskelige å forholde seg til.
Og alt i alt var mye gått bra de siste årene.

Jeg gruet meg, men hadde et håp. Som alltid.

Jeg kom inn på kontoret til en dame jeg ikke hadde sett før. Med blanding av angst og håp fordelt i hjerte og blikk, satte jeg meg ned på stolen og kikket litt famlende rundt i ansiktet hennes.
Hun virket varm og vennlig. Jeg avventet. Passet på å puste.
Etter vennlig hilsen, og nødvendige formaliteter for å forklare meg hvorfor jeg var der og hensikten med møte, så spurte hun meg hvordan jeg hadde hatt det de siste årene i forhold til helsa.
Jeg var pissenervøs for resultatet av møte, men måtte bare gjøre så godt jeg kunne og bli forstått.
«Jeg er ikke frisk, og kan heller ikke bli det, men jeg har det bedre på det jevne. Jeg holder meg på mitt lille sted og passer på grensene mine så jeg ikke blir for sliten eller legger meg ut på ting jeg ikke orker, eller som blir for overveldende.»
Hun nikket litt, men sa ikke noe, bare fulgte med på det jeg fortalte.
Jeg var usikker, men fortsatte.
«Jeg har hatt mange vanskelige år helt fra jeg var barn, og jeg jobber jevnt og trutt med bearbeiding.»
Jeg våget ikke si noe høyt om de marerittene NAV hadde gitt meg gjennom årene.
Jeg følte meg kuet bare ved tanken.
«Jeg er stort sett hjemme med familien og gjør det som er nødvendig der. Jeg vet dere ikke tar hensyn til familiesituasjonen»…jeg registrerte at hun rynket brynene litt. Hun virket undrende til setningen min.
Det lille glimtet av undring virket positivt og jeg fikk mer mot til å fortsette.
Jeg fortalte i korte trekk om familiens utfordringer i forhold til et sviktende barnevern et annet sted i landet, og hvordan jeg prøvde hjelpe barna. Jeg nevnte den omfattende jobben min mann hadde med å få et offentlig system på banen, samtidig som han var syk.
«Vi skal nok komme oss igjennom», sa jeg som en avslutning, «men jeg er veldig redd for å bli satt ut i flere tiltak og utprøvinger, for det vil jeg ikke klare, og da vet jeg ikke helt hvordan det skal gå med familien.»
Jeg følte jeg hadde sagt det jeg kunne, og forberedte meg på ‘smellet’.

Hun fulgte med. Jeg kunne se i øynene at hun var interessert. Dette var ikke en dame som hadde brukt tiden mens jeg pratet, til å komme frem til hva hun skulle si som motargument eller henvise til ett eller annet hun måtte forholde seg til, eller som verst , komme med en kjølig kommentar som ville beskrive hennes frykt for at jeg skulle få det bedre enn henne selv, hvis hun ga meg slakk.
Nei, hun her var noe annet.

Hun kikket en kort stund på bunken med papirer som vitnet om at jeg hadde noen møter og vedtak bak meg de siste par årene før jeg fikk innvilget tidsbestemt ufør.
Jeg tenkte med meg selv at jeg har flerfoldig kilo med møter og vedtak i arkivet. Jeg lot tankene flyte forbi. Ikke verdt å dvele ved.

«Jeg har kikket litt på historien din», sa hun med gode sanser og godt vett.

«Først og fremst er det slik at du helt klart ikke er blitt friskere disse årene i tidsbestemt ufør, -men du har hatt god nytte av å få fred».

Jeg kjente at jeg var på vei inn i himmelen, og hørte hun fortsatte i klok refleksjon og tyngde: «Etter det du forteller, og det jeg har sett litt på her i papirene, så ser jeg at du har hatt mye, du har mye, og du kommer til å ha mye i lang lang tid»
Jeg begynte måpe inni meg, og det ble et synlig måp, da hun avsluttet: «Jeg foreslår at du søker varig ufør, også skal du få slippe å ha oss hengende over deg, så kan du heller komme til oss å spør om hjelp hvis du noen gang kommer til at du kan jobbe.»

Jeg kunne ikke tro det og ble rørt til tårer. Det hele sto i stor kontrast.

Vi ble sittende og prate noen minutter om livets utfordringer og hvordan det ene påvirker det andre.

Jeg takket så mye for den gode jobben hun hadde gjort ved å forstå hva jeg trengte.
Hun ble litt satt ut, men satte pris på det, og sa med et lite smil: Jeg gjør bare jobben min.
Det var lite som minnet om de gangene jeg hadde fått en kald mur som forsvar for dårlige handlinger, med den samme setningen.

Hun sa videre, akkurat passe bestemt, at jeg måtte passe på å få gjort den siste jobben som var å gå til fastlegen igjen å få et skriv på helsesituasjonen min, også fylle ut skjemaet til søknaden.

Jeg tok med glede imot skjema og oppgaven som hørte til.
Endelig!

Den ENE personen med DEN oppmerksomheten, kunnskapen og behandlingen….det veier mye.