Motgang blir medgang.

Her om dagen brukte jeg selvutløser på kameraet for å ta noen bilder til bloggen min.
Jeg får vondt med tanken på strevet som oppsto.
Lerret falt ned gang på gang.
Samtidig tippet kameraet på stativet til stadighet fremover, bakover eller til siden på grunn av noen slitte gjenger.
Jeg ble sliten i de såre skuldrene og hoftene av all aktiviteten for å få det hele til å fungere.
Frustrasjonen steg og jeg følte for ørtende gang i livet mitt at Gud hater meg. Minnene om en evig lang rekke av ting som har gått meg imot reiv og sleit.
Men, det er selvfølgelig ikke slik det henger sammen.
Det er bare meg som ser motgangen, istedenfor å slappe av og bruke situasjonen til medgang.

Når jeg kikket litt nærmere på det som føltes som motgang, oppdaget jeg noe som kunne ses som vakkert.
En inspirasjon jeg kunne dele.

Lerret på gulvet bak den hvite krakken, et kamerastativet med apparatet på snei, og en fototapet som fører tankene til barnelek og drømmer.
Det føles ikke lenger som motgang.


Og det er en viss komikk og noe fint i bildene som ble tatt mens kameraet tippet sakte over til siden.




Jeg levde mange år i troen på at livet mitt var en eneste stor motgang.
Det var aldri noe som gikk min vei.
Alt var et slit.

Det føltes slik, men ved nærmere ettersyn var motgangen et rikt liv som kunne brukes positivt.

Jeg vil benytte anledningen til å gratulerer med Samefolkets dag!
Jeg er selv en åttendedels same.
Min morfar snakket ikke om at hans far var same. Ikke fordi han skammet seg, men kanskje mer for å skåne sine barn mot motgangen som fantes den gangen.

Jeg føler meg rik, og jeg ønsker det samme for deg 🙂 Ha en riktig god dag <3 🙂

Mye i det lille. Yogainspirert morgentrim.

Yogainspirert morgentrim.
Jeg har gått noen timer i Yogaklasse, men det jeg driver med her er mer en inspirasjon fra Yoga, enn at det er Yoga.
Jeg trenger flere timer for å mestre det, og liker best å forstå i dybden hva jeg holder på med og hvorfor.
Uansett, her er det frisk luft, dyp pust og litt strekk og tøy som fungerer som medisin, og det er herlig.
Jeg har EDS syndrom, som innebærer overstrekkbare ledd og skjørt bindevev, så jeg er forsiktig med å ikke tøye mer enn hva sunt er.

I gledesboblene etter et frisk pust i bakken med bøy og tøy, blomstrer det opp motivasjon og inspirasjon.
Dører åpner seg og ting kommer frem i nytt lys.
Ting som kan ha ligget i tåka har en tendens til å tre klarere frem.

Jeg har ikke gjort dette ofte nok i den seinere tid.
Umotivert og likegyldig etter mange års kamp mot negative holdninger.

Det er det som er så synd, -det er så lett å gli inn i andres sannhet om hva livet og mennesket er. Og hvis sannheten er at det er forskjell på menneskers verdi, og en selv blir regnet for å stå lavere, så kan det bli tungt.

Men det er ikke min sannhet.
Jeg vet at situasjoner, menneskeliv, hendelser og valg rommer mer enn hva mennesket kan holde regnskap over.

Nå har jeg jobbet meg frem til et bedre sted igjen, hvor jeg i større grad klarer la energien, altså andres ideer og oppfatning av mitt liv og hvem jeg er, passere.
Det er godt, og jeg ønsker deg det samme <3

Flate steiner er til å ligge på. Med utsikt til Jotunheimen.

Med inspirasjon fra Tarjei Vesaas’ karakter Tusten, så kaller jeg bildet for
«Flate steiner er til å ligge på.»

Her er jeg på herlige Slettefjell i Vang i Valdres.
Det er veldig kjekt å kunne kjøre over fjellet og stoppe for en tusletur og en rast.
Siden jeg har Ehlers-Danlos syndrom orker jeg ikke å gå så langt før jeg blir sliten og får vondt i leddene, og jeg kan langt fra gå med tung oppakning, -derfor passer slike turer meg veldig godt.

Svigerfamilien min har hytte i Vang, så jeg har vært heldig å få oppleve noe av den fantastiske naturen der.

Hadde jeg vært frisk i kroppen ville jeg tatt meg fotturer over flere døgn inn i Jotunheimen.
Det var det som var drømmen da jeg var ungdom.

Slik gikk det altså ikke, men det gjør ikke noe når jeg likevel får opplevelser som dette!

Jeg er uansett såpass sliten i kroppen at fristelsen for å gå langt sjeldent er til stede, -så da er jeg ekstra glad for å kunne legge meg ned og hvile på en soloppvarmet flat stein med utsikt til Jotunheimens ruvende fjell.
Himmelsk godt!

Det gjør godt å kunne være tilstede i det man makter <3

Positivt og negativt. Balansen er ikke tanken, den leder bare frem til.

Jeg er heldig.
På det ene stedet jeg bodde i tenårene drev de firma og småbruk.
Jeg dekket frokostbordet i dag slik mor og datter i hus pleide gjøre det der.
Det var alltid oppgaver å gjøre, morgen som kveld. Ja til og med om nettene.

I dag måtte min mann ut ganske tidlig for å hente noen deler til en Camaro.
Det var mørkt og kaldt, men føltes koselig.
Han har et nystartet firma og er glad for oppdrag. Det gjør noe med stemningen.
Det minnet meg om omsorg og ansvar i et hjem som var akkurat passe travelt, og sjeldent noe stress.
Jeg dekket frokostbordet så det sto klart til mannen min kom tilbake.

Jeg fortalte ham om følelsen av å være heldig som fikk bo på et sted i ungdommen hvor det foregikk så mye.
Mange folk som kom og gikk. Som kjent var jeg stille og i bakgrunnen, men det var mye å observere, lære og høre.

En av de gode tingene ved å bearbeide det som er vondt, er at det gode kommer sterkere frem.

I et samfunn hvor det har vært, og er in å tenke positivt, kan det være greit å ta med seg at det å tenke positivt fort kan bli en overlevelsesteknikk, og ikke en måte å leve godt på.

Å tenke positivt skal også få lov å handle om å synes det er greit å være negativ. Være litt tung og dyster når det faktisk føles slik.
Være ekte.
Da anbefales det å ta tak i sannheten om det vonde, så vokser det gode frem av seg selv.
Det betyr ikke at man fikser og snur alt som er, men at man kanskje bare begynner med å anerkjenne at det er greit å føle det tungt og dystert, før man begynner identifisere og sortere.
Det, mer enn noe annet, kan være en meget viktig begynnelse.

Kreativ. En evne større enn først tenkt.

 

Jeg savner dere!
Ettersom jeg har vært influensasyk gjennom jula har jeg ikke orket å lage innlegg, og det var kjedelig, for det gir meg mye å få skrive til dere.

Jeg er bare innom for å si hei, dele noen erfaringer, og håpe dere har hatt en god jul! 😀

Jeg erfarer denne jula, som jeg ikke har kjent så mye til de siste årene, at det har vært vanskelig.
Det er i ferd med å løse seg opp nå heldigvis.
Det har seg slik at det ikke bare er influensaen i seg selv som gjør tiden litt tung og slitsom, men den vekker minner.

Det å ha influensa, eller være syk i julen, er ikke nødvendigvis ensbetydende med at man bare ønsker å komme seg gjennom, slik jeg har ønsket i en del dager nå.
Det er mange som erfarer at det er godt å fint å få være sammen med familie uansett, og koser seg på sett og vis likevel.

Jeg er blitt vant til å bearbeide inntrykk ved å sortere og stille litt spørsmål ved det som skjer i tankene og følelsene mine, slik at jeg ikke ‘sluker’ alt rått om hvorfor det er sånn eller slik, men får viklet litt ut og får en lettere vei videre.
Egentlig en ganske kreativ måte å løse opp tanke og handlemønstre på, som kan gi store og interessante dypdykk i livet.
Denne julen har vekket en del minner som fører meg tilbake flere år i tid.
Ved de første tankene, før jeg skjønte det var minnene jeg følte, tenkte jeg at jula kanskje ikke er så bra som jeg for kort tid siden skrøt så hemningsløst av. Jeg følte meg litt dum ved tanken.
Dagene gikk mot jul og jeg ble mer umotivert.
Jeg følte jeg hadde lite penger, krefter og tid.
Jeg kjente på usikkerhet, krav og irritasjon.
Jula måtte gjerne avlyses for min del. Jeg kom ikke til å savne den.
Ville bare komme meg gjennom.

Og når influensaen tok tak, så falt det meste av kraft bort.
ALT føles bare tomt og irriterende.
Jeg kjente jeg ikke var flink til noe. Jeg følte jeg ikke hadde noen evner. Jeg var ikke ment for noe. Jeg kunne aldri bli det andre krevde, og kom til å få kjeft samme hva jeg gjorde.
Jula føltes som noe dritt som bare skulle minne meg om min utilstrekkelighet!

Selvfølgelig tok influensaen sin del av kaka for hva jeg orket, men det var noe som skurret.
Jeg har hatt influensa før, men da kan jeg ha følt andre ting.
F.eks i en periode for noen år siden følte jeg meg veldig ensom og engstelig når jeg ble syk.
For å si det enkelt, så viste det seg å ha en sammenheng med at jeg flyttet hjemmefra i ung alder og manglet nær omsorg ved f.eks sykdom.

Jeg har nevnt i tidligere innlegg at vonde minner kan dukke opp som om de er kamuflert.

Jeg kan oppsummere at jula føltes maktesløs og unødvendig fordi min manns arbeidsledighet vekket følelsen av å ha lite penger. (I virkeligheten lider vi ingen nød.)Dette førte meg tilbake til tider med lite penger og langt i fra handlekraft.
I tillegg har jeg en to åring, som minner meg på en tid da jeg var ung aleneforsørger på skolebenken. En meget krevende tid på flere måter.
Influensaen ga meg et tilbakeblikk på følelsen av å være veldig dårlig, slik jeg var i mange år før jeg skjønte at jeg bar traumer og en medfødt bindevevsfeil som tok mye krefter og ga mye smerter.

Jula er en tid hvor tunge minner fort kan toppe seg hvis man har bagasje fra barndommens jul.
På samme måte kan minner toppe seg til noe godt om det motsatte er tilfellet.
Jeg har hatt mange tunge perioder i livet som har satt dype spor, så jeg blir ikke arbeidsledig ved det første kan man si 😉
Det er uansett godt å kjenne at bearbeiding både lager rom for, og skaper gode minner! På sett og vis får man bygget opp det man tidligere bare drømte om.
Det er tid og følelseskrevende, og man ønsker hele prosessgangen dit pepperen gror noen ganger, -men, det viser seg likevel å være bedre enn alternativet 😀

Det føles helt jævlig mens minnene tuller det til for meg, -men du kjære Gud i himmelen så godt det er når man kommer gjennom!

Slik livet mitt har vært, er det til syvende og sist ikke jula, eller andre tider, som er sorgen eller lykken, men det er minnene, og evnen og kunnskapen til å omforme dens kamuflasje.

Nå er det snart nytt år.
Og da sier jeg som jeg har gjort de siste tolv årene angående nyttårsforsettene mine.
Jeg fortsetter og fortsetter som før. Bearbeidelse, nyoppdagelser, fremgang og vekst.
Det har vært livsstilsendringen jeg startet for like mange år siden.
Og den endringen kom innenfra ved god hjelp utenfra. Godt nytt år til deg Frøken Skoglund!

…og selvfølgelig

…….GODT NYTT ÅR TIL DERE OGSÅ! 😀

-Maria

Du er ikke feil, -kom ut.

 

Du er til hjelp for å glede deg selv, og dobbelt gledes ved å forstå at det gleder andre.

Du er nyttig. Du lyser, gløder og varmer.
Du er verdifull.

Du kan noe som andre kan, men ingen kan det akkurat som deg.
Det er unikt. Du er unik.
Hver en celle, hver en tanke, hvert et pust, i takt med ditt bankende hjerte, er deg.
Dine erfaringer, dine relasjoner, dine håp, drømmer og ønsker er unikt sammensatt og tilhører et liv så nødvendig og ønsket.

Du er ingen selvfølge, du er ikke en for mye, du er ikke en for lite.
Du er ikke mindre, overflødig eller unødvendig.

Du er deg, og du er nødvendig.

Jeg vil si det med hjerte. Et varmt og omsorgsfullt utropstegn.

Du er nødvendig!

Ikke dra. Ikke steng deg inne.
Ikke hold døren lukket.

Våg å komme ut.

Syng, dans, mal, skriv, spill, lag, skap, bygg, underhold, smil, le og gråt, hold hånd og gi klem.
Hold litt tilbake, hvil, ta en pause, sett grense, bestem og skrik om du må.

Du gjør ikke noe galt. Du er ikke feil.

Du er nødvendig og vi trenger deg.
Akkurat slik du er.
Så kom veldig gjerne ut.