Om kort tid er jeg vant til å vise meg i flere kanaler.

Hvordan komme seg frem når mye tilsier at det ikke går?
Helsa holder ikke.
Pengene strekker ikke til.
Nettverket er for lite.
Ingen kjenner meg.
Jeg kjenner ingen.
Ingen hjelper meg.
Jeg er alene.
…eller alle bare maser og jeg får aldri tid til noe.

Tror jeg på dette, så blir det også slik.

I mange år var jeg et offer for den store troen på ingenting.

En vakker dag våknet jeg fra tåkehavet.
Over halvt dau og klar for et bedre liv.
Veien hadde vært lang.
Kropp, sinn og sjel lå i grus, og det var mye å ta tak i.

Jeg var våken, og kunne endelig oppfylle livets krav. Jeg skjønte hva jeg skulle gripe tak i.
Livets krav og menneskers krav viste seg å være to forskjellige ting.
Livet krever at du gir deg selv nødvendig respekt for å beskytte deg mot både ditt eget og andres ego, mens menneskers krav styres av egoet.
Egoet viser seg i frykten for alt mulig og trangen til å holde kontroll, mens respekten er ærlig, fryktløs og tidløs.

Livet krever altså egentlig ikke, men gir mulighet.
For min del har det hjulpet meg ut av angst, ensomhet og tunge tanker.
Det har hjulpet meg til å våge leve som meg, med viten om at det er nødvendig for både meg selv og andre.

Livet trenger noen ganger at man får mot til å ta ett steg om gangen.
Forskjellen på å se fremover i store jafs for å prestere eller holde mål, og å være her og nå, var for min del forskjellen på liv og død.
Små enkle steg hvor målet var at stegene skulle være stødige, ble livet.

Jeg kjente kraften ved å ta valg basert på egenrespekt.
Respekt for mine egne opplevelser.
Jeg ble fortrolig med følelsen av å ha verdi og ha livets rett.
Jeg lærte å bygge livet mitt stein på stein og aksepterte at mye av livet blir til mens man går.
Jeg lærte å løfte blikket for å se et mål, men ellers holde meg til livet her og nå.
Målet var å bli friskest mulig i form av å bearbeide traumer og legge til rette det som trengtes for at jeg skulle kunne leve et så harmonisk liv som mulig.
Tiden var på min side. Jeg brukte den vel.
Jeg lot meg ikke stresse eller dytte.
Deretter kunne jeg gripe tak i nye ting som kom på min vei, og jeg kunne løfte blikket for flere mål.

På veien har det blitt noen feillagte steiner i livets byggverk, men det er greit. Det hører med.
Jeg bruker muligheten til å ta dem bort igjen.
Det kan kreve ydmykhet gjennom å si unnskyld eller det kan kreve ydmykhet gjennom å tape ansikt.
Det kan kreve at jeg rydder opp etter meg på forskjellige måter.
Det krever at jeg viser meg som menneske med feil og mangler.

Jeg bygger på nytt.
Igjen og igjen til det står støtt og trygt.
Jeg ruver muligens ikke høyt.
Jeg er ikke stort større enn en grunnmur, men til gjengjeld er den bygget grundig.
Når man bygger noe man kjenner er sant, så står man trygt.
Andre kan prøve knuffe, dytte, skubbe og sku, men man står som om nesten ingenting skulle skjedd.

For en god tid tilbake gikk jeg inn i en situasjon som førte meg ut i et hav av knuffing, dytting og skubbing for å velte eller holde meg nede.
Jeg begynte tenke som et offer igjen.
Nå, spesielt etter å ha begynt bloggen, føler jeg mer og mer at jeg ikke lot meg velte.
Jeg er ikke noe offer.
Tvert imot.

Fremover vil jeg dele det jeg kan fra ferden min for å styrke andres tro på seg selv og andre.

Lek og glede

Jeg kommer til å prate om å bygge opp.
Jeg kommer til å prate om å være tålmodig.
Jeg kommer til å prate om å ha respekt.

Jeg kommer til å prate til deg som føler du har noe her å gjøre, men snakker som om du ikke har det.
Jeg kommer til å prate til deg som venter på å bli tatt i bruk.
Jeg kommer til å prate til deg som vet du kan, men som ikke tør.
Jeg kommer til å prate til deg som lever i håp.
Jeg kommer til å prate til deg som ikke helt vet hvorfor det jeg sier er interessant.

Om kort tid er jeg vant til å vise meg i flere kanaler.
Tanken gleder meg, og jeg håper det kan glede deg også.

Se flere av bildene mine på Instagram
Jeg har nyopprettet kanal på Youtube som det vil bli lagt ned mye arbeid i fremover.

Du er ikke feil.

Voldtekt. Et samtaleintervju om tabu og respekt for grenser.

Jeg har vært så heldig å få lytte til, og snakket med, ei ung jente som ønsker å ta frem et tabubelagt tema.
Temaet er omfattende og emnene mange, så alt kan ikke bli sagt på en gang.
Det er få som kommer gjennom i media med sine historier, og jeg ser det som et gode at man kan bruke en blogg til å komme frem med det man har på hjertet.
Formen på innlegget blir kanskje enkelt fra min side da jeg ikke er journalist eller annen fagperson, -men på den annen side er det ofte de små setningene som bærer langt.

Jeg kikker på klokken. Vi har en avtale klokken halv ett. Det er et par minutter til.
Jeg vurderer henne til å være den pliktoppfyllende typen.
Enkelte erfaringer pleier komme tidlig i livet når man er høysensitiv.
En av erfaringene er at man ikke ønsker alt det ekstra tanke og følelses-styret ved det å komme for seint.
Hun er nok rett rundt hjørnet.

Jeg har valgt en del av kafeen som har få gjester akkurat nå. Et moderne lokale i et nytt kjøpesenter.
Jeg oppdager henne ved disken.
Hun er rolig og stille.
Introvert, tenker jeg.

Å leve med sporene av voldtekt når man er av den type karakter som hun er må ha bydd på utfordringer.
Jeg kjenner fort at dette er kompliserte saker å kartlegge, og lar tankene ligge. Vi får holde oss til det jordnære.

Hun virker litt tilbakeholden når hun kommer bort til bordet med kaffen sin hvor jeg sitter.
Jeg ser i øynene hennes at hun er sterk. Et skarpt blikk ligger sammen med et varmt og lett smil.
En vennlig sjel som har noe viktig å fortelle.

Hun er ordsterk og har fullgode evner til å formulere seg både muntlig og skriftlig, men hun sier hun foreløpig stokker setningene når det skal ned på papiret.
Det er vanskelig for henne å gripe tak og sortere ut det man vil si når materien er så fullpakket av alle ingredienser.

I tillegg til at hun har møtt meg et par ganger for noen år siden, har hun også lest bloggen min, og nå ønsker hun litt hjelp til å ta det neste steget.

Vi utveksler noen gjensidige kommentarer om behovet for kaffe, før hun begynner.
«Jeg visste ikke godt nok hva som var rett og galt av meg å gjøre. Jeg har ofte blitt fortalt at jeg føler eller tenker feil.»
Hun forteller om konsekvensene av til stadighet bli fortalt av mennesker i samfunnet rundt seg at hun ikke skal ‘tenke og føle slik’.
Det var med å føre frem til at hun ble tvilende til seg selv og hva som var rett av henne å gjøre eller kreve i situasjonene hvor voldtektene fant sted.
Som et følsomt og omtenksomt menneske, var hun også redd for å såre hans følelser.

Jeg forstår det slik at du kjente ham, eller var sammen med ham?»
«Ja, det stemmer.» Hun kikker ned. Jeg ser et glimt av skyldfølelse, og forstår at hun har båret tungt.
«Jeg er egentlig ikke redd for å si ifra og sette grenser». Hun ser på meg igjen.
«Jeg har bein i nesa og er ikke redd, men da har det vært i tilfeller hvor jeg har blitt lært at jeg skal, og kan, si ifra.»
Som for eksempel har jeg ikke hatt problemer i ungdommen med å si nei hvis det har handlet om stoff eller uansvarlig bilkjøring. Jeg har ikke vært redd da, for da vet jeg hva jeg kan kreve.»

Stemmen får mer kraft. Hun ønsker inderlig at andre skal bli lært å sette grenser. Kreve sin rett.
«Vi lærte mye på skolen om slike ting. Det ble undervist og holdt foredrag.
Men å bli fortalt at man kan sette grenser i forhold til å unngå voldtekter av denne typen, det var det aldri snakk om.»

Hun tar en slurk av kaffen sin, og lar ordene legge seg.

«Jeg tror det er store mørketall, for vi snakker ikke om det.
Tre ganger ble jeg voldtatt, og det er ni år siden nå. Jeg gikk i niende klasse.»
Hun ser bekymret ut i det hun fortsetter, «men det føltes som det ble unødvendig store skader i årene etterpå fordi jeg ikke ble hørt eller forstått. Jeg ble ikke fanget opp. Fikk ikke hjelp.»
Voldtekt er tabubelagt. Jeg kunne ikke snakke om det. Ingen snakket om det.
Når jeg prøvde fortelle det til noen venner ble jeg møtt med spørsmål om det ikke bare hadde med alkohol og fest å gjøre.»
Hun ser bestemt på meg: «Når man gir uttrykk for at man ikke vil, sier nei, og til og med stritter imot, så er det voldtekt.»
Jeg ser hun søker blikket mitt og prøver et øyeblikk finne ut om jeg har en annen oppfatning.
Jeg er enig, og ser hun er sterk, for hun hadde ikke veket bort om jeg hadde vært uenig.

Hun virker litt oppgitt.
«Voldtekt er ikke bare når det er slag, mye maktbruk, våpen og blod. Det virker som om det er en del som tror at det bare er det som kan kalles voldtekt.»

Jeg sier meg enig, og funderer litt på ordet voldtekt.

«Når jeg ikke fikk hjelp tok det ene det andre i tankene mine. Det ballet på seg. Alt jeg følte og tenkte trodde jeg var feil.
Jeg klarte ikke forholde meg til meg selv eller til skolen, og begynte skulke.
Skolen var bekymret, men klarte ikke finne ut hva som var årsaken, – eller de stilte ikke de rette spørsmålene, eller visste vel ikke hva de skulle spør eller se etter.»

Følte du deg fanget?
«Ja. Jeg forsto ikke helt selv hvorfor det ble slik. Jeg trodde jo det var meg som følte feil.»

Hun har alltid vært glad i naturen. Det har vært til hjelp når hun har hatt det vondt.

Hun har hatt det vondt. Hun snakker om selvskading og ønsket om å dø.
Hun snakker om tilfeldigheter som gjorde at hun ikke tok livet sitt.
Hun snakker om hvordan hun kompenserte for manglende kontroll ved voldtektene, med blant annet å spise for lite og trene for mye. «Da følte jeg at jeg hadde kontroll på livet mitt.»
Hun snakker om morens gode og uvurderlige støtte i en tid som var vanskelig for dem.
«Jeg hadde ikke klart det uten mammas hjelp. Hun har kjempet for meg.»

Hun er positiv og optimistisk. Veien blir til mens man går.

Vi snakker også om hvordan mennesker tror at ting som skjer i nær krets ikke er det samme som det man ser på tv eller leser om.
Man tror rett og slett det er noe annet.
Det er vel innpakningen som gjør det.

Vi snakker lenge. Selv om vi har forskjellige hendelser som har gjort skade, så er det likevel mange av de samme utfordringene.
Usikkerheten over egne grenser i forhold til hva man tillater andre å gjøre er gjeldende.
Det er nok mange som vil kjenne seg igjen på stående fot, og andre vil kjenne seg igjen når de blir gjort oppmerksom på det og får reflektert over det.

Jeg kom til å tenke på en mail jeg skrev til barneskolen for få år siden hvor en av mine døtre gikk.
Hun kom hjem og fortalte meg at hun hadde fått beskjed om å spise opp maten sin på skolekjøkkenet, selv om hun hadde smakt på det og ikke likte det.
Jeg brukte muligheten til å fortelle læreren og rektor at et barns grenser må respekteres i slike tilfeller for at det ikke skal bli i tvil om det tør si ifra ved seinere, og til og med kan hende, helt andre anledninger.
Menneskets grunnlag for egenrespekt blir lagt i årene det vokser opp.
Ikke bare styrker det barnets evne til å styre unna mennesker som ikke forstår respekt når det skal ut i voksenlivet, men det vil også ha større evne til å be om hjelp hvis skaden skjer.

Samtalen i kafeen er et felles ønske om å styrke bevisstheten rundt det å lære barn og ungdom respekt for egne og andres grenser.
Vi er begge meget følsomme og vet at det også har betydning for hvordan man blir påvirket når grenser krenkes.
Ifølge Elaine N. Aron som er spesialist i klinisk psykologi, og som regnes som pioneren innen forskning på høysensitivitet, så er 15-20 prosent av befolkningen født med et følsomt nervesystem. Det er altså aktuelt å
forstå barn og ungdoms måte å håndtere informasjon og inntrykk på.

Hun lever ikke som et offer lenger, selv om hun må leve med det som skjedde. Konsekvensene av hendelsene jobber hun med underveis.

«Det var den tidligere saksbehandleren min på NAV som nevnte høysensitiv for meg. Jeg hadde ikke hørt om det før.
Hun var veldig grei og hjalp meg mye.»
Atmosfæren blir lettere når vi snakker om mennesker som har vært og er til hjelp. Det lyser i øynene hennes og hun stråler.
Med smil og lett latter fortsetter hun: «Det var hun som sa til meg at jeg kanskje skulle roe ned litt. Jeg ville jo gjøre alt mulig. Ta høyere utdannelse og klare både det ene og det andre.» Hun rister lattermildt på hodet, «men det gikk jo ikke med de problemene jeg hadde etter voldtektene, og det så hun.»

Jeg ler sammen med henne for jeg skjønner hva hun mener. Det mangler ikke på ideer, visjoner, ønsker, drømmer og vilje, men man må lære seg å gå sakte slik at man henger sammen i en bit i det man gjør.

«Jeg forsto litt mer av min egen sensitivitet når jeg leste bloggen din.»

Hun forteller litt sjokkert og lattermildt at en psykolog satte en diagnose på henne.
«Siden jeg på grunn av mitt sensitive karaktertrekk kan veksle en del i humøret, så mente hun jeg hadde Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. ‘Symptomene’ ble vel sett i sammenheng med at jeg var deprimert, men det ble feil, for dette handler om andre ting, og en slik diagnose er alvorlig.»

Det er altså ikke bare en ting å takle for denne jenta, og mange vil nok kjenne seg igjen.

Hun forteller at hun ganske tilfeldig ble fanget opp av en gynekolog noen år etter voldtektene.

Selv om hun fikk hjelp etter en tid, så bør ikke slike ting være noe som hviler på tilfeldigheter.
Jeg skjønner godt at hun etterlyser både foredrag som kan bidra til at man er bedre rustet i møte med mennesker som mangler respekt for andres grenser, og etterlyser kunnskap i skolen.
Hun ønsker at voldtekt skal være noe man prater om. Gjøre det mer kjent slik at denne type overgripere får færre muligheter.

Offeret har uansett ikke skyld, og det handler om å være litt bedre rustet i møte med mennesker som misbruker sårbarhet.
«Min historie kan jeg ikke forandre, men jeg kan gjøre noe for at andre ikke skal bli utsatt for det samme.»
Det er en flott holdning.
«Ja, den tviholder jeg på.»

Kjære bloggleser, hvis du har spørsmål eller ønsker flere innlegg som kan belyse temaet, så kom gjerne med tilbakemeldinger på mailen min eller i kommentarfeltet her på bloggen, eller på Når sant skal sies på Facebook..

Jenta i samtalen ønsker foreløpig å være anonym.

Hun er på vei tilbake til et liv hvor hun ikke trenger kompensere for å holde kontroll. Hun ser fremover.

Spennende prosjekter. Noen med tabuinnhold.

Dette youtube-innlegget er et sådd frø å regne i forhold til at jeg ønsker å bruke forskjellige medier for å nå frem. En liten test kan man si. Det er som sagt mye å sette seg inn i 🙂

Hei alle sammen.

Det har vært stille på bloggen min et par uker.
Alt står bra til.
Jeg har et par prosjekter jeg holder på med.
Det ene vil vise seg som et blogginnlegg om noen dager.

Jeg ble kontaktet av ei ung jente i begynnelsen av tjueårene som fant tillit til meg gjennom å følge det jeg har skrevet på bloggen.
Hun vil gjerne at jeg skriver om tiltak man bør gjøre i skolen og samfunnet for å forebygge mot voldtekt.

Hun opplevde selv å bli voldtatt da hun var i ungdomsskolealder,(ikke PÅ skolen som det kan tolkes i videoen. Beklager det) og ville ha det som utgangspunkt for vår samtale som skal føre frem til et blogginnlegg.

Jeg prøver bearbeide møte til å bli en tekst som blir en form for samtaleintervju.

Jeg må si jeg føler jeg har nådd et viktig punkt når jeg er blitt gitt denne tilliten.

Ellers holder jeg på med et bokprosjekt.
Det er den spede begynnelse, og en lang vei å gå.
Men det er bare spennende, og jeg liker å føle jeg fyller tiden der jeg makter til slike ting.

Romanen skal bygge på en sann historie om en mann som møter en kvinne, og veien de går sammen gjennom et samfunn som ikke har åpnet øynene for at menn kan være utsatt for vold i ekteskap.

Jeg håper og tror ganske sikkert at boken vil gjøre god nytte når den tid kommer.

Dette er et stort prosjekt.
Jeg vil gjøre jobben grundig, og vil derfor gå et forfatterkurs slik at jeg får mest mulig hjelp og mulighet til å utgi et solid produkt.

Foreløpig har jeg en toårig sønn hjemme, og jeg bruker tiden sammen med ham før han skal i barnehage til høsten.

Vi er også i en situasjon hvor min mann søker jobber over hele landet, samtidig som han nylig startet eget firma.
JB Tech Support
Det kan altså være vi må flytte på oss, eller det kan være vi kan bli og han kan få bygget opp det han ønsker.

Over sommeren er det slutt på ledighetstrygden så her kan jeg love at det har vært jobbing i lang tid for å få ting til å fungere for fremtiden 🙂

Det kan være det blir litt rom mellom innleggene mine. Men som kjent så venter man ikke forgjeves når man venter på noe godt 😉

Snakkes
-Maria

Handlekraft og Gjennomføringsevne. Meg og Petter Stordalen, når jeg ser litt stort på det.

Jeg har blogget noen små glimt av hvordan det kan ende i et norsk rettssystem.
Mennesker som føler de har rett til erstatning på grunn av svikt ved det offentlige hjelpeapparatet får ofte en tung kamp.
Det er ikke ukjent at de svake blir svakere i et slikt system. Det er sjeldent økonomiske midler til å gå til sak. Det kan være som i denne saken, at det må brukes store ressurser av tid, krefter og penger for å skaffe fri rettshjelp.
Til slutt endte det her med at ofrene for barnevernets manglende kunnskap og dårlige dømmekraft måtte gi tapt pga stor motarbeidelse fra det samme barnevernet med kommunens ordfører og advokat i spissen.
Ressursene hos kommunen blir et hav å regne mot dråpene til dem som prøvde bli hørt.

Jeg vil helst se at mennesker blir behandlet som den verdien de er, og den er stor.
Jeg elsker livets potensiale.
Jeg fryder meg over muligheter og valg. Friheten i mennesket.

Jeg elsker tanken og følelsen av at mennesker kan forandre retning og utvikle seg til nye høyder.
Det er kjempespennende å se mennesker bli fri fra gamle tankemønstre, og lar den mørke frykten fordunste.

Frykt er noe man ofte holder fast ved i sin tilvendte måte å tenke på.
Man kan gå så langt at man føler seg fanget, mens det ofte i realiteten er en selv som holder seg fanget i tanker som nærer følelser av å ikke kunne gjøre eller si noe.
Frykten er ofte en illusjon. En tro på at andre har makten over ens eget liv.

En forandring av tankemønsteret kan dermed sette en fri.

I mitt innleggEt eksempel på hvordan det ikke skal gjøres., ser man en ordfører som av egen fri vilje holder fast ved tanken om ikke å se nærmere på disse barnas nød.
Jeg kjenner historien godt.
Veldig godt.
Det er et kunststykke å fjerne seg fra å bitterhet og la være stange i muren av et forsvar som til tider var et angrep.
Advokaten fikk betalt for å angripe barnas påstander.
De kaller det forsvar.
Å forsvare seg mot noen som kommer krypende med sine handikap ved å sparke dem når dem allerede ligger nede, er ikke å forsvare seg.

Noen mennesker i systemet må man la være som dem er, og heller finne en annen vei.

Jeg har tro på at mennesker er utstyrt med evner og talent som kan utvikles og brukes til å nå frem.

Noen ganger kan talentet være så stort at det kan favne mange når det endelig blomstrer.

Jeg holder på å utvikle mitt skrive og fortellertalent, så får vi se om jeg ikke kan klare å anvende det til å løfte der jeg kan.

Det tar tid, men har man kunnskap, ideer, handlekraft og gjennomføringsevne, er det nesten utrolig hva man kan få til, selv om det så aldri så håpløst ut.

Jeg har forresten ganske nylig fått en god støtte i Petter Stordalen hva inspirasjon og motivasjon angår.
Jeg fant mye nyttig i boken hans hvor han forteller om sine hemmeligheter.
I begeistring skrev jeg en mail til ham og takket for at han hadde delt. Jeg kjente meg igjen i mye av det han sa.
Jeg bygger ikke hoteller, men prinsippene om hvordan man kommer seg frem er like.
Kunnskap, idè, handlekraft og gjennomføringsevne.
Handlekraft og gjennomføringsevne er avgjørende.
Petter har en strålende energi og fortalte meg med utropstegn at jeg hadde inspirert ham ved min historie.
Jeg leste mailen mange ganger. Jeg trengte det.
Jeg hadde fått meg en real knekk i selvtilliten etter noen års kamp i kulissene.

Nå har jeg reist meg igjen, og går for nye høyder!

Kjære bloggleser. Du er på en fantastisk reise.
Livet!

Følg meg gjerne på facebook-siden Når sant skal sies. for å få varsler ved nye blogginnlegg.

Dommeren syntes de ressurssvake barna hadde kostet nok.

«Det har allerede vært store utgifter til sakkyndig.»

Det er mulig sitatet ikke er ordrett, men dommeren i saken hvor en søskenflokk saksøkte kommunen for manglende inngripen, brukte iallfall ord som gir samme betydning.

Essensen er ikke til å ta feil av.

Saken, som du kan få et innblikk i her Et eksempel på hvordan det ikke skal gjøres.
måtte trekkes tilbake da det saksøkerne ikke fikk anledning til å bruke en tilleggssakyndig for å styrke kompetansen.

Jeg har tygd og smakt litt på dommerens argument.
Dette litt spesielle grunnlaget for verdi.
Jeg må si det begynte smake bittert, og vil spytte det ut, for dette er ikke noe jeg vil gå rundt å tygge på, og langt fra prøve svelge.

Er du klar over, Ærede dommer, at jeg har brukt kunnskap fra hjerte, sjel og hode, med energi av tilstedeværelse og oppfølgingstid over flere år, uten å kreve en eneste krone for jobben?
Det er vel et retorisk spørsmål da ingen av dere har vært interessert i meg på annen måte enn at jeg blir ført opp i bisetninger med anførselstegn.

Jeg så i en annonse at det ble tilbydd inntil 550 000 kr året til fosterforeldre med rett kompetanse til å ta seg av barn slik jeg har gjort. Man blir altså forståelig nok frikjøpt fra sitt vanlige arbeid for å være tilstede i en krevende situasjon.
Selv ble jeg arbeidsufør underveis for det er grenser for hvor mye jeg kan bære.
Men likevel, jeg var tilstede i en krevende situasjon og fikk gjort jobben, og det har vært det viktigste.

Og hvorfor har jeg ikke krevd en eneste krone fra det offentlige?
Det har ikke vært i mine tanker, og jobben ville da aldri blitt gjort.
Det var ingen som forsto omfanget av barnas situasjon og hva det hadde gjort med dem, så hvem skulle da ha gjort jobben?
Jeg gjorde jobben mens dere var opptatt med å telle penger og leke med makt.

Dommer du liksom. Jeg vil si som dama i innlegget til Carl Petter Hvem faen i hælvete tror du at du er ?!!
Jeg liker Carl Petters ydmyke holdning veldig godt.

Tygg på den, «dommer».

Stykkevis og delt. Et eksempel på hvordan det ikke skal gjøres.

Et liv som oppfattes stykkevis og delt er ikke like bærekraftig som når det oppfattes helt og fullstendig.

Når flere mennesker sammen oppfatter livet som stykkevis og delt, blir ikke gruppen like bærekraftig som når dem oppfatter livet som helt og fullstendig.

Når mennesker står som grupper, stykkevis og delt, blir ikke samfunnet like bærekraftig som når vi står sammen.

Menneskets trang til å påvirke på forskjellige måter for å danne lag og meningsstyrke er sterk, -men det gir ikke nødvendigvis bærekraft, ei heller makt.

I politikkens navn foregår det mye.

Jeg har vært så heldig å få observere samfunnet fra mange kanter og ståsteder.
Gjennom flere tiår har jeg flyttet rundt på meg i søken etter lykke og et bedre liv.

Lykken og gleden fant jeg først når jeg rettet blikket innover, og begynte flytte rundt på ting der.
Det ga meg et godt grunnlag for bærekraft.
Bære eget liv på en måte som ville gi medmenneskelige og samfunnsnyttige ringvirkninger i tillegg til å føle livet som noe godt.
Jeg ble bønnhørt og ble endelig sterk nok til å takle mange av livets utfordringer uten å snuble for mye eller knekke helt. Jeg ble i stand til å komme langt.

Jeg vil fortelle dere en liten historie, og jeg håper den når frem til politikere, og aller helst ordførere.
Dette er et eksempel på hvordan dere med makt IKKE skal gjøre det.

For ni år siden møtte jeg noen barn som trengte hjelp fra kommunen de bodde i.
Jeg startet min ferd sammen med dem. Gjorde det jeg kunne best, -jeg så bakenfor og gjorde noe med det som andre ikke forsto.
Samtidig observerte jeg, og støttet andre i relasjon til barna, om å melde sitt behov for å få hjelp hos kommunen.
Det ble en kamp jeg sjelden har sett maken til.

Kommunen presterte over måneder og år å legge ansvaret tilbake på barna.

Etter flere år med kamp ble kommunen saksøkt.

Man skulle tro at det var viktig å få hele historien fortalt for å få en sammenheng, men det er det ikke.
Det er kommunens måte å se barn som fiender og juss på, som er viktig, siden det andre ikke er min historie å fortelle.

Jeg skrev brev til ordføreren.

Jeg ville gi nødvendige opplysninger om jobben jeg hadde gjort over flere år og som ikke var faglig vurdert i rapporten til sakkyndig. Rapporten hadde ført frem til at barna ble stilt i manglende lys, og saksøkerne kom til å tape. De måtte trekke saken.
Jeg hadde helt klart sett et hovmod og en arroganse fra kommunens side i sin kamp om å vinne over saksøkerne, men ville likevel gi opplysninger som ville vise alt i et annet lys, så kunne han selv vurdere hva han ville gjøre med det. Jeg oppfordret på det sterkeste å gå disse barna i møte slik at de kunne føle oppreisning da de mer enn noen gang trengte det.

Jeg pekte på at kommunens involverte, som voksne mennesker, satt og så på og var delaktig i at saksøkerne kun hadde fått innvilget en advokat og fikk avslag på å få bruke en sakkyndig nummer to for å styrke kompetansen.
Jeg hadde observert en kommuneadvokat som steilt i sin sak ville si at sakkyndig nummer to var inhabil da hun hadde hatt kontakt med dem i en annen sak.
Saksøkernes argument om at saken ville bli rettferdig fremstilt ved denne sakkyndiges kjennskap og kunnskap ble ikke hørt.

Ordføreren svarte meg:
«…( )..
Når det gjelder den sakkyndiges rapport, må innsigelser og kommentarer du har til denne rettes til ham. Det var for øvrig retten, og ikke kommunen, som oppnevnte den sakkyndige.
Det var også retten som besluttet at det ikke skulle oppnevnes ytterligere en sakkyndig, samt hvor mange advokater saksøkerne skulle få oppnevnt.»

Dette er en stor grunn til at barn sliter unødvendig mye etter allerede å ha blitt sviktet. De blir behandlet som fiender og sett som brikker i et system av fordelt ansvar og juss.
Ordføreren omtaler dem som om de er juss!
Jeg vet også inderlig godt hvem som tok hvilke avgjørelser i saken, og det er korrekt det han sier.
Men jeg vet også inderlig godt at disse menneskene ikke er titler og roller for barn som har lidd omsorgssvikt.
De er mennesker! Voksne mennesker med ansvar og makt til å gjøre en forandring i det de føler.
Hvorfor lærer man barn i barnehagen å si unnskyld når de har gjort noe dumt mot en annen?
Det er selvfølgelig for at de skal ta ansvaret for sin handling. Løfte det bort fra den de såret og bære det selv.

I en sak som dette hvor det helt klart ble tildelt lite midler i forhold til omfanget, blir det faktisk slik at voksne folk satt og så på og var delaktig i at barna måtte trekke seg tilbake.
Det ville være stemmesankende for Arbeiderpartiet om Wirak heller hadde reagert på dommerens urettferdige beslutninger og protestert høylytt, samtidig som han hadde tatt sitt ansvar overfor disse barna når jeg ga han solid informasjon om at sakkyndigrapporten har store mangler i forhold til å belyse barnevernets svikt.
Men det gjorde han altså ikke. Han påførte i stedet ytterligere flere sår.

Hvorfor sier jeg barn, når de er blitt unge voksne i alder?
Jo, fordi det er barnet som er sviktet, og det hopper man ikke bare over selv om man er blitt eldre.
Det er og vil alltid være barnet i mennesket som er sviktet i en slik sak.

Nederst i mailen kunne jeg lese kommunens slagord.
«Sandnes -i sentrum for fremtiden. Romslig, modig og sunn!»

Det jeg har sett indikerer trangt, feigt og usunt.
Lykke til med fremtiden!

Positivt og negativt. Balansen er ikke tanken, den leder bare frem til.

Jeg er heldig.
På det ene stedet jeg bodde i tenårene drev de firma og småbruk.
Jeg dekket frokostbordet i dag slik mor og datter i hus pleide gjøre det der.
Det var alltid oppgaver å gjøre, morgen som kveld. Ja til og med om nettene.

I dag måtte min mann ut ganske tidlig for å hente noen deler til en Camaro.
Det var mørkt og kaldt, men føltes koselig.
Han har et nystartet firma og er glad for oppdrag. Det gjør noe med stemningen.
Det minnet meg om omsorg og ansvar i et hjem som var akkurat passe travelt, og sjeldent noe stress.
Jeg dekket frokostbordet så det sto klart til mannen min kom tilbake.

Jeg fortalte ham om følelsen av å være heldig som fikk bo på et sted i ungdommen hvor det foregikk så mye.
Mange folk som kom og gikk. Som kjent var jeg stille og i bakgrunnen, men det var mye å observere, lære og høre.

En av de gode tingene ved å bearbeide det som er vondt, er at det gode kommer sterkere frem.

I et samfunn hvor det har vært, og er in å tenke positivt, kan det være greit å ta med seg at det å tenke positivt fort kan bli en overlevelsesteknikk, og ikke en måte å leve godt på.

Å tenke positivt skal også få lov å handle om å synes det er greit å være negativ. Være litt tung og dyster når det faktisk føles slik.
Være ekte.
Da anbefales det å ta tak i sannheten om det vonde, så vokser det gode frem av seg selv.
Det betyr ikke at man fikser og snur alt som er, men at man kanskje bare begynner med å anerkjenne at det er greit å føle det tungt og dystert, før man begynner identifisere og sortere.
Det, mer enn noe annet, kan være en meget viktig begynnelse.

Jula er reddet. En historie med høy grad av kjærlighet.

Jeg elsker jul , men det har ikke alltid vært slik.

Som på mange andre områder har jeg måtte lære å gå på nytt, – også gjennom jula.
I flere år var jula en truende sesong.
Et avsnitt med mange vonde følelser. Et himmelhøyt stressnivå.
Det vokste seg til noe komplett meningsløst.

Jeg hatet jula.

Nære relasjoner
Som barn måtte jeg leve med mye krangel i hjemmet. Til tider utagering.
Ikke det man regner for det mest voldsomme, men nok til at det satte tydelige spor.

Følsom
Jeg er meget sensitiv.
Jeg tålte dårlig å leve i bråk og konflikt.
Jeg tålte dårlig å ta inn all informasjon og inntrykk i en skolehverdag.
Over tid føltes det livstruende å måtte forholde seg til begge deler uten og selv kunne bestemme når det var nok.

Heldigvis tåler jeg godt å ta imot naturens helende energi.
Like lett som jeg blir fylt opp av bråkete inntrykk, blir jeg like lett fylt opp av fredelige subtile inntrykk.
Et vennlig smil varer lenge for meg.
Det var blant annet av den grunn vanskelig å se hvordan jeg hadde det.
Jeg var blid og positiv.

Ubevisst
Jeg gledet meg til jul.
Lukter og lyder som vekket gode følelser og minner.
Altoppslukende med navnet forventning.
Så herlig å være barn uten bekymring.

Det høres kanskje underlig ut, for det er nærliggende å tro jeg gruet meg.

Jeg visste ikke jeg var redd.
Jeg visste ikke jeg hadde mye vondt i hodet og magen fordi jeg var engstelig.
Jeg visste ikke jeg tenkte og følte med en sensor som var i beredskap for å overvåke alt og alle til enhver tid.
Jeg visste ikke at disse følelsene vokste seg større og bredere etter hvert som jeg ble eldre og mer kjent med den store verden.
Jeg visste ikke det var det som var roten til det som plaget meg, når jeg begynte å si: «Jeg kan ikke fordra jula. Den er bare stress.»
De vonde minnene hadde innhentet meg, og jeg var ikke i stand til å skjønne hva som traff meg.

Innholdet i livet begynte bli forvirrende.
Mange inntrykk fra forskjellige mennesker og situasjoner.
Andres råd, taler og tiltenkt god veiledning ble til usikkerhet og tankespinn.

Jeg var sikker på det var noe galt med meg som ikke klarte bli eller være det alle andre mente var rett å være eller gjøre.
Jeg følte skam, uten å vite det.
Jeg følte meg mindreverdig, uten å vite det.
Jeg levde på nåde, uten å vite det.
Jeg var veldig sint, uten å vite det.
Jeg strakk ikke til, og jeg var dum.

Det var tankene mine som overtok kontrollen på hvem jeg var og hva jeg mente.
Jula var høysesong for den type virksomhet.

blogginnlegg

Frøken Skoglund
Frøken Skoglund fulgte med på meg i flere år uten at jeg skjønte det.
Hun sa gode ting og alvorlige ting.
Hun har en engels tålmodighet og reddet livet mitt med sin oppmerksomhet.
Hun lærte meg å bli kjent med meg selv. Hun lærte meg at jeg hadde lov til å stole på meg selv.
Hun lærte meg at vonde minner kunne bearbeides og dermed bli til noe godt.
Hun lærte meg å leve mitt liv mer på mine premisser.
Hun lærte meg å finne ut hvorfor og hva jeg egentlig mislikte med jul.
Hun stilte spørsmål for at jeg skulle kjenne etter og finne svaret.
Frøken Skoglund brukte oppmerksomheten på en slik måte at jeg ble trygg.
Hun er tillit.

Jula har blitt fin for meg.
Den kan være strevsom, for det er fremdeles mye å jobbe med, men det er helt okey.
For når sant skal sies, så er en ubevisst tilstand med lidelse langt verre.

Av hele mitt hjerte ønsker jeg deg en fantastisk god førjulstid!