Handlekraft og Gjennomføringsevne. Meg og Petter Stordalen, når jeg ser litt stort på det.

Jeg har blogget noen små glimt av hvordan det kan ende i et norsk rettssystem.
Mennesker som føler de har rett til erstatning på grunn av svikt ved det offentlige hjelpeapparatet får ofte en tung kamp.
Det er ikke ukjent at de svake blir svakere i et slikt system. Det er sjeldent økonomiske midler til å gå til sak. Det kan være som i denne saken, at det må brukes store ressurser av tid, krefter og penger for å skaffe fri rettshjelp.
Til slutt endte det her med at ofrene for barnevernets manglende kunnskap og dårlige dømmekraft måtte gi tapt pga stor motarbeidelse fra det samme barnevernet med kommunens ordfører og advokat i spissen.
Ressursene hos kommunen blir et hav å regne mot dråpene til dem som prøvde bli hørt.

Jeg vil helst se at mennesker blir behandlet som den verdien de er, og den er stor.
Jeg elsker livets potensiale.
Jeg fryder meg over muligheter og valg. Friheten i mennesket.

Jeg elsker tanken og følelsen av at mennesker kan forandre retning og utvikle seg til nye høyder.
Det er kjempespennende å se mennesker bli fri fra gamle tankemønstre, og lar den mørke frykten fordunste.

Frykt er noe man ofte holder fast ved i sin tilvendte måte å tenke på.
Man kan gå så langt at man føler seg fanget, mens det ofte i realiteten er en selv som holder seg fanget i tanker som nærer følelser av å ikke kunne gjøre eller si noe.
Frykten er ofte en illusjon. En tro på at andre har makten over ens eget liv.

En forandring av tankemønsteret kan dermed sette en fri.

I mitt innleggEt eksempel på hvordan det ikke skal gjøres., ser man en ordfører som av egen fri vilje holder fast ved tanken om ikke å se nærmere på disse barnas nød.
Jeg kjenner historien godt.
Veldig godt.
Det er et kunststykke å fjerne seg fra å bitterhet og la være stange i muren av et forsvar som til tider var et angrep.
Advokaten fikk betalt for å angripe barnas påstander.
De kaller det forsvar.
Å forsvare seg mot noen som kommer krypende med sine handikap ved å sparke dem når dem allerede ligger nede, er ikke å forsvare seg.

Noen mennesker i systemet må man la være som dem er, og heller finne en annen vei.

Jeg har tro på at mennesker er utstyrt med evner og talent som kan utvikles og brukes til å nå frem.

Noen ganger kan talentet være så stort at det kan favne mange når det endelig blomstrer.

Jeg holder på å utvikle mitt skrive og fortellertalent, så får vi se om jeg ikke kan klare å anvende det til å løfte der jeg kan.

Det tar tid, men har man kunnskap, ideer, handlekraft og gjennomføringsevne, er det nesten utrolig hva man kan få til, selv om det så aldri så håpløst ut.

Jeg har forresten ganske nylig fått en god støtte i Petter Stordalen hva inspirasjon og motivasjon angår.
Jeg fant mye nyttig i boken hans hvor han forteller om sine hemmeligheter.
I begeistring skrev jeg en mail til ham og takket for at han hadde delt. Jeg kjente meg igjen i mye av det han sa.
Jeg bygger ikke hoteller, men prinsippene om hvordan man kommer seg frem er like.
Kunnskap, idè, handlekraft og gjennomføringsevne.
Handlekraft og gjennomføringsevne er avgjørende.
Petter har en strålende energi og fortalte meg med utropstegn at jeg hadde inspirert ham ved min historie.
Jeg leste mailen mange ganger. Jeg trengte det.
Jeg hadde fått meg en real knekk i selvtilliten etter noen års kamp i kulissene.

Nå har jeg reist meg igjen, og går for nye høyder!

Kjære bloggleser. Du er på en fantastisk reise.
Livet!

Følg meg gjerne på facebook-siden Når sant skal sies. for å få varsler ved nye blogginnlegg.

Dommeren syntes de ressurssvake barna hadde kostet nok.

«Det har allerede vært store utgifter til sakkyndig.»

Det er mulig sitatet ikke er ordrett, men dommeren i saken hvor en søskenflokk saksøkte kommunen for manglende inngripen, brukte iallfall ord som gir samme betydning.

Essensen er ikke til å ta feil av.

Saken, som du kan få et innblikk i her Et eksempel på hvordan det ikke skal gjøres.
måtte trekkes tilbake da det saksøkerne ikke fikk anledning til å bruke en tilleggssakyndig for å styrke kompetansen.

Jeg har tygd og smakt litt på dommerens argument.
Dette litt spesielle grunnlaget for verdi.
Jeg må si det begynte smake bittert, og vil spytte det ut, for dette er ikke noe jeg vil gå rundt å tygge på, og langt fra prøve svelge.

Er du klar over, Ærede dommer, at jeg har brukt kunnskap fra hjerte, sjel og hode, med energi av tilstedeværelse og oppfølgingstid over flere år, uten å kreve en eneste krone for jobben?
Det er vel et retorisk spørsmål da ingen av dere har vært interessert i meg på annen måte enn at jeg blir ført opp i bisetninger med anførselstegn.

Jeg så i en annonse at det ble tilbydd inntil 550 000 kr året til fosterforeldre med rett kompetanse til å ta seg av barn slik jeg har gjort. Man blir altså forståelig nok frikjøpt fra sitt vanlige arbeid for å være tilstede i en krevende situasjon.
Selv ble jeg arbeidsufør underveis for det er grenser for hvor mye jeg kan bære.
Men likevel, jeg var tilstede i en krevende situasjon og fikk gjort jobben, og det har vært det viktigste.

Og hvorfor har jeg ikke krevd en eneste krone fra det offentlige?
Det har ikke vært i mine tanker, og jobben ville da aldri blitt gjort.
Det var ingen som forsto omfanget av barnas situasjon og hva det hadde gjort med dem, så hvem skulle da ha gjort jobben?
Jeg gjorde jobben mens dere var opptatt med å telle penger og leke med makt.

Dommer du liksom. Jeg vil si som dama i innlegget til Carl Petter Hvem faen i hælvete tror du at du er ?!!
Jeg liker Carl Petters ydmyke holdning veldig godt.

Tygg på den, «dommer».

Stykkevis og delt. Et eksempel på hvordan det ikke skal gjøres.

Et liv som oppfattes stykkevis og delt er ikke like bærekraftig som når det oppfattes helt og fullstendig.

Når flere mennesker sammen oppfatter livet som stykkevis og delt, blir ikke gruppen like bærekraftig som når dem oppfatter livet som helt og fullstendig.

Når mennesker står som grupper, stykkevis og delt, blir ikke samfunnet like bærekraftig som når vi står sammen.

Menneskets trang til å påvirke på forskjellige måter for å danne lag og meningsstyrke er sterk, -men det gir ikke nødvendigvis bærekraft, ei heller makt.

I politikkens navn foregår det mye.

Jeg har vært så heldig å få observere samfunnet fra mange kanter og ståsteder.
Gjennom flere tiår har jeg flyttet rundt på meg i søken etter lykke og et bedre liv.

Lykken og gleden fant jeg først når jeg rettet blikket innover, og begynte flytte rundt på ting der.
Det ga meg et godt grunnlag for bærekraft.
Bære eget liv på en måte som ville gi medmenneskelige og samfunnsnyttige ringvirkninger i tillegg til å føle livet som noe godt.
Jeg ble bønnhørt og ble endelig sterk nok til å takle mange av livets utfordringer uten å snuble for mye eller knekke helt. Jeg ble i stand til å komme langt.

Jeg vil fortelle dere en liten historie, og jeg håper den når frem til politikere, og aller helst ordførere.
Dette er et eksempel på hvordan dere med makt IKKE skal gjøre det.

For ni år siden møtte jeg noen barn som trengte hjelp fra kommunen de bodde i.
Jeg startet min ferd sammen med dem. Gjorde det jeg kunne best, -jeg så bakenfor og gjorde noe med det som andre ikke forsto.
Samtidig observerte jeg, og støttet andre i relasjon til barna, om å melde sitt behov for å få hjelp hos kommunen.
Det ble en kamp jeg sjelden har sett maken til.

Kommunen presterte over måneder og år å legge ansvaret tilbake på barna.

Etter flere år med kamp ble kommunen saksøkt.

Man skulle tro at det var viktig å få hele historien fortalt for å få en sammenheng, men det er det ikke.
Det er kommunens måte å se barn som fiender og juss på, som er viktig, siden det andre ikke er min historie å fortelle.

Jeg skrev brev til ordføreren.

Jeg ville gi nødvendige opplysninger om jobben jeg hadde gjort over flere år og som ikke var faglig vurdert i rapporten til sakkyndig. Rapporten hadde ført frem til at barna ble stilt i manglende lys, og saksøkerne kom til å tape. De måtte trekke saken.
Jeg hadde helt klart sett et hovmod og en arroganse fra kommunens side i sin kamp om å vinne over saksøkerne, men ville likevel gi opplysninger som ville vise alt i et annet lys, så kunne han selv vurdere hva han ville gjøre med det. Jeg oppfordret på det sterkeste å gå disse barna i møte slik at de kunne føle oppreisning da de mer enn noen gang trengte det.

Jeg pekte på at kommunens involverte, som voksne mennesker, satt og så på og var delaktig i at saksøkerne kun hadde fått innvilget en advokat og fikk avslag på å få bruke en sakkyndig nummer to for å styrke kompetansen.
Jeg hadde observert en kommuneadvokat som steilt i sin sak ville si at sakkyndig nummer to var inhabil da hun hadde hatt kontakt med dem i en annen sak.
Saksøkernes argument om at saken ville bli rettferdig fremstilt ved denne sakkyndiges kjennskap og kunnskap ble ikke hørt.

Ordføreren svarte meg:
«…( )..
Når det gjelder den sakkyndiges rapport, må innsigelser og kommentarer du har til denne rettes til ham. Det var for øvrig retten, og ikke kommunen, som oppnevnte den sakkyndige.
Det var også retten som besluttet at det ikke skulle oppnevnes ytterligere en sakkyndig, samt hvor mange advokater saksøkerne skulle få oppnevnt.»

Dette er en stor grunn til at barn sliter unødvendig mye etter allerede å ha blitt sviktet. De blir behandlet som fiender og sett som brikker i et system av fordelt ansvar og juss.
Ordføreren omtaler dem som om de er juss!
Jeg vet også inderlig godt hvem som tok hvilke avgjørelser i saken, og det er korrekt det han sier.
Men jeg vet også inderlig godt at disse menneskene ikke er titler og roller for barn som har lidd omsorgssvikt.
De er mennesker! Voksne mennesker med ansvar og makt til å gjøre en forandring i det de føler.
Hvorfor lærer man barn i barnehagen å si unnskyld når de har gjort noe dumt mot en annen?
Det er selvfølgelig for at de skal ta ansvaret for sin handling. Løfte det bort fra den de såret og bære det selv.

I en sak som dette hvor det helt klart ble tildelt lite midler i forhold til omfanget, blir det faktisk slik at voksne folk satt og så på og var delaktig i at barna måtte trekke seg tilbake.
Det ville være stemmesankende for Arbeiderpartiet om Wirak heller hadde reagert på dommerens urettferdige beslutninger og protestert høylytt, samtidig som han hadde tatt sitt ansvar overfor disse barna når jeg ga han solid informasjon om at sakkyndigrapporten har store mangler i forhold til å belyse barnevernets svikt.
Men det gjorde han altså ikke. Han påførte i stedet ytterligere flere sår.

Hvorfor sier jeg barn, når de er blitt unge voksne i alder?
Jo, fordi det er barnet som er sviktet, og det hopper man ikke bare over selv om man er blitt eldre.
Det er og vil alltid være barnet i mennesket som er sviktet i en slik sak.

Nederst i mailen kunne jeg lese kommunens slagord.
«Sandnes -i sentrum for fremtiden. Romslig, modig og sunn!»

Det jeg har sett indikerer trangt, feigt og usunt.
Lykke til med fremtiden!

Du er ikke feil, -kom ut.

 

Du er til hjelp for å glede deg selv, og dobbelt gledes ved å forstå at det gleder andre.

Du er nyttig. Du lyser, gløder og varmer.
Du er verdifull.

Du kan noe som andre kan, men ingen kan det akkurat som deg.
Det er unikt. Du er unik.
Hver en celle, hver en tanke, hvert et pust, i takt med ditt bankende hjerte, er deg.
Dine erfaringer, dine relasjoner, dine håp, drømmer og ønsker er unikt sammensatt og tilhører et liv så nødvendig og ønsket.

Du er ingen selvfølge, du er ikke en for mye, du er ikke en for lite.
Du er ikke mindre, overflødig eller unødvendig.

Du er deg, og du er nødvendig.

Jeg vil si det med hjerte. Et varmt og omsorgsfullt utropstegn.

Du er nødvendig!

Ikke dra. Ikke steng deg inne.
Ikke hold døren lukket.

Våg å komme ut.

Syng, dans, mal, skriv, spill, lag, skap, bygg, underhold, smil, le og gråt, hold hånd og gi klem.
Hold litt tilbake, hvil, ta en pause, sett grense, bestem og skrik om du må.

Du gjør ikke noe galt. Du er ikke feil.

Du er nødvendig og vi trenger deg.
Akkurat slik du er.
Så kom veldig gjerne ut.